Drømmejobben jeg skulle ønske ikke fantes

Tekst og foto: Line Schrader, opprinnelig publisert i LUB-magasinet 1.25

Etter seks måneders fartstid i LUB smiler Morten (48) fortsatt like bredt som han har gjort siden han fikk vite at han fikk jobben. Etter tre intense intervjurunder var det han som sto igjen. Motivasjonen er det i hvert fall ingen tvil om, for hvem andre har vel hatt liggende et jobbsøk på Finn med «generalsekretær i LUB» i sju år?

Morten syns virkelig han har kapret drømmejobben. Noen er kanskje litt skeptiske, for hva gjør vel en siviløkonom fra det private næringsliv, i en organisasjon som LUB?

Jeg vet at det kan virke som et stort sprang, å komme fra IT-bransjen til en liten, verdibasert organisasjon som LUB. Men for meg har det gitt mening hele veien, sier Morten, som har jobbet i IT-bransjen i 20 år, sist som forretningsutvikler i Canon Norge. 

– Det er nesten ingenting som ikke er nytt – jeg har hoppet fra privat sektor til frivillig sektor, fra mannsdominert til kvinnedominert miljø, fra produkt og tjeneste til hjertesak, sier Morten, som innrømmer at det har vært litt overveldende i starten. Likevel er han trygg på at han er på rett sted. Han har jobbet med organisasjonsutvikling, salg og strategi, og har lang erfaring som leder.
 

Har to barn her nede og to der oppe

Morten kjenner godt til LUB fra før, et kjennskap han i likhet med alle de andre medlemmene, helst skulle ha vært foruten.

Kona Ingvild og Mortens første møte med LUB var i 2014. De ventet sitt andre barn, Tuva (2,5 år) skulle endelig bli storesøster, og de skulle bli den tobarnsfamilien de drømte om. Men i svangerskapsuke 26 døde den lille jenta plutselig og uventet.

– Det var det mest smertefulle og ubeskrivelige vi noen gang har opplevd. Det var nesten utenkelig at vi skulle klare å komme oss gjennom det, forteller Morten.

De fikk god oppfølging på Rikshospitalet, men det aller viktigste var at de raskt fikk informasjon om LUB. Allerede før lille Vilde ble født fikk de brosjyren «Når et lite barn dør».

– Den inneholdt så mange kloke råd og erfaringer fra andre foreldre, blant annet om hvordan man kan ta farvel, viktigheten av navn, og det å få god tid sammen med barnet, sier Morten.

– Vi hadde det veldig tungt, men vi fikk akkurat den støtten vi trengte, da vi trengte den. Først fra ansatte i helsevesenet som virkelig lyttet, og så gjennom likepersonstøtten i LUB, forteller Morten.

De kom raskt med i en sorggruppe, og etter hvert deltok de på seminarhelgen for nylig rammede foreldre.

Samtidig var drømmen om å ha to levende barn sterk. Etter kort tid ble de gravide igjen, og fikk tett medisinsk oppfølging. Likevel skjedde det igjen, den lille gutten de ventet, Jarle, døde plutselig – igjen i uke 26. Denne gangen kjentes det enda tyngre.

– Ikke bare mistet vi et barn til, vi mistet også håpet om den familien vi hadde sett for oss. Det å miste håp samtidig som vi sto i dyp sorg var mer enn vi trodde vi kunne bære.

LUB var der for dem igjen, men istedenfor å gå inn i en ny sorggruppe, valgte de privat hjelp. De bestemte seg for å forsøke adopsjon, og trodde prosessen ville ta flere år. Uventet fikk de mulighet til å adoptere et norskfødt barn som trengte foreldre, og endelig var de heldige. Bare ni måneder etter at de startet prosessen, under et år etter at de mistet Jarle, kom Sondre inn i livet deres – tre måneder gammel.

– Slik ble vi en familie med to barn her og to barn der oppe, sier Morten og peker opp i lufta.

Familien var endelig komplett. Det har likevel ikke vært en enkel vei, sorgen over Vilde og Jarle har ikke vært lett, men etter ti år er den så godt bearbeidet at Morten føler sorgen og tapet gir mer kraft enn det tar.

Å gi noe tilbake

Morten kjente etter hvert et sterkt ønske om å gi noe tilbake.

– Likepersonsstøtten i LUB er uvurderlig. Jeg tror mange som har fått hjelp, kjenner på en indre drivkraft for å stille opp for andre etterlatte.

Morten ble med i fylkeslagsstyret i LUB Oslo/Akershus. Der var han opptatt av å finne tiltak som kunne appellere til fedre.

– Hvordan kan vi få ut aggresjon på en sunn måte? Jeg fikk selv et tips om å gå ut i bilen og skrike – det høres kanskje rart ut, men det hjalp, forteller Morten, som startet opp møteplasser som kombinerte samtale med fysisk aktivitet,.

– Det fysiske aspektet ved sorg blir ofte oversett.

Etter noen år med litt av og på med frivillig engasjement i LUB, kom ønsket om å søke toppjobben i organisasjonen.

– Jeg kjente at hjertet mitt virkelig brant for dette arbeidet, forteller Morten.
 

Vil gjøre LUB enda bedre

Med pågangsmot og alltid et smil på lur, har Morten tatt fatt på den formidable oppgaven det er å overta roret etter forgjenger Trond Mathiesen, som har ført skuta stødig gjennom et kvart århundre.

– LUB er en velsmurt organisasjon. Det er gjort kontinuerlig forbedringer, det er en dyktig stab og en god balanse mellom erfarne og nye folk, sier Morten, som er ydmyk overfor oppgaven.

– Jeg tror ikke det er behov for dramatiske endringer. Samtidig ser jeg muligheter for å gjøre ting på en litt annen måte. Målet er å få mer ut av de midlene vi har, sier Morten, som tror på små steg og på å involvere de som kjenner organisasjonen best – både lokallag, frivillige og landsstyret.

Det LUB har bygd opp gjennom 40 år, er livsviktig, for mange familier. Samtidig må vi erkjenne at det finnes mange som mister barn, som vi ikke når fram til.

– Det betyr ikke at vi har gjort noe galt, men det betyr at vi kan gjøre mer. Det motiverer meg sterkt!

– Jeg kommer også til å bruke min erfaring fra salg og forretningsutvikling til å videreutvikle det økonomiske grunnlaget for at vi skal kunne gjøre enda mer av det viktige arbeidet i LUB, legger Morten til.

– Jeg har jobbet mye med forbedringsprosesser og endring tidligere – men å gjøre det i en organisasjon med et så viktig formål som LUB, det gjør hele forskjellen.