Josefine Marie skulle hatt sin første skoledag i år

Her deler Monica Bjørnestøl sine tanker om at datteren Josefine Marie skulle hatt sin første skoledag i år: 

«5. oktober 2018 ble jeg mor til Josefine Marie. Hun ble født 13 dager før termin og var død. At hjertet hennes hadde sluttet å slå, hadde jeg visst i to dager. Nå lå hun i armene mine, jeg har aldri kjent på en så stor kjærlighet og sorg samtidig før. Presten hadde nettopp fortalt oss at han dessverre ikke kunne døpe henne. Døde barn kan ikke bli døpt. Det knyttet seg i magen for plutselig tok jeg inn alle disse store dagene i livet vi hadde sett for oss med henne som det aldri ville bli noe av… Vi hadde tre store barn fra før så allerede da kjente jeg på alt vi ikke ville få oppleve med Josefine.

Noe av det jeg kjente på da hun lå i armene mine, var at jeg aldri skulle følge henne til første skoledag. Å begynne på skolen er kanskje en av de største dagene i et barns liv, en stor overgang som både barnet og foreldrene kjenner på. I årene etter Josefine døde har diktet til Jorun Eggen dukket opp i sosiale medier rundt skolestart. Hvert år er det noen som kjenner på akkurat det samme som formidles så godt i diktet.

Nå er det vår tur. Dagen jeg har gruet meg til helt fra siste dagen jeg holdt henne inntil meg. Jeg kan ennå kjenne vekten hennes i armene mine og duften av henne selv om det snart har gått seks år. Jeg vet jeg vil klare det. Etter seks år med erfaringer av livet uten henne, er jeg rustet til å komme meg gjennom. Det betyr ikke at det ikke gjør vondt.

På slike dager kan sorgen blusse opp igjen, smerten og savnet blir ekstra sterkt og følelsene tar litt over.

På slike dager kan sorgen blusse opp igjen, smerten og savnet blir ekstra sterkt og følelsene tar litt over. Jeg har kjent det har bygget seg opp helt siden vi kom hjem fra sommerferien. Kanskje er det tiden før og selve dagen som er verst. Så vil det roe seg og vi faller tilbake til hverdagen uten Josefine igjen.

Men akkurat nå gruer jeg meg til å se flagget på skolen heist til topps når jeg kjører til jobb denne dagen. Jeg kjenner sterk sorg over at vi ikke skal stå der sammen med alle de andre spente førsteklassingene. Det vi ikke skal få oppleve: samhold, vennskap, utfordringer, foreldre og ikke minst barna vi aldri skal knytte bånd til.

Samtidig ønsker jeg alle foreldre og spente barn som nå skal begynne på skolen en god skolestart. Ta veldig godt vare på hverandre. Jeg heier ekstra mye på akkurat dere i år!»

FØRSTE SKOLEDAGEN

Langs fortauene går de. Spente. Forventningsfulle.
Ransel som knirker nytt mot spede skuldre.
Nye klær. Skoleklær. Skolesko.
Ei og anna nytann smiler frydefullt
mot de som går ved siden av.

Stolte foreldre. Forventningsfulle de også.
En ny epoke skal starte.
Blir det glede? Blir det skuffelse?
Blir det mange vonde dager?

De går der. Smiler og nikker forsiktig til hverandre.

De ser det ikke.
Ingen av dem ser at det gaper et stort hull imellom dem.

Der skulle vi ha gått.
Der skulle vi ha gledet oss og grudd oss.
Hand i hand. Eller kanskje du hadde villet være stor og
uavhengig og svingt fritt med armene alene.
Og far din på den andre siden, mer kry enn noen gang før.
Starten på livet som storunge, det skulle vært idag.

Og i morgen bildene i avisa.
Et skingrende tomrom imellom de glade fjesene.
Læreren tar på det, men merker det ikke.

Bare far din og mor di ser det.
Kjenner det. Hører det. Føler det.
Vet at der skulle du stått om du hadde fått leve.
6 år,
men allikevel den samme gjennomtrengende smerten,
de samme bunnløse tårene. Hvorfor måtte du dø?

Idag sprenger savnet.  Idag skriker sorgen.

Siden kommer de gode dagene igjen tilbake
med de gode minnene om det som var.
Det er dem vi har. Dem vi nærer og verner.
Dem vi henter fram når vi ser på bildet på veggen.

Men idag skar savnet seg fram mellom nyfelte tenner.

Jorun Eggen