Sorg, samliv og seksualitet
I den store norske undersøkelsen Nærhet og seksualitet etter et barns dødsfall (Dyregrov, Atle, 2007, Senter for Krisepsykologi i Bergen) kommer det fram at partene i stor grad deler virkelighetsoppfatning av sin sorg og sitt samliv. De fleste gir uttrykk for at de er fornøyd med sitt parforhold, og de er enige i at de har kunnet snakke om sine følelser. De fleste er fornøyd med den støtten de har fått fra sin partner, og både mødre og fedre er enige i at det er mødrene som har reagert mest intenst og langvarig etter tapet, og at det er fedrene som har kjent mest ansvar for å ta vare på sin partner i ettertid. Noen nyanser er det imidlertid. Mødrene kjenner seg mindre forstått av sin partner enn fedrene, og fedrene er mest overbevist om kjønnsforskjellene i intensitet og varighet i sorgen.
Noen menn gir uttrykk for at de opplever at kvinner er overlegne når det gjelder å sette ord på følelser, forventninger og smerte. Samtidig vil noen menn, og også kvinner, kunne oppleve at sterke følelsesuttrykk er problematisk i forhold til mannsrollen. Disse individuelle forskjellene, ofte gjenkjent som kvinnelige eller mannlige måter å forholde seg til følelser på, kan føre til mange misforståelser og motsetninger. Menn kan bli bebreidet for ikke å sørge nok, ikke bry seg om barnet de mistet, være mer opptatt av andre ting, eller ikke forstå sin partner. Kvinner kan bli bebreidet for å dvele ved tankene og følelsene, snakke om det ”hele tiden”, igjen og igjen, og for ikke å være interessert i å finne løsninger på problemene.
Kvinners sorg normgivende?
Tradisjonelt sett er mor oftest i fokus når et barn dør. Dette er kanskje sterkere jo mindre barnet er og når et barn dør i mors liv. Ved tapet av et barn som er voksent, vil denne tendensen muligens være mer utlignet. Likevel er det kanskje slik i vårt samfunn at kvinnene eier sorgens utrykk. De blir ofte hovedperson i sorgen. Kvinners sorgreaksjoner blir lett normen for hvordan “riktig” sorg skal være, og menns sorguttrykk og sorgbearbeidelse kan bli ansett som mangelfulle eller feil. Mannen degraderes til en hjelpeløs hjelper, som overlater til kvinnene å gråte og prate. Ofte søker de løsninger på sine egne, partnerens og familiens problemer i ensomhet og taushet. Også fra omgivelsene får menn ofte bekreftelser på at kvinnen er hovedpersonen i sorgen. De fleste menn som har mistet barn har opplevd at andre er opptatt av kvinnen, uten å huske at han som far også bærer på en sorg. Mange menn er blitt møtt med ”Hvordan går det med din kone? Hils henne fra oss”, uten spørsmål om hvordan de har det selv.
Økt fare for samlivsbrudd?
Par som opplever ulikheter seg imellom i måten sorg oppleves og kommer til uttrykk på, utfordres i forhold til nærhet, gjensidig forståelse og kommunikasjon. De kan føle seg maktesløse og ensomme. Når begge trenger å få, men ingen har noe å gi, kan det føre til taushet og avstand. Da er det viktig å se og vite at forskjeller er vanlig og at de er en del av det de trenger å møte og håndtere.
Av de som hadde opplevd brudd i forholdet var det i den tidligere omtalte norske undersøkelsen 60 prosent som setter dette i sammenheng med at de hadde mistet barn. Årsaker de oppgir er ulikheter i reaksjoner, at de har sørget i utakt, manglende kommunikasjon og lite støtte og omsorg fra partneren. Dette er imidlertid problemer som er vanlig også hos foreldre som holder sammen.
Det er en vanlig oppfatning at det å oppleve å miste et barn øker faren for samlivsbrudd. Dette er ikke riktig. Undersøkelser har vist at det ikke er høyere forekomst av samlivsbrudd etter tap av barn. I den norske undersøkelsen oppgir tvert imot de fleste at de har kommet nærmere hverandre. Det å ha opplevd en slik tragedie sammen gjør at mange opplever en unik nærhet, som flere omtaler som et skjebnefellesskap.
Det som understrekes svært sterkt av mange i undersøkelsen er hvor viktig det er å snakke sammen og kommunisere tanker og følelser. Det virker som en viktig forutsetning for å komme gjennom tiden etter tapet av barn er at foreldrene bruker tid på å snakke sammen, at de skaper muligheter for felles aktiviteter og opplevelser, og at de har respekt og forståelse for at de kan reagere forskjellig.
