Flerkulturell doula: Støtter innvanderkvinner gjennom dødfødsler

Tekst: Line Schrader Foto: Naomi Oommen

Tigu sitter ved siden av den unge kvinnen, forsøker å støtte og trøste henne gjennom den stille fødselen. På deres felles morsmål, tigrinja, forklarer Tigu hva som skjer, for kvinnen forstår ikke hva jordmoren sier. Språket er fremmed, kulturen er fremmed. Tigu forsøker å hjelpe så det uforståelige blir forståelig.

Dette er første gangen flerkulturell doula Tigu Abkerom (58) er med på en dødfødsel. Som flerkulturell doula ved fødeavdelingen på Sørlandet sykehus i Kristiansand, hjelper hun fødende som snakker hennes morsmål, tigrinja, som ikke forstår norsk og er nye i landet. Hun har hjulpet til ved flere fødsler av levende barn tidligere, men dette er annerledes. Selv kommer hun fra Eritrea, har bodd i Norge i 38 år. Hun snakker godt norsk, og har også jobbet som tolk i mange år, hun har født to barn her og kjenner den norske kulturen og helsevesenet godt.

Det er et sjokk også for Tigu når hun får beskjed om at babyen hun skulle være med på å hjelpe ut i verden, er død, i åttende måned. Tigu har møtt kvinnen to ganger for å bli kjent og gjøre henne trygg før fødselen. Situasjonen til kvinnen var veldig vanskelig fra før. Hun bor på asylmottak og har ikke fått opphold i Norge. Hun er gravid med sitt første barn, og barnets pappa bor i en annen by.

I stedet for å skulle hjelpe kvinnen til å bli mamma til et levende barn, skal Tigu nå støtte henne gjennom en dødfødsel.

– Vil du holde babyen din? Jordmoren råder mammaen til å ha babyen på brystet mens den er varm. Den nybakte moren vil først ikke, hun nøler. Jordmor spør igjen, og igjen. Mammaen følger til slutt det hun blir anbefalt, hun holder babyen sin, og går med på at det blir tatt bilder, avtrykk, skapt minner.

Tigu føler at dette ikke er riktig, men som doula skal hun ikke gi råd, det er jordmoren som er sjefen.

– Hun ble nesten tvunget, til å holde babyen, å ta bilder, se bilder. For jeg kan ikke bestemme, jeg er doula, forteller Tigu, som er redd det vil gjøre det vanskelig å komme seg videre. I Eritrea ville det ikke vært noen spørsmål om å skape minner, den døde babyen ville raskt bli tatt vekk fra moren så snart den var født. Hun ville ikke fått se babyen sin. Det er ikke uvanlig at babyer blir født døde eller dør like etter fødselen i hjemlandet, man får mange barn, og mange har opplevd å miste barn.

Hun ble nesten tvunget, til å holde babyen, å ta bilder, se bilder.

Når Tigu besøker moren på asylmottaket de første ukene etter fødselen, får hun mistanken sin bekreftet.

– Hun satt og så på bildet av barnet sitt, hun satt inne og gråt hele dagen.

Ifølge Tigu angrer mammaen veldig på at hun så og holdt babyen sin. Det er vondt å se hvor sterkt hun sørger over barnet. Tigu besøker den etterlatte moren flere ganger, og de har også mange telefonsamtaler i tiden som kommer. Hun forsøker å trøste og hjelpe moren å se framover, ifølge Tigu er hun ung og kan få flere barn.   

– Jeg tror at for de fleste muslimske og eritreiske mødre er det ikke så lett å se sin døde baby etter fødselen, sier Tigu.

Ulike anbefalingene for ulike kulturer?

Vi i LUB hører Tigu forteller fra sin erfaring på et digitalt møte vi har med henne og flerkulturell doula-koordinator og jordmor Hanna Oommen ved Sørlandet sykehus Kristiansand. Flerkulturelle doulaer er et tilbud om fødselsstøtte til gravide kvinner med minoritetsbakgrunn ved flere fødeavdelinger i Norge. Tilbudet drives av Norske Kvinners Sanitetsforening (Sanitetskvinnene) i samarbeid med sykehusene.

