Hvordan få hjelp med sterkt sinne og hat etter barnedødsfall?

Tekst: Line Schrader

Han er intervjuet i forbindelse med reportasjen "Når sinne og hat skygger for sorgen", der de to mødrene Kristin Bakk og Stine Berg forteller om hat og sinne og det å gå til sak mot helsevesenet etter at barna deres døde. 

Dyregrov har hjulpet mange foreldre som har stått i lignende situasjoner.

I reportasjen sier Dyregrov blant annet: –  Sorgen kan bli skjøvet helt i bakgrunnen av sinnet. Om disse følelsene fortsetter over lang tid med stor styrke, er det stor sjanse for at du vil få problemer, både på det psykiske og det fysiske plan. Det er som sinnet og hatet spiser dem opp fra innsiden. Det kan for eksempel medføre dårlig mage, mye hodepine eller sette seg i kroppen på annet vis. Det er heller ikke lett å leve i en familie der en eller flere er så sinte.

Trenger man profesjonell hjelp for å håndtere sterkt sinne og hat?

– Hvis det har låst seg fast, trenger du hjelp. En ting er et sinne som er til stede i de første ukene som du forholder deg til, tar opp med de som du holder ansvarlig eller du på annen måte bestemmer deg for å gå videre med. Men hvis sinnet fortsetter med styrke, uten at det gis en retning eller konkretiseres, er du best tjent med å få profesjonell hjelp. Men dessverre er det ikke så lett å se det selv når du står midt oppi det. Da opplever du sinnet som berettiget og du ser kanskje ikke hvordan dette går ut over deg selv eller familien, sier Dyregrov

Måter å jobbe med sinne og hat

Her forteller Dyregrov om noen av metodene han bruker for å hjelpe denne gruppen pasienter.

Om du som leser dette føler at du sitter fast i hat, sinne og kanskje hevntanker, gir dette et innblikk i hva slags hjelp du kan få av en profesjonell behandler. Noen av metodene er det også mulig å prøve ut selv. Det kan være mulig å hjelpe seg selv med ulike teknikker.

Å skape bevegelse i tankene

– Å jobbe med hat og sinne har paralleller til håndtering av skyldfølelse. Her er det veldig ofte rigide tanker. Du trenger hjelp til å skape bevegelse i tanken og greie å se situasjonen i perspektiv. Hva gjør disse tankene med deg? Hva vil du vinne fram med? sier Dyregrov som har samtaler med etterlatte rundt disse aspektene.

– Noen ganger kan jeg bruke noen av de mer moderne traumeterapimetodene for å redusere intensiteten i følelsene, for eksempel  Eye Movement Desensitization and Reprocessing (EMDR) eller tankefeltterapi. Men jeg anvender også utfordrende spørsmål. Hvor mye vil du la dette påvirke ditt liv? Skal sinnet få lov til å ta all plass i livet ditt? For det er viktig å få frem at dette er valg du gjør.

– Jeg bruker noe jeg kaller for kangohammer-metoden, som jeg egentlig har brukt enda mer på skyldfølelser, siden de er mer vanlige enn sinne. En kangohammer er redskapet veiarbeidere bruker for å slå sprekker i hard asfalt, en håndholdt maskin som hamrer løs på asfalten. Jeg sier at den skal jeg bruke oppe i hodet ditt fordi det er viktig at vi slår sprekker i tanker som er blitt rigide, slik at du ikke driver deg til vanvidd med sinnet ditt eller skyldfølelsen du har. Du må få til en bevegelse. Da er det viktig å kunne se egne tanker og egen situasjon i perspektiv.

– Jeg tror at der sorgen blir komplisert, er tankene blitt rigide. Hvis du enten er «overopptatt» av skyld eller bekymring, eller sinnet opptar all plass og tar all din energi og all din tid, så trenger du å gjøre noe for å komme videre.

Begrens hvor ofte du går nær

– Jeg lærer dem også måter å begrense hvor ofte de går nær hat- og sinnetankene. Jeg bruker metoden "å sette av tid til". De skal da bruke kun 10-15 minutter om dagen i den første perioden til de har mer kontroll på det å gå nær. I denne tidsperioden kan de gå nær sinnet. Men når de går nær, skal de forsøke å se det de er sint fra ulike vinkler, f.eks. hva som taler for at sinnet er berettiget og hva som kanskje avspeiler at de lar det få for stor betydning.

Jeg ber dem ofte gå i perspektiv. Jeg sier for eksempel: "Hvis dette var en venn av deg som var så opptatt av dette, hva ville du gi som råd? Hvordan tenker du det ville være for familien å leve med en som er så sint?

Utenom den tiden du går nær, skal du aktivt si til deg selv når tanken kommer opp, at dette skal jeg ta i "sinnetiden" eller hva du vil kalle det.