Seksualitet
En sentral del av parforholdet er seksualiteten. Mange som mister barn, opplever i perioder vanskeligheter med denne delen av samlivet. Samtidig er det få foreldre som har mistet barn som møter hjelpere som tar opp spørsmål om seksualitet, og nesten ingen opplever at dette berøres av venner og familie. Det er viktig at foreldre som er i sorg får informasjon og muligheter for å snakke om problemer i seksuallivet etter tap av barn. Ikke bare vil de da være forberedt på at det kan skje, de vil også lettere kunne akseptere situasjonen slik den er. De kan da lettere snu negative tanker som ”jeg har fått et seksuelt problem i tillegg til en allerede presset situasjon” til tanker som ”jeg har nådd et punkt i sorgprosessen som mange sliter med”.
Den første tiden etter tapet av et barn beskriver mange at det var uaktuelt å tenke på sex. For mange er denne tiden preget av nummenhet og uvirkelighet, hvor det blir viktig å holde rundt den andre eller å bli holdt rundt. Andre trekker seg tilbake for å være alene. I den tidligere omtalte undersøkelsen om nærhet og seksualitet etter et barnedødsfall viser resultatene at 10 % hadde tatt opp igjen seksuell kontakt med en gang etter dødsfallet og 66 % hadde gjort det i løpet av de første tre månedene. Resultatene viser også at omkring en tredjedel opplevde redusert seksuell aktivitet og mindre glede knyttet til sin seksualitet lang tid etter tapet.
I spørsmålet om når det er naturlig å gjenoppta seksuelt samliv opplever mange at partnerens ønsker og forventninger ikke stemmer overens med ens egne. Noen vil imidlertid fortsatt finne hverandre i seksualiteten og her hente styrke til å leve i sorgen, smerten og hverdagen. Berøring og nærhet kan gi trøst, spenningsreduksjon og utløsning for sorg. Andre vil i større grad enn tidligere kjærtegne og være nær hverandre uten at det trenger å etterfølges av samleie. For mange blir nærhet for komplisert i denne tiden, også den seksuelle nærheten. Det kan være mange årsaker til at en av partene ikke føler seg rede til sex. Dersom barnet døde i tiden rundt svangerskap, rett før, under eller kort tid etter fødselen, vil mange kvinner ha hormoner som svinger. De vil kanskje føle at de må lære sin egen kropp å kjenne på nytt, og, slik noen uttrykker det, ”få tilbake kroppen sin” før de kan disponere den til seksualitet. For noen oppleves fødselskanal som “dødskanal” og seksualitet blir en vond påminnelse om barnet som døde. For kvinner som opplever dette kan det ta tid før de kan forbinde underlivet med noe positivt og særlig med glede og nytelse.
Noen kan oppleve partnerens seksuelle invitt som svært provoserende. Det føles helt uaktuelt å skulle tenke på sex midt i en virkelighet hvor sorgen tar all oppmerksomhet og alle krefter. Om dagen har vært fylt av gråt og tunge tanker er en kanskje rett og slett utslitt når kvelden kommer. Partnerens seksuelle invitt kan også fortolkes som uttrykk for at vedkommende ikke sørger nok, eller som manglende kjærlighet til barnet som døde. Noen synes det er upassende på linje med annen forlystelse som kino, fest og moro. Andre kan oppleve sitt barns død som om de nesten døde selv. Ønsket om å følge barnet der det er nå gjør det umulig å skulle delta i noe så livsbejaende som sex.
Ofte kan manglende kunnskap og forståelse for partnerens måte å sørge på føre til så stor gjensidig irritasjon at partene opplever det for vanskelig å snakke sammen. Partneres forsøk på å skape kontakt over avstanden gjennomen seksuell invitt, kan ende med at avstanden oppleves større enn den var. Forståelsen av, på den ene siden hva som skal til for å bygge bro over den dårlige eller kanskje manglende kommunikasjonen, og på den andre siden hva den seksuelle invitten var motivert av, krever stor innsikt i en allerede hardt presset virkelighet.
Seksualiteten kan bestå av mange elementer som for eksempel: lyst, kåthet, flørting, lek, glede, forelskelse, intimitet, fysisk kontakt, nytelse, å gi og å få, samt bekreftelse på å være attraktiv. Den kan være motivert av et ønske om omsorg, nærhet, trygghet, om å søke tilflukt fra sårbarhet, fortvilelse. Den kan også inneholde aggresjon, vold, makt og avmakt.