LUB er helt i starten av et samarbeid med Sanitetskvinnene om å skulle undervise deres flerkulturelle doulaer om dødfødsler og vårt forebyggingsarbeid, og er spente på å høre om hvilke erfaringer de har. Tigu er en av 146 flerkulturelle doulaer i Norge, som snakker 25 forskjellige språk. Hun har hjulpet til ved rundt ti fødsler siden hun begynte arbeidet ved fødeavdelingen i 2023. To av disse var dødfødsler nær termin.

Som en autoritet på dødfødsler i Norge, står LUB bak prosedyrene for oppfølging ved dødfødsel som sykehusene anbefales å følge. Vi vet det ikke er noen fasit for hva som er rett for alle, og det står i prosedyrene at man skal vise aksept for kulturelle forskjeller og individuelle ønsker. Samtidig er vi tydelige på hva vi anbefaler basert på erfaring og forskning. Situasjonen Tigu forteller om, der jordmor gir tydelige anbefalinger og dytter forsiktig i «riktig» retning, utfordrer oss. Gjelder ikke anbefalingene alle kvinner?

Kan det å ikke se barnet, bare få det fjernet og begravet, for deretter å glemme, være rett for noen?

Vi skal ikke mer enn 40 år tilbake i tid før dette var vanlig praksis også her i landet. Samtidig vet vi også at dette er noe flere mødre har slitt med etterpå.

Etterspør kultursensitivitet

– Jeg opplever at på sykehusene generelt i Norge trenger jordmødrene mer kunnskap om dødfødsler i andre kulturer. De har blitt flinkere til å håndtere dødfødsler generelt, men de mangler forståelse for at det gjøres på en annen måte i andre kulturer, sier Hanna Oommen. I tillegg til å veilede og koordinere de flerkulturelle doulane ved Sørlandet sykehus, er hun i gang med et ph.d.-prosjekt om flerkulturelle doulaer. Kvinnene som får tilbud om flerkulturell doula, er sårbare kvinner, de fleste er flyktninger som ikke snakker norsk, ikke kjenner den norske kulturen, og har vært igjennom mye vondt.

– Disse kvinnene har ofte store traumer, de kan ha opplevd mange tap fra før. Kan det blir for mye med vår måte å møte en dødfødsel? spør Hanna, som har lang erfaring med å jobbe som jordmor i flyktningleirer og i utviklingsland.

Disse kvinnene har ofte store traumer, de kan ha opplevd mange tap fra før. Kan det blir for mye med vår måte å møte en dødfødsel? 

Hun tror mange bare ønsker å glemme. Nesten alle kjenner noen som har mistet barn. Mange kommer fra land der det er vanlig å både få mange barn og å miste barn, barnedødeligheten er på et helt annet nivå enn i Norge.

– De anser på en måte dødfødsler som en del av livet, noe som kan påvirke hvor sterkt den individuelle sorgen vises. Dette betyr ikke at tapet er mindre smertefullt, men at måten de forholder seg til sorgen er preget av andre kulturelle normer, sier Hanna.

Selv om disse kvinnene skal få samme informasjon som alle andre foreldre i Norge om hvilke valg de har ved en dødfødsel, mener hun man bør være mer forsiktig med hvor sterkt man anbefaler.

– Man må respektere et nei, og ikke fortsette å spørre når foreldrene først har sagt nei. Samtidig er det viktig at de får informasjonen, at de vet at vi har minner fra barnet om de skulle ombestemme seg og likevel ønske å se bilder eller avtrykk av barnet, sier hun, og legger til:

– Vi må også være oppmerksomme på utfordringer knyttet til stigma. Dødfødsler er et tabubelagt tema i mange kulturer, noe som kan tvinge familier til å sørge i stillhet uten tilgang til nødvendig støtte.

