Nyansatt i LUB: – Ønsker å gjøre en forskjell
LUBs nye ansatte, Marianne Helgeland Todorovic (55 år), har selv erfart hvor tøft det er å skulle bygge opp livet igjen etter å ha mistet et barn. Nå håper hun å kunne gjøre en forskjell for andre etterlatte.
Tekst: Line Schrader
Det er en dame med mye livserfaring som har overtatt stillingen som organisasjonskonsulent etter Unni Larssen.
– Det er litt skummelt å skulle «hoppe etter Wirkola», å komme inn som ferskingen. Unni har jobbet i LUB i nesten 25 år, kjenner alle og kan så mye. Jeg forsøker å suge til meg alt mulig, sier Marianne som begynte å jobbe i LUB i februar og har fått god opplæring av sin forgjenger.
– Hvorfor ville du jobbe i LUB?
– Det var en annonse jeg så på flere ganger på grunn av min bakgrunn. Jeg ville gjerne jobbe med noe meningsfullt, noe som også kan gi meg noe. Det fristet med en stilling der jeg kan få lov til å være en omsorgsperson, få gjøre en forskjell for noen, sier Marianne som har mye arbeidserfaring.
De siste årene har hun jobbet med service i Travselskapet. Tidligere har hun jobbet i Diabetesforbundet, Sykepleierforbundet, sikkerhetsbransjen og som tannlegesekretær.
– Jeg har mye erfaring fra organisasjoner, det kommer godt med nå, smiler Marianne.
Det er fint å ha variert bakgrunn i stillingen som LUBs nye «potet». Hun skal håndtere mange forskjellig arbeidsoppgaver, blant annet medlemsregisteret, regnskap, praktiske oppgaver og arrangementer. Men det hun er aller mest spent på, er sorgstøttearbeidet, for Marianne er en av LUBs fire ansatte som følger opp nylig rammede foreldre.
Ung alenemor
Selv har Marianne tre barn: Tatjana (24), Marita (30) og Katrin, som skulle vært 35 år nå.
– Jeg fikk barn veldig tidlig, jeg var 19 år da jeg fikk Katrin, og hadde to barn før jeg var fylt 25 år. Jeg var alenemor, hadde ikke fullført videregående og hadde ikke tid til å ta noen utdannelse, forteller Marianne som jobbet som hjemmehjelp i flere år.
Etter at hun møtte mannen sin, Ilija, i midten av tjueårene, utdannet hun seg til tannlegesekretær. Med en mann som kunne bidra hjemme, var det endelig mulig å fullføre en utdannelse.
Å miste en datter
I Marianne vil etterlatte foreldre få møte en person som selv har erfart å miste et barn. Katrin døde av en overdose i 2012, da var hun 25 år.
– Det skjedde etter langvarig rusmisbruk som startet i tenårene, og mange år med mye vondt. Jeg var hele tiden redd for en overdose, forteller Marianne, som også fryktet alt annet datteren kunne bli utsatt for i det tøffe miljøet hun levde i.
– Vi hadde jevnlig kontakt med Katrin, og vi feiret alltid jul og bursdager sammen. Jeg er glad for at hun fikk blitt med på konfirmasjonen til lillesøster Tatjana, som hun var så glad i og stolt av. Det var samme året som hun døde.
Til tross for alt det vonde, er det også gode minner om datteren.
– Katrin hadde et vanvittig fint smil og en trillende latter.
Da hun var 18 år, var hun tvangsinnlagt og rusfri i ett år. Marianne husker dette som en fin tid. Katrin trivdes på institusjonen på landet der hun blant annet fikk drive med hester, noe hun elsket.
– Dessverre hadde hun diagnoser som mange rusmisbrukere har, hun hadde ADHD og var bipolar, forteller Marianne. Livet ble for vanskelig og Katrin begynte å ruse seg igjen.
