Barnevognen blir flittig brukt ute og det blir ofte turer på kjøpesenteret der vi også bærer Kristoffer på armen.
Det er ikke alltid like lett å oppleve folks stirring på den lille gutten som ser litt annerledes ut.
Foreldrene er også med på babysang i regi av kirken, både for å komme seg ut, men også for å vise at man ikke skal låse seg hjemme med et barn som er sykt.
Hjemme hos Maria er vi som sagt, ofte på besøk. Vi får være med å stelle Kristoffer og avlaster foreldrene med å holde og bære ham, synge og snakke med ham, det ser ut som han liker det!!
For oss er det et problem med hvor mye vi skal være på besøk. Tråkker vi over grenser, er vi til stede for mye? Er det slitsomt for dem at vi er der?
Vi prøver så godt vi kan også å være med brødrene på deres fritidstilbud.
Karin skifter bleier og stryker Kristoffer på kinnet og synger ”Lykkeliten” og andre sanger for han.
Brødrene må vi ikke glemme i dette, de leker med Kristoffer så godt de kan og er hele tiden delaktig i det som foregår. Når de kommer hjem fra skolen og barnehagen, løper de bort til Kristoffer og gir ham en god klem.
Når julen kommer skal familien feire julaften hos Maria og Amund. Vi er samlet ved middagsbordet og Karin holder Kristoffer under hele måltidet slik at Maria og Amund får spise julemiddagen i ro og fred og vi alle kan være samlet rundt bordet. Det er en fin kveld, vi er alle med og går rundt juletreet, med Kristoffer på armen, og gaver åpnes og det er latter og glede.
Det har heldigvis vært mange slike gode stunder gjennom denne tunge tiden.
Det er stort for oss å kjøpe klær til den lille gullskatten. Problemet er å finne luer, det er leit å stå i barnebutikken og ikke finne stor nok størrelse.
Karin sitter også hjemme i Saltstraumen og strikker babyklær, genser og bukse.
Hele tiden skifter det mellom sorg og glede. Glede over å se brødrene ha det fint og leke med Kristoffer, sorg over at vi vet vi ikke får se ham vokse opp. Glede over at vi merker at Kristoffer både hører og ser, noe som ikke var en selvfølge.