Hanna veileder jordmødrene ved sykehuset i kultursensitivitet. Den andre dødfødselen der Tigu var med som doula, foregikk på den måten Hanna anbefaler. Moren fikk informasjon om valgene om å skape minner, og ble respektert da hun takket nei. Dette opplevde Tigu som god ivaretakelse av kvinnen i en vanskelig situasjon. Foreldrene fikk vite at sykehuset har bilde av barnet, om de har lyst til å se det senere.

Flerkulturelle doulaer sikrer likeverdig fødselsomsorg

Målet med flerkulturelle doulaer er å sikre likeverdig fødselsomsorg for visse innvandrergrupper som har større risiko for uheldige hendelser rundt fødsler, som blant annet dødfødsel, keisersnitt, store blødninger, morkakeløsning og for tidlig fødsel.

– Spesielt grupper som papirløse immigranter og flyktninger som kommer fra konfliktområder, og de som har lav utdannelse, er mest utsatt. Tilbudet er spesielt for denne gruppen, for de som har lite sosialt nettverk i Norge, ikke kan norsk og har bodd i Norge i under fem år. Det er en liten selektert gruppe kvinner som trenger litt ekstra for å nå samme kvalitet i fødselsomsorgen, forklarer Hanna.

– Vi tenker at en doula som kjenner tradisjonene og landsbakgrunnen, har mulighet til å hjelpe dem til å få tillitt til helsevesenet, formidle kunnskap og hjelpe dem til å komme med spørsmål, for i enkelte land får man ikke lov til å stille spørsmål, man må bare godta det som legen eller jordmoren sier. De må forstå at det er greit å dra i snora, det er helt greit å be om hjelp. Her kan du si hva du ønsker.

Er som en mamma

Forskjellen på å føde barn i Norge og i mange afrikanske og muslimske land er stor. Det er ofte mange kvinner rundt fødende i hjemlandet, mens det ikke er vanlig at menn er med.

– Det kan det være 20 kvinner med på en fødsel i Eritrea, forteller Tigu. Mødre, søstre, svigerinner, tanter, bestemødre, nabokoner er med og støtter rundt fødselen, kvinnefellesskapet er svært viktig.

Kontrasten til en fødsel i Norge, der pappaen som regel er den eneste fra familien som er med, blir stor, forteller Hanna.

– Dette er kanskje første gang mannen er med på en fødsel, og når det er en dødfødsel i tillegg, blir det veldig vanskelig. Det er ikke naturlig for menn å vise omsorg foran andre i mange kulturer. En doula er da kjempeviktig, for mange kvinner trenger trøst og omsorg.

Dette bekrefter Tigu:

– Mannfolk er ikke så flinke til å støtte i denne situasjonen, sier hun.

– Jeg blir som en mamma. Jeg sier at jeg er mamma sammen med deg, du kan bare spørre om det du trenger, forteller Tigu, som erfarer at kvinnene hun har støttet er veldig glade for å få en doula. Da er de ikke alene.

Tigu trives veldig godt med å være flerkulturell doula, og forteller at hun får et nært forhold til kvinnene. Hun strekker seg gjerne lenger enn den tiden hun får lønn for, som etter en vanlig fødsel er to hjemmebesøk, mens de får mer tid til oppfølging etter en dødfødsel.

– Det er ikke mulig å tilby sorggruppe til disse kvinnene som ikke snakker norsk. Med doula kan vi tilby hjelp litt lenger, forteller Hanna. Doulaene får rundt 20 timer ekstra lønnet tid til å følge opp mødre som har mistet barnet sitt.

– Noen trenger mer tid, særlig når de ikke har en mann med seg. Da hjelper jeg frivillig, det er en glede for meg, sier Tigu.

Åndelige behov må tas på alvor

Religion betyr mye for mange av kvinnene med minoritetsbakgrunn, ikke minst blir troen viktig etter å ha mistet barn.

– Vi helsepersonell må ta på alvor de åndelige behovene andre har. Vi burde vært flinkere til å tilby kvinnene å prate med en imam eller prest. En religiøs leder er viktig for mange av disse kvinnene, som ofte har lav utdannelse. Troen er så sterk, de har trøst i religionen, og bør få tilbud om religiøs veiledning som kan hjelpe dem å forholde seg til situasjonen, mener Hanna.