Seksualiteten kan være begrunnet ut fra et ønske om å søke tilflukt, bli holdt rundt, fylle opp tomhet samt et behov for å avreagere stress eller spenning. For noen fyller gråten denne funksjonen, mens det for andre ikke føles naturlig å gråte. Da er seksualiteten kanskje den eneste arena for denne typen nærhet.
Før tapet kan seksualiteten ha vært forbundet med positive, bekreftende og gode følelser. Bakgrunnen for ønsket om sex kan endre seg. Lyst og begjær forvandles til behov for tilflukt og avreagering. Den seksuelle akten kan være et fortvilelsesskrik. Kanskje er det slik for noen at de bare kan nå frem til kontakt med sin egen fortvilelse i det hver nerve i kroppen er spent til det ytterste, og det føles som om man skal revne. Den seksuelle orgasmen vil dermed kunne gi en etterlengtet spenningsreduksjon. Begge fenomenene; å bringe kroppen til bristepunktet og følelsen av å være utmattet av gråt og tunge tanker er velkjente uttrykk for sorg, selv om de kan se svært forskjellige ut.
Det kan fort oppstå misforståelser dersom den seksuelle invitten forstås ut fra de forutsetningene en var vant til å forbinde dem med; som lyst, glede, lek, nytelse osv. Nå må den forstås ut fra en helt ny og fremmed situasjon, med helt nye behov. Spørsmålet er om partene er i stand til å akseptere den andres sorguttrykk når de ikke stemmer overens med ens egen måte å reagere på eller når den bryter med egne forventninger om hvordan sorg skal uttrykkes?
Å finne hverandre i sorgen
Dersom sørgende ikke får informasjon om at det er vanlig at sorgen influerer på seksuallivet, kan par som opplever problemer i seksuallivet trekke slutningen at de har fått et seksuelt problem i tillegg til alt annet, og at de er på vei til å gli fra hverandre. I og med at seksualitet er et tema som sjelden blir berørt, vil mange tro at de er alene med disse vanskelighetene. Informasjon om temaet kan gi innsikt. Det kan gjøre det lettere å forstå hverandre og å akseptere forskjeller i hvordan en takler sorgen og seksualiteten. Selv om seksualiteten for noen kan se ut til å fungere som sorgventil, betyr det selvfølgelig ikke at den av partene som ikke vil eller kan, skal føle seg tvunget til å stille opp seksuelt før han eller hun føler seg klar for det. Men med kunnskap om at det er vanlig at sorg influerer på seksuallivet, kan en bedre forstå og akseptere partnerens og egen handlemåte.
Mange par kan ha nytte av å prate med en som står utenfor og som de stoler på. Man bør oppsøke faghjelp dersom det over tid blir for vanskelig. De fleste par erfarer at det som er avgjørende for å finne ny nærhet i forholdet, er det gode samspillet, at de snakker godt sammen og tar vare på hverandre. Hvis paret opplever at seksualiteten blir vanskelig og den forsegles med taushet, kan det bli vanskelig å åpne opp igjen. Derfor er det viktig å opprettholde åpenhet rundt seksualiteten. Følgende spørsmål, til ettertanke og samtale, kan bidra til det:
Hvordan synes du seksualiteten fungerer nå i forhold til før dere mistet barnet?
Hva har forandret seg?
Hva tror du kan være årsaken til det?
Hvordan ønsker du at seksualiteten skulle fungere?
Hva tror du skal til for å få det slik du ønsker?
Hva kan du gjøre for å få det slik du ønsker?
Hva mener du partneren din kan gjøre?
Er mental nærhet forutsetning for et godt seksualliv eller kan seksualiteten kompensere for manglende mental nærhet?
Dersom det er selve samleiet som er vanskelig, kan det finnes alternative løsninger? Kan dere sette tidsfrister, ”frirom”, uten samleie?
Kanskje kan paret finne alternative løsninger hvis seksuallivet har låst seg. En tid med seksualitet uten samleie, med fysisk nærhet og utforskning av egen og partnerens kropp. Noen trenger å bli kjent med seg selv og hverandre på nytt. Det kan være lettere å akseptere et opphold i seksualiteten når en vet at det er et vanlig fenomen i en sorgprosess og at det går over. Paret må være seg bevisst at de har lov til å glede seg over det de er i stand til å glede seg over – selv om de er grunnleggende triste. Gråt og latter kan gå hånd i hånd. De har lov til å være kjærester midt i sorgen.
Hentet fra brosjyren Parforhold og sorg etter tap av barn, revidert 2009.
Utskriftsvennlig versjon Abonner Tips en venn
In EnglishFølg LUB på
