LUB gjennom førti år - fire medlemmer forteller

80-tallet: Aase-Marit Junker

90-tallet: Bjørn Magne Amundsgård

– Det er viktig at etterlatte selv er engasjert, det er ingen som stopper deg når du forteller at du har mistet et barn! Sier Bjørn Magne som gjorde en stor innsats i foreningen på 90-tallet, etter at han mistet sønnen Sindre i krybbedød.

Svanhild og jeg mistet Sindre i krybbedød 15. januar 1990. Han ble ett år gammel. Vi hadde Thomas fra før, og etter Sindres død fikk vi Mats, som vi dessverre mistet i en ulykke 22 år gammel i 2013, Simen og to jenter Synne og Sofie. Mitt engasjement i foreningen begynte i en sorggruppe i Molde, og jeg var snart med på å starte opp fylkeslag i Møre og Romsdal. I 1992 ble jeg valgt inn i landsstyret, der jeg satt fram til 2005 da foreningens formål ble utvidet og navnet ble endret til LUB. Jeg var styreleder i to perioder (95-97 og 03-05), der det skjedde store endringer og var stor uenighet om hvilke veivalg foreningen skulle ta. Det var to fronter og mye følelser, og jeg var diplomaten. Jeg ble tolerert og fikk tillit til å lede oss gjennom endringsprosessen.

Økonomien i foreningen var svak i starten. Vi var sterke på omsorg, men hadde ikke økonomi til å gjennomføre så mye.  Jeg er utdannet innen økonomi, administrasjon, ledelse og psykologi (grunnfag). På den tiden hadde jeg lederstilling i Aetat, dagens Nav. Første innsamlingsaksjonen var i Møre og Romsdal.

Vi gikk med fiskebollebokser som bøsser, og samlet inn bra med penger med hjelp fra andre foreninger som støttet oss.

Jeg fikk en telefon fra banken etter aksjonen. De syntes det var en god sak, men bankansatte brukte nesten hele natta på å åpne blikkboksene for å få telt opp pengene!

Året etter startet vi opp et innsamlingssenter i Molde, og vi satte i gang en landsomfattende innsamlingsaksjon (med andre bøsser) hvor vi tok for oss fylke for fylke, uke etter uke. Medlemmer i fylkeslagene fortalte sine historier i lokalavisene. Dette ga oss bred pressedekning! På første aksjonen stilte Rune Bratseth, landslagskaptein i fotball, opp som beskytter og var med på høytidelig åpning på Regionsykehuset i Trondheim, sammen med professor Torleif Rognum og generalsekretær Bjørn Lydersen.

På det meste hadde vi 29 ansatte, som var på tiltak gjennom Aetat.  De solgte lodd og kalendere for foreningen, og det var starten på dette viktige inntektsbringende arbeidet. Foreningen leide inn eksterne, profesjonelle selgere etter at kontoret ble flyttet.

På 90-tallet lobbyerte jeg mye sammen med generalsekretær Lydersen og Rognum.

Vi begynte å gå i gangene på Stortinget, og foreningen kom til slutt på statsbudsjettet.

Det er viktig at etterlatte selv er engasjert, det er ingen som stopper deg når du forteller at du har mistet et barn!

Det var fint å kunne avslutte mitt engasjement i foreningen på landsmøtet hjemme i Molde i 2005, der utvidelse av forenings formål ble vedtatt. Endringen var helt nødvendig for at foreningen fortsatt skulle kunne drive et profesjonelt hovedkontor, med støtte og rådgivning til både etterlatte, frivillige og helsepersonell, og som en sterk pådriver for forskning.
 

80-tallet: En hilsen fra Aase-Marit Junker

– Vi var engasjerte ildsjeler som dro energi ut av vår egen sorg, vi kjempet for at ikke barn skulle dø uten en kjent årsak, og for at foreldre ikke skulle stå alene uten et støtteapparat, sier Aase-Marit som var med på å starte foreningen i 1985, etter at hun mistet datteren Frøydis i krybbedød.

Kjære LUB og alle medlemmer,

Jeg sender dere en hjertelig hilsen i anledning at foreningen vår nå har blitt ganske så voksen med sine 40 år.

Daglig minnes jeg den gode jenta mi, Frøydis, som jeg mistet i 1981. Hun var en kraftig, frisk og robust jente, som så lykkelig tok sine første skritt kvelden før hun døde. Hun sovnet inn ett år og ni dager gammel.

Vi sto så aldeles alene i sorgen, vi hadde ingen å henvende oss til. Familie og nære venner støttet oss, men vi savnet å komme i kontakt med andre i samme situasjon som oss.

Jeg har aldri glemt telefonen som kom fra politiet. De skulle bare stille oss noen «rutinespørsmål», men jeg følte oss mistenkt og anklaget for barnedrap. Patologen var sympatisk og gikk igjennom obduksjonsrapporten sammen med oss. De hadde ikke funnet noen årsak og kalte slike sjeldne tilfeller for «krybbedød». Noen uker senere kom det brev fra politiet der det sto «straffesaken imot oss var henlagt da forholdet ikke var straffbart».

Halvannet år etter kom jeg i kontakt med en liten foreldregruppe på Aker sykehus. Andre steder i landet var det også dannet slike grupper. Nå er det 40 år siden vi dannet Landsforeningen til støtte ved krybbedød. Vi var engasjerte ildsjeler som dro energi ut av vår egen sorg, vi kjempet for at ikke barn skulle dø uten en kjent årsak, og for at foreldre ikke skulle stå alene uten et støtteapparat.  

I dag kan vi være stolte av den store innsatsen vår og takke alle som har støttet vår sak opp igjennom tidene. Særlig takknemlig er jeg for alle enkeltpersoner innen helsestanden, som på frivillig basis jobbet sammen med oss i fagrådet vårt. Med dere i ryggen kunne vi stille opp på alle ulike arenaer, fremme vår sak i offentligheten, og vi ble med i et internasjonalt samarbeid for å løse krybbedødsgåten.

Foreningen har endret navn og favner i dag bredt. Men fortsatt står krybbedødsaken sterkt, for ingen har fortalt meg at krybbedødsgåten faktisk er løst. Heldigvis dør det i dag langt færre barn i krybbedød. Vi er kjent med uheldige risikofaktorer som mageleie, røyking, samsoving og overopphetning. Dette er bare risikofaktorer, men hvorfor og hvilke barn kan være disponert?

I dag følger jeg LUB fra sidelinjen og er glad for at foreningen fortsatt er aktiv og gjør en jobb for vår hjertesak. Gjennom tiden og mitt eget engasjement har jeg bearbeidet sorgen og lever et svært rikt og godt liv.  Jeg fikk etter hvert tre barn til, pluss en bonussønn, og har fått ni barnebarn.

Jeg sier ikke at tiden leger alle sår, men tiden kan hjelpe oss til å få et godt og meningsfullt liv igjen.