Da telefonen en høstdag kom om at datteren var funnet død av overdose i leiligheten sin, hadde det Marianne hadde fryktet i så mange år, skjedd. Likevel var det et enormt sjokk og en sorg som slo henne så ut at hun holdt på å gå til grunne. Hun måtte få hjelp.
Fikk god hjelp med skyldfølelsen
– Jeg måtte ha hjelp med den dårlige samvittigheten og skyldfølelsen, sier Marianne, som var overbevist om at det var hennes skyld at datteren var død.
Hun beskriver hjelpen hun fikk fra DPS (Distriktspsykiatrisk senter) som fantastisk.
– Det var redningen for meg for jeg var ordentlig ute å kjøre. Jeg hadde nok ikke klart å jobbe igjen om jeg ikke hadde fått hjelp.
Hun forteller at skyldfølelsen og den dårlige samvittigheten faktisk er blitt helt borte.
– Men det var en stor jobb, jeg fikk hjelp av psykolog i ett år.
Sorgen har hun lært seg å leve med.
– De første årene var det grusomt, så ble det lettere. Det er en evig sorg. Enda blir jeg trist bare av å høre en sang. Det er alltid et åpent sår, en skorpe som stadig dras av, sier Marianne.
Alt det vonde de har opplevd sammen, har også ført til noe positivt for familien.
– Vi har et nært familieforhold og er veldig knyttet til hverandre. Vi har brukt mye tid på å snakke med barna om det som har skjedd. Vi har lært at vi må snakke og snakke. Døtrene mine deler det meste med meg, vi snakker åpent om alt.
Barnebarnet som «hjerteplaster»
For litt over et år siden ble Marianne bestemor, datteren Marita fikk lille Olav. Marianne og Ilija har fått være en del av den lille familiekohorten gjennom pandemien, så de har vært mye sammen med barnebarnet.
– Da jeg hørte begrepet «hjerteplaster» i LUB, traff det meg veldig. Jeg hadde aldri hørt det før, men det stemmer så godt. Olav er hjerteplasteret vårt, smiler Marianne. (Red.anm. Begrepet brukes av etterlatte foreldre om barnet som kommer etter det de mistet.)
Han har brakt mye glede inn i familien igjen, det har hjulpet dem i sorgen over Katrin, selv om det også er sårt å tenke på hvor fin tante hun ville ha vært.
Om interesser utenom jobben, kan Marianne fortelle at hun er ekstremt glad i å strikke.
– Olav får det meste. Jeg har nettopp strikket en liten bunad, men akkurat det kommer jeg ikke til å gjøre igjen!
Ellers kan Marianne røpe at hun og mannen, Ilija, som opprinnelig er fra Serbia, driver med såkalt «glamping».
– Det er en form for camping der vi sover i Teslaen. Vi slår ned setene og har en madrass der. Du har friheten med deg i bilen. Vi har reist rundt i Norge og Europa på den måten. Det er en fantastisk form for ferie!
Spent på å skulle følge opp etterlatte
Det har vært spesielt å begynne i ny jobb under koronapandemien der Marianne stort sett møter kollegene på Teams.
– Det vanskeligste er å ikke kunne bli ordentlig kjent, det å kunne slå av en prat over en kopp kaffe. Men jeg synes det har gått overraskende bra, sier hun.
Marianne har kommet godt inn i de administrative oppgavene. Nå grugleder hun seg til å begynne med sorgoppfølgingen.
– Det blir veldig spennende. Jeg er spent på hva det vil gjøre med meg, sier hun. For hvordan blir det å møte andres sorg og vonde erfaringer med hennes bakgrunn?
– Jeg så filmen «Stille fødsel» nettopp og gråt hele tiden, sier hun, og innrømmer at hun er lettrørt.
Det er i hvert fall en person som virkelig har forutsetning for å forstå hvor tøft det er å miste et barn, de nylig rammede vil møte i Marianne. Vi i LUB er trygge på at vi har funnet en verdig etterfølger til Unni.
Opprinnelig publisert i LUB-magasinet 1.21