Par opplever ofte at de sørger ulikt og i utakt. Noen dager kan den ene ha en god dag, mens den andre kan være langt nede. Det er ikke slik at én måte å sørge på er bedre eller riktigere enn den andre. Ethvert menneske sørger på sin måte, og man trenger å få vise sin sorg uten å møte krav om å måtte reagere på en bestemt måte.

Mangle sliter også med å ha overskudd til å hjelpe hverandre. Det å snakke om egne behov og hvordan man kan utnytte forskjeller i sorgreaksjoner og uttrykk, kan dette bidra til at man kan være til bedre støtte for hverandre. Det kan likevel hende at behovene er så forskjellige og overskuddet til å strekke seg så lite, at det kan være nyttig å søke støtte av andre til å bearbeide sorgen.

Samliv og seksualitet

Å miste barn påvirker foreldrenes samliv. Par som sørger i utakt utfordres i forhold til gjensidig forståelse, kommunikasjon, nærhet, og seksualitet.

Mange erfarer at partnerens ønsker og forventninger ikke stemmer overens med ens egne. Kanskje finner mor det å ha sex som helt upassende og uaktuelt, mens far opplever sex som en viktig sorgventil og avreagering.

Mange foreldre som mister barn opplever i perioder vanskeligheter med seksualiteten. Likevel er dette et tema det snakkes lite om. Det å få informasjon og mulighet til å snakke om problemer i seksuallivet gjør at man er mer forberedt på at dette kan skje og deres situasjon normaliseres. Da vil de også lettere kunne akseptere situasjonen slik den er. De kan da lettere snu negative tanker som ”jeg har fått et seksuelt problem i tillegg til en allerede presset situasjon” til tanker som ”jeg har nådd et punkt i sorgprosessen som mange sliter med”.

Den første tiden etter tapet av et barn beskriver mange at det var uaktuelt å tenke på sex. For mange er denne tiden preget av nummenhet og uvirkelighet, hvor det blir viktig å holde rundt den andre eller å bli holdt rundt. Andre trekker seg tilbake for å være alene. En norsk undersøkelse om nærhet og seksualitet etter et barnedødsfall viser at 10 % hadde tatt opp igjen seksuell kontakt med en gang etter dødsfallet og 66 % hadde gjort det i løpet av de første tre månedene (Dyregrov 2007). Resultatene viser også at omkring en tredjedel opplevde redusert seksuell aktivitet og mindre glede knyttet til sin seksualitet lang tid etter tapet.

Ulike forventninger

Noen finner hverandre i seksualiteten og henter styrke til å leve i sorgen, smerten og hverdagen. Andre har ulike forventninger til når det er ok å gjenoppta seksuallivet. Da kan andre former for nærhet være viktig; kjærtegn, berøring og fysisk nærhet uten at det fører til samleie gir trøst, spenningsreduksjon og utløsning for sorg.

Dersom barnet døde i tiden rundt svangerskap, rett før, under eller kort tid etter fødselen, vil mange kvinner ha hormoner som svinger. De vil kanskje føle at de må lære sin egen kropp å kjenne på nytt, og, slik noen uttrykker det, ”få tilbake kroppen sin” før de kan disponere den til seksualitet. For noen oppleves fødselskanal som “dødskanal” og seksualitet blir en vond påminnelse om barnet som døde. For kvinner som opplever dette kan det ta tid før de kan forbinde underlivet med noe positivt og særlig med glede og nytelse.

Partners seksuelle invitt kan oppleves provoserende. Det kan føles helt uaktuelt å skulle tenke på sex midt i en virkelighet hvor sorgen tar all oppmerksomhet og alle krefter. Videre kan det tolkes som at den andre ikke “sørger nok”, eller som manglende kjærlighet til barnet som døde. Noen synes også det er upassende fordi sex forbindes med positive forhold som lyst og glede. Å snakke sammen om disse tingene letter misforståelse og frustrasjon.

Økt fare for samlivsbrudd?

Det er en vanlig oppfatning at det å oppleve å miste et barn øker faren for samlivsbrudd. Det finnes flere internasjonale studier (fra England, Skottland og USA) som bekrefter økt risiko for samlivsbrudd. Den tidligere nevnte undersøkelsen fra Norge (Dyregrov, 2007) oppgir tvert imot de fleste at de har kommet nærmere hverandre. Det å ha opplevd en slik tragedie sammen gjør at mange opplever en unik nærhet, som flere omtaler som et skjebnefellesskap.

Den norske studien viser at de fleste er fornøyd med støtten de har opplevd fra sin partner og de har begge opplevd at det har vært rom for å snakke om sine følelser (Dyregrov 2007). Både mødre og fedre er enige i at det er mødrene som har reagert mest intenst og langvarig etter tapet, og at det er fedrene som har kjent mest ansvar for å ta vare på sin partner i ettertid. Av de som hadde opplevd brudd i forholdet, var det 60 prosent som setter dette i sammenheng med at de hadde mistet barn. Årsaker de oppgir er ulikheter i reaksjoner, at de har sørget i utakt, manglende kommunikasjon og lite støtte og omsorg fra partneren. Dette er imidlertid problemer som er vanlig også hos foreldre som holder sammen.

Det som understrekes svært sterkt av mange i undersøkelsen, er hvor viktig det er å snakke sammen og kommunisere tanker og følelser. Det virker som en viktig forutsetning for å komme gjennom tiden etter tapet av barn, er at foreldrene bruker tid på å snakke sammen, at de skaper muligheter for felles aktiviteter og opplevelser, og at de har respekt og forståelse for at de kan reagere forskjellig.

Referanser

Dyregrov, Atle, 2007. “Nærhet og seksualitet etter et barns dødsfall”, Senter for Krisepsykologi i Bergen og Landsforeningen uventet barnedød.

Parforhold og sorg etter tap av barn, informasjonshefte, tekst av Kristin Lynau og Oddbjørn Sandvik, Landsforeningen uventet barnedød, revidert 2009.