Vi helsepersonell må ta på alvor de åndelige behovene andre har. Vi burde vært flinkere til å tilby kvinnene å prate med en imam eller prest.

Tigu forteller at hun kontaktet en koptisk ortodoks prest som kom og snakket med den ene kvinnen etter dødfødselen.

– Han ga henne mange råd, og da ble det lettere.

– Vi helsepersonell må være flinkere til å bruke ressursene som finnes, sier Hanna, som understreker at det det er viktig at de får snakke med en prest eller imam fra eget trossamfunn. En sykehusprest kan ikke fylle denne rollen overfor disse kvinnene, men helsepersonell kan få hjelp fra sykehuspresten til å komme i kontakt med de rette religiøse lederne.

Doulaene må også få støtte

– Doulaer kan være en uvurderlig støtte for mødre som opplever tapet av en baby. Det er imidlertid like viktig at vi også sørger for at doulaene får den støtten de trenger for å håndtere slike krevende og emosjonelle situasjoner, mener Hanna.

Her spiller doulakoordinatoren, som ofte er en jordmor, en helt sentral rolle. Det kan være behov for flere samtaler og spesielle hensyn for å sikre at alle involverte får den nødvendige oppfølgingen.

Samarbeid med LUB

Tirsdag 19. november 2024 deltar LUB på vår første fagkveld med flerkulturelle doulaer, i regi av Sanitetskvinnene ved rådgiver/jordmor Kristina Øien Sæhle som er nasjonal koordinator for tiltaket Flerkulturell doula. Møtet foregår på Teams, og snart dukker den ene gruppen etter den andre av flerkulturelle doulaer opp på skjermen. I Bergen, Oslo, Kristiansand, Stavanger og Trondheim sitter kvinner med ulik kulturbakgrunn samlet for å lære og diskutere.

Sorgstøttekoordinator i LUB Mari Skjerden presenterer de gjeldende rådene ved dødfødsel, Kjenn liv og forebygging av krybbedød gjennom å vise filmene våre om disse temaene. Deretter åpner vi for samtaler rundt bordene. Hva tenker de om vårt arbeid og våre anbefalinger?

Det er med ydmykhet vi møter disse kvinnene, for her har vi mye å lære. Vi vet at vi ikke når godt nok ut til etterlatte foreldre med annen kulturbakgrunn i dag. Og etter møtet med Tigu og Hanna for et par uker siden, er vi spesielt spente på hvordan filmen «Stille fødsel» vil bli mottatt. I denne filmen gir en jordmor veiledning og et norsk foreldrepar forteller om sin erfaring med dødfødsel.

Dette er et tema som tydelig engasjerer og berører. Doulakoordinatorene forteller at det ble felt mange tårer rundt bordene. Det er stor forskjell på hvilken kulturbakgrunn deltakerne har. Kvinnene fra Ukraina er ikke fremmede for hvordan vi i Norge skaper minner med dødfødte barn, mens denne praksisen er mer ukjent og kan oppleves fremmedgjørende for noen fra andre kulturer.

Det kommer fram at det i flere kulturer finnes spesifikke ritualer knyttet til dødfødsler, som bønner, rensing, begravelsesseremonier eller andre handlinger som kan hjelpe familien å bearbeide tapet. Mens i andre samfunn er det tradisjon for å ikke gi barnet et navn eller holde begravelse, man tror dette beskytter mot sorgen. I samfunn med sterke kollektive tradisjoner kan fellesskapet spille en viktig rolle i å støtte familien etter en dødfødsel. I kontrast kan familier som lever i mer individualistiske kulturer, oppleve å stå alene i sin sorg.

Uansett kulturbakgrunn viser tilbakemeldingene at mange av doulaene er positive til anbefalingene vi gir i Norge, de er åpne for at dette kan være gode anbefalinger også for foreldre med annen kulturbakgrunn. Samtidig er det avgjørende at helsepersonellet går fram med stor respekt for andre kulturer, foreldre må ikke føle at de blir presset til noe.

