Et magisk eventyr om døden

Tekst: Trine Giving Kalstad  Bilder: Privat - Opprinnelig trykket i Oss foreldre imellom 2.16

Morgenen 3. mai 2011 er dramatisk for Ida Kinden Jonassen. De finner fem måneder gamle Oliver død i barnesengen sin. Han har vært død i flere timer, gjenopplivningen nytter ikke.

Ida får hjelp gjennom en sorggruppe med andre foreldre som har mistet barn. I tillegg begynner hun å blogge om det å ha mistet Oliver. Det hjelper å skrive, men den største motivasjonen for å skrive ble hennes neste barn. Hun ble gravid igjen omtrent ett år senere. Hva skal hun fortelle til lillesøster Conradine om storebroren hun aldri vil få oppleve?

– Hvor er Oliver nå? Hvorfor døde han? Hva skjedde egentlig med Oliver da han ble lagt i kista? Tanken på alle spørsmålene som en dag ville komme, ble starten på boka. Og Conradine begynte tidlig å spørre.

– På tross av at boka skulle være en måte å forberede seg på alle disse spørsmålene, står jeg likevel uten svar. Mitt ønske om å være den perfekte mor med svar på alt, rakner, men historien om Dina i boka "Brune auge" er i alle fall et utgangspunkt for samtaler om storebroren, sier Ida.

Lillesøster på ordentlig

Conradine spør mye og Ida blir tvunget til å snakke om ting hun ikke ville snakke om. Men det er fint, synes Ida, selv om hun ofte må være ærlig og si at hun ikke vet.

– Når jeg setter ord på egen usikkerhet hjelper jeg lillesøster til å finne sine egne forklaringer. Ved å gi henne denne boken kan jeg kanskje også gi henne tilbake rollen som lillesøsteren til Oliver. For selv om han er død, så eksisterer likevel søskenrelasjonen. Den er bare litt annerledes og vanskeligere å sette ord på.

Å leke døden

For Ida er det viktig at Conradine skal ha lov til å dikte sine egne historier om Oliver, men samtidig skal hun ha lov til å ikke være opptatt av han. Historien om Dina og storebror skal være tilgjengelig, men ikke presses på.

I bokas historie forstår Dina at hun og storebror fremdeles er søsken, fordi de begge har brune øyne, akkurat som mamma.

– For Conradine er det de brune øynene som holder relasjonen på plass. I andre familier har de gjerne noe annet, sier Ida.

For Conradine er det normalt å leke på graven til Oliver. Selv om lek og død ikke er ord vi vanligvis plasserer ved siden av hverandre, er det nødvendig for barn. Det er slik hun bearbeider og lærer om døden.

– Og jeg ville lage en bok som passer til dette. En bok med fantasi, magi og humor, på tross av det tabulagte temaet, sier Ida og utdyper:

– Av og til, kanskje oftere enn vi tror, trenger vi å ha det kjekt med det vonde. Av og til kan det være bedre å dra på et magisk eventyr med sitt døde søsken, enn å lære om obduksjon og begravelse.

Som voksne kan vi drepe barns mestring ved å korrigere deres tanker, stoppe "upassende lek" eller avfeie deres undring med å realitetsorientere. Ida hadde nylig en slik opplevelse:

– Jeg våknet en morgen og fikk direkte kjeft av datteren min fordi jeg hadde ødelagt alt. Jeg hadde åpnet øynene mine akkurat da hun koste seg sånn med å leke at jeg var død!

– Barn stiller så gode spørsmål

Ida liker å snakke med barn. De er ærlige og stiller gode, åpne spørsmål. For henne har det å snakke med Conradine vært den beste terapien. Som for eksempel når hun spør om hvorfor mamma savner Oliver?  

– Hadde en voksen spurt om det samme, vet jeg ikke hvordan jeg ville ha reagert. Det er da selvsagt at man savner barnet sitt! Men Conradine spør rett ut, og jeg blir nødt til å sette ord på det. Jeg forteller at jeg savner å gi ham en klem, et kyss, holde ham, høre ham gråte og le. Conradine undrer seg over dette svaret og sier "Oliver er slem". Da svarer jeg med å forklare forskjellen på levende og død hvorpå hun finner en løsning: "Han trenger da ikke å være død sånn hele tiden".

Det er lov å være glad

For Conradine har selvsagt ikke lyst til at mamma skal være lei seg. Derfor er Ida opptatt av å kunne snakke om døden også uten at det er trist. Oliver er en del av vår familie på godt og vondt.

– Noen ganger har hun behov for si "sant storebroren min er død" og få en bekreftelse på dette. Så er samtalen over. Andre ganger vil hun selv plukke ut blomster for å pynte graven. Men de aller fleste dager snakkes det ikke om Oliver.

– Det er min sorg, ikke hennes. Hun skal ikke tvinges til å savne en person hun aldri har kjent. Men han skal heller ikke skjules. Bildene henger på veggen og jeg svarer på alle spørsmål hun måtte ha. 

Nå har Conradine også fått en bok å kose seg med når behovet er der. Ida håper at mange flere kan ha glede av den.

– Mitt ønske er at boken skal komme til nytte, ikke bare for dem som er direkte berørt av barnedød, men også for andre som trenger å forstå. Vi kan smile og le når barn forteller morsomme historier om besteforeldre eller oldeforeldre som de selv aldri har møtt. Men om de forteller morsomme historier om sine søsken er det bare «huff» og «nei så trist». Denne boka skal vise at det er lov å være glad midt oppi sorgen og savnet. Kanskje kan også voksne finne trøst i denne?