– Jeg kommer aldri til å få et godt svar på hvorfor Ane døde

Benthe lever et aktivt liv med barnebarn, hunder og full jobb. Foto: Børresen & Raak

Tekst: Inger Marie Spange - opprinnelig trykket i LUB-magasinet 2.19

Steinkjerjenta Benthe Asp jobbet, studerte og bodde med samboer og to hunder på Høylandet. De stiftet familie og livet var på topp. I 1989 kom en etterlengtet lillesøster til verden.

– Jeg var kjempelykkelig, og ei skikkelig hønemor. Jeg sa til og med ja til å delta på et forskningsprosjekt innen hofteledds dysplasi på Namsos sykehus.

Ingenting ved den nyfødte datterens helse ga grunn til uro. Ane ble født nesten fire kilo tung, var sunn, sterk, rolig og stort sett alltid fornøyd. Benthe fikk, som alle andre på den tiden, råd om at Ane skulle sove på magen, med åpning for at hun kunne ligge på siden. Babyene skulle ikke ligge på ryggen, for da kunne de bli kvalt av oppkast.

Toppåret for krybbedødsfall

Benthe er i dag mor til fire barn, hvor tre fikk vokse opp. Hun er utdannet lærer og spesialpedagog, med tilleggsutdannelse innen ledelse, psykisk helse, kroppsøving og mobbing.

– Med to hunder, et småbruk, hundre prosent jobb og tre barnebarn kan du si jeg lever et hektisk og interessant liv, kvitrer hun begeistret.

For tretti år siden, var det en periode hun trodde hun aldri skulle le igjen og hun visste ikke da at 1989 skulle bli et av toppårene for krybbedødsfall. Så mange som 149 småbarn mistet livet uten klare årsaker.

– Jeg hadde jo hørt om krybbedød, en skrekktanke som ofte surret i hodet mitt. Det preget meg litt som mor og jeg sjekket ofte barna når de sov.

Se også: 30 år siden krybbedødsepidemien

Noe som ikke stemte

For å delta på forskningsprosjektet, måtte de til Namsos. Ane var tre måneder den dagen hele familien dro nedover. For undersøkelsen skulle kombineres med et besøk hos Benthes gudforeldre.

– Undersøkelsen kom midt i en sove- og spisetid og jeg husker Ane gråt mer enn vanlig, hun var litt vanskelig å roe. Slik mange overtrøtte barn kan bli. Men når barnet ditt dør, da tenker du på slike ting i etterkant.

De trillet Ane til hun sovnet, satte vogna på verandaen, passet nøye på vindretningen og at hun lå stabilt i sideleie.

– Jeg var stadig ute for å sjekke og framsto sikkert som noe stresset, for de andre sa jeg måtte roe meg. Men den siste gangen, så jeg at noe ikke stemte.

På sykehuset

– Vi kastet oss i bilen, kjørte til sykehuset i full fart, med nødblinklysene på og hånda på hornet, samtidig som en av oss forsøkte gjenopplivning. På mottaket klarte de å restarte hjertet hennes og lille Ane ble fløyet til Sykehuset Levanger med helikopter, mens vi måtte komme oss dit på egenhånd. Vi kjørte i 12 mil og hadde god tid til å tenke på og grue oss til hva som møtte oss.

– Jeg tenkte at det var det samme om Ane hadde fått en utviklingsskade eller ikke, bare hun overlevde. Vi bodde på sykehuset og satt ved sykesengen og klamret oss til håpet.

Men lille Ane kom aldri ut av respiratoren igjen. Den tredje kvelden døde hun. Sorgen var stor.

Møtet med Landsforeningen

Benthe kom raskt i kontakt med Sør-Trøndelags avdeling av det som den gang het Landsforeningen til støtte ved krybbedød og som nå er blitt til LUB.

– Jeg måtte vite hva, hvorfor og hvordan. Jeg søkte svar og årsaker, og kjørte ofte til Trondheim, 25 mil en vei, for å snakke med andre som hadde opplevd det samme, delta på møter og høre fra forskningsmiljøet. Landsforeningen og miljøet der var en stor bidragsyter til å få meg opp ‘av det svarte hullet’.

Men som foreldre sørget Benthe og samboeren veldig ulikt.

– Det var det ingen som hadde fortalt oss at det var helt normalt. Det gikk ut over forholdet vårt, noe som etter at barn nummer fire kom til verden, førte til et samlivsbrudd, forteller hun.

Ikke lenger redd for følelser

Barn nummer tre og fire hadde monitor på seg hele tiden. Uten den turte ikke Benthe engang å gå på do.

– Jeg var jo på tuppa før Ane døde og det ble ikke bedre etterpå. Jeg var på tå hev, dag og natt.

Storesøster Maren bearbeidet tapet av søsteren på sin måte

– Dukken døde, måtte gjenopplives, begraves og fikk monitor. Det var tøffe tider, men jeg er glad jeg klarte å gå gjennom det og ikke stoppet henne.

Ingen av de to siste barna fikk heldigvis noen gang utslag på monitorene.

– Jeg kommer aldri til å få et godt svar på hvorfor Ane døde. Krybbedød er jo en ekslusjonsdiagnose. Det var en dyrekjøpt erfaring, som har blitt en stor del av mitt liv. Erfaringene mine har gjort at jeg ikke lenger er redd for å møte andre i vanskelige situasjoner, jeg er ikke redd for følelser, sier Benthe som i nesten tretten år engasjerte seg som leder av LUB avdeling i Nord-Trøndelag. Hun har også sittet i LUBs sentralstyre, startet sorggrupper og vært kontaktperson på sykehuset, for nettopp å støtte og hjelpe andre som opplever det samme.

– Det har blitt færre dødsfall, heldigvis. Men når problemet ikke er like stort, er det også en fare for at man glemmer hvor viktig det er med informasjon og kunnskapsdeling mellom helsepersonell, avslutter hun.

Les også intervju med overlege Trond Markestad, den første som advarte mot å la babyene sove i mageleie, og krybbedødsforsker Arne Stray-Pedersen: 30 år siden krybbedødsepidemien

Publisert 20.12.2019