For noen av de flerkulturelle doulaene blir kveldens tema ekstra sterkt, for de har selv opplevd dødfødsel i sine hjemland, der det har vært en helt annen praksis.

– Det var en i vår gruppe som fortalte at hun selv hadde mistet et barn, og hun ikke hadde snakket om denne hemmeligheten før. Hun savnet så veldig å ha et bilde av barnet sitt, forteller Kristina Øien Sæle.

Det var en i vår gruppe som fortalte at hun selv hadde mistet et barn, og hun ikke hadde snakket om denne hemmeligheten før. Hun savnet så veldig å ha et bilde av barnet sitt.

Fagkvelden ble enda mer viktig og riktig for resten av denne gruppa når de så hvor sårt det er å ikke ha fått mulighet til å snakke om det som har skjedd.

Rutinen i Norge med å ta bilder av barnet, og også fot- og håndavtrykk, der foreldrene ikke selv ønsker dette, for oppbevaring på sykehuset i tilfelle foreldrene ønsker å se barnet sitt senere, ble diskutert. Noen mente dette var helt galt, for i enkelte kulturer skal man ikke ta bilder, og i hvert fall ikke av døde barn.

Det er en utfordrende balanse mellom å være kultursensitiv og å ivareta de ulike behovene til foreldre som mister barn, behov som vi erfarer kan forandre seg over tid. Sorg er så personlig og avhengig av kulturell kontekst, at det er vanskelig å gi råd og veiledning. Kanskje noen anbefalinger kan føles helt feil for en som er helt ny i Norge, mens de kan kjenne et sterkt behov for å for eksempel se hvordan barnet de mistet så ut når de har vært i landet en stund, og hører hvilken betydning dette har for andre etterlatte foreldre?

Og er det ikke noe universelt over den sterke tilknytningen mellom en mor og barnet i magen? Kroppen har født og reagerer, man er blitt mor med alle instinkter som hører til, selv om barnet ikke er der lenger.

Interessen for LUBs arbeid og tilbud om likepersonstøtte var stor blant de flerkulturelle doulaene. De kjente ikke til LUB fra før og hadde mange spørsmål: Har LUB noen muslimske likepersoner? Har vi ansatte med flerkulturell bakgrunn? Er det mange foreldre med minoritetsbakgrunn med på sorggruppene? Vi kunne bare svare ærlig; dessverre når vi ikke disse gruppene godt nok i dag, men dette er noe vi virkelig skal jobbe med framover. Ikke minst er det motiverende å høre hvor viktig disse kvinnene opplever at tilbudene våre kan være. Samarbeidet vi nå har startet med Sanitetskvinnene om flerkulturelle doulaer tror og håper vi er en god begynnelse.

Hva er en flerkulturell doula?

I samarbeid med flere sykehus i Norge tilbyr Sanitetsvinnene flerkulturell fødselsstøtte (en doula) til gravide innvandrerkvinner i en ekstremt sårbar livssituasjon. Det kan være kvinner som har flyttet til Norge for kort tid siden, ikke snakker norsk eller engelsk, er utsatt for seksuell vold, har lite nettverk eller lever under fattigdomsgrensen.

De flerkulturelle doulaene er kvinner med minoritetsbakgrunn som selv har født i Norge. De blir kurset gjennom et modulbasert kurs utviklet og holdt av jordmødre. De har både kunnskap gjennom egenerfaring og gjennom en generell innføring i det norske helsevesenet. Den flerkulturelle doulaen blir koblet med en gravid kvinne i svangerskapet som deler samme språk og kulturelle bakgrunn som henne selv. De fungerer som «cultural mediators» som støtter og følger den gravide kvinnen og hennes familie gjennom perioden før, under og etter fødsel.

Tilbudet finnes i dag ved OUS, Ahus, St. Olavs hospital, Vestre Viken HF, Stavanger universitetssykehus, Haukeland universitetssykehus og Sørlandet sykehus.

Til sammen tilbyr 146 kursede flerkulturelle doulaer som snakker 35 språk og dialekter, fødselsstøtte.

Kilde: Sanitetskvinnene.no