– Dette er tankestyring. Det er egentlig teknikker som er laget for å håndtere bekymring og grubling, men jeg bruker metoden overfor dem som har for intens sorg eller for mye av en eller annen tanke som nesten driver dem til vanvidd. Da må de få kontroll med den.

Se nærmere beskrivelse av metoden her: Håndtering av bekymring og grubling.  

Eksistensielle spørsmål

– Der det er utfordrende, bruker jeg eksistensielle spørsmål: Hva er det som vil være viktig i ditt liv framover, hva vil du skal være der? Dette er for at de skal reflektere fremover på hva som skjer på det kognitive plan og se at dette er viktige livsvalg.

– Men du kan ikke gjøre dette før du har en god relasjon og de skjønner at du ikke er ute etter å forsvare systemet. Jeg er jo en del av helsesystemet. De må forstå at jeg ikke forsvarer systemet de er kritisk til eller er systemets representant. Min oppgave er å hjelpe dem så de kan ha et best mulig liv til tross for det som har skjedd.

Dyregrov vil gjerne ha familiemedlemmene med i terapirommet, i hvert fall partneren, for å få fram hvordan det er å leve med en som er så sint hvor all tid går med til å kjempe mot systemet. I tillegg kan de være viktige støttespillere i endringsarbeidet.

Ugly coping

Kristin Bakk forteller om hvordan hun brukte sin psykolog for å tømme seg:

– Det som var godt hos henne var at jeg kunne få ut hatet mitt. Jeg drømte om alt mulig, som å få tak i en leiemorder. Det var godt å få ut alle de forferdelige tankene slik at jeg kunne skåne mine nærmeste. Hun takla å høre det. Jeg sa flere ganger at jeg tror jeg holder på å bli gal. Men hun sa "nei, du er ikke kasus for det, det er helt normalt". Det var godt å gå til henne. Men det var kanskje ikke så mye behandling, jeg brukte henne som søppelbøtte.

– Har du noen kommentar til denne måten psykologen møtte Kristin, Dyregrov?

– Jeg vil kalle dette for "ugly coping", som ikke er negativt ment, men som avspeiler at du gjør det som trengs for å kunne få det bedre. Begrepet "Coping ugly" ble introdusert av en forsker på sorg og traumer, George Bonanno, for å beskrive at noen metoder som intuitivt høres ut til å skulle virke mot sin hensikt, kan fungere for å håndtere sterk sorg. Det spiller ingen rolle om det er en metode som høres rar ut. Du skal bruke det som trengs for det er viktig at du får det bedre. For noen må disse tankene bare få vare ved så lenge at den som har dem blir lei av dem. Noen klarer ikke å gå i perspektiv.

Hjelp med morderiske tendenser

– Det hender at etterlatte kan oppleve å ha morderiske tanker, som for eksempel en mor jeg møtte som hadde tanker om å ta livet til av en av legene som var med da barnet hennes døde. Det var ikke fordi det var gjort en feil, men legen hadde i en oppfølgingssamtale sagt noe som var svært krenkende og viste mangel på anerkjennelse for den situasjonen familien sto i.

For en del foreldre er det helt avgjørende å få plassert ansvar. For den aktuelle moren med de morderiske tankene besto den beste hjelpen av to ting. Den ene var at en barnelege som ikke var skyld i situasjonen, møtte henne åpent og ærlig. Han sa "Dette er vårt ansvar" og la seg helt flat. I tillegg fikk hun svært god oppfølging fra kvinneklinikken gjennom ny graviditet. Der var det en lege som forsto hennes behov etter at hun hadde mistet all tillit til helsesystemet.

Tilgivelse ikke nødvendig

– Hva med tilgivelse, kan det være til hjelp om de klarer å tilgi?

– Å kreve tilgivelse er ikke et mål. Det er mange som holder på med såkalt reconsiliation (forsoning) ulike steder i verden etter f.eks. massakrer som i Rwanda. Forskning viser at det ikke alltid har den effekten som de trodde det skulle ha. Jeg tenker det er ting du ikke trenger å tilgi. Du kan ha en forståelse for at det gjøres feilvurderinger, du kan skjønne hvorfor ting går galt, men du kan ikke kreves å tilgi personer hvis vurderinger du anser førte til at du mistet ditt barn. Likevel skal det sies at det er noen studier som tyder på at de som tilgir kan få det noe bedre, men for meg er det aldri et mål. Jeg synes det er helt underordnet at de selv skal kunne få kontroll med sinnet sitt.

Dette er et tillegg til artikkelen "Når sinne og hat skygger for sorgen". Her kan du lese mer om Dyregrovs erfaringer og tanker rundt det å gå til sak mot helsevesenet og hvordan hat og sinne kan prege sorgen.

Se også:
Hva gjør du om du tror barnet døde på grunn av svikt eller feilbehandling?

Når sinne og hat skygger for sorgen