Se flere dikt på LUBs Instagram: lub_ norge

 

NÅR DU TROR
at du vil skåne meg
ikke rippe opp i såret
være litt forsiktig.

Da sårer du meg
og skaper avstand.

Jeg hungrer etter ord og tegn
som viser at du forstår hva som ligger bak
mitt ytre.
Hele tiden.

Først når du viser at du forstår
kan jeg slippe gleden og latteren fram.


Av Inger Marie Aase
Fra Smerten den ubudne gjest. Tanker i en sorgprosess.
Sigma Forlag, 1994

 

- og plutselig en dag,
kommer noen inn i livet
ditt og etterlater seg små
lette fotavtrykk over
hele ditt hjerte,
og du vil aldri bli den
samme igjen…

Ukjent forfatter

 

NYE ROM

et hjerte
som elsker
lager nye rom

ingen
tar plassen
fra den
som er
elsket
fra før

Tove Houck

Farger i sorgen, Lunde, 2003.
Hentet fra Himmelbrev – dikt til lindring i sorgen, samlet av Eline L´Abée-Lund 2009.

 

VÅR FAMILIE

Vi er tre i vår familie.
Vi er fire i vår familie.
Tre og fire - på samme tid.

Vårt usynlig barn
som vi bærer med oss
uten at noen ser det...

Bare når du kjenner
vårt usynlige barn
kjenner du
vår familie.

Inger Marie Aase, fra Smerten den ubudne gjest

FØRSTE SKOLEDAGEN

 

Langs fortauene går de. Spente. Forventningsfulle.
Ransel som knirker nytt mot spede skuldre.
Nye klær. Skoleklær. Skolesko.
Ei og anna nytann smiler frydefullt
mot de som går ved siden av.

Stolte foreldre. Forventningsfulle de også.
En ny epoke skal starte.
Blir det glede? Blir det skuffelse?
Blir det mange vonde dager?

De går der. Smiler og nikker forsiktig til hverandre.

De ser det ikke.
Ingen av dem ser at det gaper et stort hull imellom dem.

Der skulle vi ha gått.
Der skulle vi ha gledet oss og grudd oss.
Hand i hand. Eller kanskje du hadde villet være stor og
uavhengig og svingt fritt med armene alene.
Og far din på den andre siden, mer kry enn noen gang før.
Starten på livet som storunge, det skulle vært idag.

Og i morgen bildene i avisa.
Et skingrende tomrom imellom de glade fjesene.
Læreren tar på det, men merker det ikke.

Bare far din og mor di ser det.
Kjenner det. Hører det. Føler det.
Vet at der skulle du stått om du hadde fått leve.
6 år,
men allikevel den samme gjennomtrengende smerten,
de samme bunnløse tårene. Hvorfor måtte du dø?

Idag sprenger savnet.  Idag skriker sorgen.

Siden kommer de gode dagene igjen tilbake
med de gode minnene om det som var.
Det er dem vi har. Dem vi nærer og verner.
Dem vi henter fram når vi ser på bildet på veggen.

Men idag skar savnet seg fram mellom nyfelte tenner.


Jorun Eggen