Tanker fra en pappa: Farvel til sorgens harde dogmer

Av: Anders Mathias Johansen

Den første tiden etter Ebbe døde lagde jeg meg en slags regel. Det var helt uaktuelt å småprate, om været, om småbarnslivet eller noe som helst annet trivielt, med de som visste – men som ikke hadde anerkjent at Ebbe var død. 

Det var ikke så viktig hva de sa, eller hvordan de sa det. Det holdt med et enkelt «kondolerer», eller et blikk eller kroppsspråk som viste at de visste. En god nabo sa rett og slett bare «jeg vet ikke hva jeg skal si» da hun traff oss første gang etter Ebbe døde. Og det var mer enn nok.

Lenge så jeg på folks manglende evne til å møte sorgen vår som en grunnleggende karakterbrist. En menneskelig egenskap noen simpelthen mangler. Det ble en lakmustest på hvem folk egentlig var. 

Jeg syntes ikke det var så mye å be om. Men jeg innså fort at slike regler om hvordan jeg og andre skulle oppføre oss i møte med sorgen kom til å bli slitsomt i lengden. 

Etter hvert prøvde jeg en mykere metode. Jeg begynte å lure Ebbe inn i samtalene med de som ikke hadde uttrykt eller sagt noe, både for å være sikker på at de visste, og for å gi dem en sjanse. Ikke alle tok den.

Men heller ikke det har jeg orket å fortsette med i lengden. Jeg fortsetter å lure Ebbe inn i samtaler, også med de mange fine folka som har sagt og gjort så mye riktig og bra (og de er heldigvis i flertall), men jeg har gradvis lagt bort hardheten overfor de som ikke makter å møte oss i sorgen. 

Har jeg resignert? Svikter jeg den jeg var i tiden like etter Ebbe døde? Jeg følte jeg gjorde det i hans navn, for å ære ham. Jeg orker samtidig ikke gå rundt å være en sinna mann.

Sånn var jo ikke Ebbe. I minneordene i Ebbes begravelse ga vi et slags løfte, jeg og Andrea, Ebbes mamma. Vi skulle fortsette å le, og tøyse og være gode med de rundt oss gjennom sorgen, selv om vi hadde det vondt, akkurat som Ebbe hadde gjort gjennom sykdommen og smertene, helt til det siste.

Dette var et genuint løfte til Ebbe, og et håp om at Ebbe på denne måten kunne leve videre i oss. Men det var også en slags tillatelse vi ga oss selv, foran en fullsatt kirke med venner, familie, bekjente og naboer, når vi en dag skulle føle oss klare for å smile igjen. At de skulle vite at det var på grunn av Ebbe, og ikke på tross av Ebbe. At vi fortsatt hadde det vondt, selv om vi smilte. Akkurat som Ebbe klarte.

Vi må klare det. Vi lovet det. Så får det heller gå at noen av og til får slippe unna med litt small-talk og får et lite smil, uten at de har kondolert først. 

Denne teksten ble først publisert som spalte i medlemsbladet LUB magasinet 1.26.