Se flere dikt på LUBs Instagram: lub_ norge

NÅR DU TROR
at du vil skåne meg
ikke rippe opp i såret
være litt forsiktig.

Da sårer du meg
og skaper avstand.

Jeg hungrer etter ord og tegn
som viser at du forstår hva som ligger bak
mitt ytre.
Hele tiden.

Først når du viser at du forstår
kan jeg slippe gleden og latteren fram.


Av Inger Marie Aase
Fra Smerten den ubudne gjest. Tanker i en sorgprosess.
Sigma Forlag, 1994

So ro, lille venn

So ro, lille venn,
stille barn på armen
Noen har tatt pusten din
mens vi ennå delte min,
men ingen tar deg fra meg

- ukjent

- og plutselig en dag,
kommer noen inn i livet
ditt og etterlater seg små
lette fotavtrykk over
hele ditt hjerte,
og du vil aldri bli den
samme igjen…

Ukjent forfatter

 

NYE ROM

et hjerte
som elsker
lager nye rom

ingen
tar plassen
fra den
som er
elsket
fra før

Tove Houck

Farger i sorgen, Lunde, 2003.
Hentet fra Himmelbrev – dikt til lindring i sorgen, samlet av Eline L´Abée-Lund 2009.

 

VÅR FAMILIE

Vi er tre i vår familie.
Vi er fire i vår familie.
Tre og fire - på samme tid.

Vårt usynlig barn
som vi bærer med oss
uten at noen ser det...

Bare når du kjenner
vårt usynlige barn
kjenner du
vår familie.

Inger Marie Aase, fra Smerten den ubudne gjest


FØRSTE SKOLEDAGEN

Langs fortauene går de. Spente. Forventningsfulle.
Ransel som knirker nytt mot spede skuldre.
Nye klær. Skoleklær. Skolesko.
Ei og anna nytann smiler frydefullt
mot de som går ved siden av.

Stolte foreldre. Forventningsfulle de også.
En ny epoke skal starte.
Blir det glede? Blir det skuffelse?
Blir det mange vonde dager?

De går der. Smiler og nikker forsiktig til hverandre.

De ser det ikke.
Ingen av dem ser at det gaper et stort hull imellom dem.

Der skulle vi ha gått.
Der skulle vi ha gledet oss og grudd oss.
Hand i hand. Eller kanskje du hadde villet være stor og
uavhengig og svingt fritt med armene alene.
Og far din på den andre siden, mer kry enn noen gang før.
Starten på livet som storunge, det skulle vært idag.

Og i morgen bildene i avisa.
Et skingrende tomrom imellom de glade fjesene.
Læreren tar på det, men merker det ikke.

Bare far din og mor di ser det.
Kjenner det. Hører det. Føler det.
Vet at der skulle du stått om du hadde fått leve.
6 år,
men allikevel den samme gjennomtrengende smerten,
de samme bunnløse tårene. Hvorfor måtte du dø?

Idag sprenger savnet.  Idag skriker sorgen.

Siden kommer de gode dagene igjen tilbake
med de gode minnene om det som var.
Det er dem vi har. Dem vi nærer og verner.
Dem vi henter fram når vi ser på bildet på veggen.

Men idag skar savnet seg fram mellom nyfelte tenner.


Jorun Eggen

 

WE ARE SEVEN


–––A SIMPLE Child,
That lightly draws its breath,
And feels its life in every limb,
What should it know of death?

I met a little cottage Girl:
She was eight years old, she said;
Her hair was thick with many a curl
That clustered round her head.

She had a rustic, woodland air,
And she was wildly clad:
Her eyes were fair, and very fair;
­­­­––Her beauty made me glad.

“Sisters and brothers, little Maid,
How many may you be?”
“How many? Seven in all,” she said
And wondering looked at me.

“And where are they? I pray you tell.”
She answered, “Seven are we;
And two of us at Conway dwell,
And two are gone to sea.

“Two of us in the church-yard lie,
My sister and my brother;
And, in the church-yard cottage, I
Dwell near them with my mother.”

“You say that two at Conway dwell
And two are gone to sea,
Yet ye are seven! I pray you tell,
Sweet Maid, how this may be.”

Then did the little Maid reply,
“Seven boys and girls are we;
Two of us in the church-yard lie,
Beneath the church-yard tree.”

“You run about, my little Maid,
Your limbs they are alive;
If two are in the church-yard laid,
Then ye are only five.”

“Their graves are green, they may be seen,”
The little Maid replied,
“Twelve steps or more from my mother’s door,
And they are side by side.”

“My stockings there I often knit,
My kerchief there I hem;
And there upon the ground I sit,
And sing a song to them.

“And often after sunset, Sir,
When it is light and fair,
I take my little porringer,
And eat my supper there.

“The first that died was sister Jane;
In bed she moaning lay,
Till God released her of her pain;
And then she went away.

“So in the church-yard she was laid;
And, when the grass was dry,
Together round her grave we played,
My brother John and I.

“And when the ground was white with snow,
And I could run and slide,
My brother John was forced to go,
And he lies by her side.”

“How many are you, then,” said I,
“If they two are in heaven?”
Quick was the little Maid’s reply,
“O Master! We are seven.”

“But they are dead; those two are dead!
Their spirits are in heaven!”
‘Twas throwing words away; for still
The little Maid would have her will,
And said, “Nay, we are seven!”

William Wordsworth

Fra The Works of William Wordsworth, The Wordsworth Poetry Library, 1994


VI BLE FORELDRE DEN DAGEN

Vi ble foreldre den dagen
Da jeg fødte datteren min og hun døde
på vei ut av min kropp
ville alle forsiktig kondolere
mens de ikke klarte å se opp
Hvis de hadde gjort det hadde de sett stolthet og
undring i den svarte sorgen
Vi forsto ikke hele omfanget fordi
jeg fødte jo en perfekt datter denne morgenen
Hennes far sto ved siden av meg hele tiden
Vi skjønte mer da jordmora begynte å gråte
En halv meter perfekt gullbarre
ble overøst med framtidsplaner som var tårevåte

Vi ble foreldre den dagen
Vi fikk den store kjærligheten i gave
Tyveriet skjedde brutalt og samtidig
En ny blomst ble stjålet til Edens have

Sissel Fagerheim

Diktet er fra boka Mørketid og måneskinn, Lyrikkforlaget 2023.