– Jeg har lenge gruet meg til å skulle feire morsdag uten Ada

Forrige morsdag var jeg rundt sju måneder gravid og veldig spent på alt som skulle skje fremover. Jeg husker jeg tenkte på hvor fin neste morsdag skulle bli, når jeg endelig var blitt mamma. Det ble jeg 10. april i fjor, men vår kjære Ada Elise har vi likevel ikke fysisk med oss på morsdagen i år. Det er vondt og urettferdig å tenke på alt som ikke ble.

Da Ada kom til verden, kjente vi en glede vi aldri før hadde kjent. Vi tenkte dette var starten på hvordan resten av livet med henne skulle bli. Dagen etter fødselen merket vi at noe var galt.

Vi ba om hjelp utallige ganger fordi vi så at noe var alvorlig feil med den lille jenta vår, men vi ble ikke hørt. Det viste seg at hun hadde blitt syk av en infeksjon som utviklet seg til blodforgiftning. Infeksjonen fikk herje så lenge at hun fikk hjerneskader som ikke var forenlig med liv.

Ada døde 24. april. Hun ble bare 14 dager gammel.

Å forstå hvordan det er å være forelder til et barn man ikke har fysisk sammen med seg, er umulig om man ikke har opplevd det selv.

De som er nær meg vet at jeg vil prate om Ada så ofte det lar seg gjøre. Jeg liker ikke å prate om hvordan jeg selv har det, og jeg liker ikke at andre forteller meg hvor trist de syns alt er, for det vet jeg inderlig godt selv. Jeg vil kun prate om barnet mitt.

Ingenting varmer hjertet mitt mer enn å høre folk si Adas navn, at de tenker på henne, spør om henne eller besøker graven hennes. 

 

Siden vi mistet Ada, har jeg lært hvor viktig det er å fortelle folk rundt oss hva vi ønsker rundt dette. Nå som det nærmer seg morsdag, kan det være mange som ikke vet hva de skal si. Til andre som står i samme situasjon som meg, vil jeg tipse om å fortsette å snakke om barna dere har mistet slik dere selv vil at de skal bli snakket om. Fortell om hva dere foretrekker og om hvordan det er å være forelder til et barn som ikke er her.

Vi har allerede opplevd flere merkedager som har vært ekstra tunge. Alt fra månedsmarkeringer, til feiring av 17. mai, jul og nyttår. Samboeren min Jørgen fikk i høst oppleve farsdagen uten datteren sin.

Jeg har lenge gruet meg til det blir min tur til å feire morsdag uten Ada. Man tenker på alt som skulle vært, mens man kjenner på alt som ikke lengre er.

Rett etter vi mistet Ada, kjente jeg meg fryktelig alene. Jeg trodde jeg aldri hadde møtt noen som hadde opplevd å miste et barn, men der tok jeg feil. Når flere har tatt kontakt for å fortelle om barna de har mistet, har jeg følt meg mindre alene. Det er en smerte jeg ikke unner noen, men dessverre er vi flere i denne klubben ingen vil være med i. Siden april har jeg blitt kjent med flere både i og utenfor LUB som jeg er evig takknemlig for å ha i livet mitt nå.

Til alle andre mødre som nå skal feire morsdag uten barnet eller barna sine, vit at du ikke er alene!