Liten baby, Fredrik Mikal, med sonde i nesen

Hjerteplastre

«Mamma teller barna sine i nattemørket. Hun vil sikre seg at alle har det bra. Det skjer igjen og igjen. Men det er alltid én som mangler.»

Kort om historien

Veronica ble født året etter at storebroren, Fredrik Mikal, døde syv uker gammel. 

Veronica portrett

Som voksen mistet hun selv sitt andre barn, Mikael, i dødfødsel. Her forteller hun om hvordan de to tapene har vært for henne og familien.

Historien er del av prosjektet Historier som beveger, der medlemmer i LUB fått veiledning av forfatter Kjersti Wold i å skrive sin historie - både for å hjelpe seg selv og for å gi trøst, innsikter og gjenkjennelse til andre.


Hør historien i Sorgpodden - Min historie.

Som voksen har jeg fått vite at mamma går i søvne.

For et par år siden var mamma, datteren min Emma og jeg på en tur til Bergen. Det var da jeg opplevde det første gang. Vi bodde på samme rom, og plutselig, midt på natten, begynte hun å tumle rundt i mørket. Jeg hørte stemmen hennes, hun spurte: «Hvor er han?»

Det var en tydelig desperasjon og et savn i stemmen.

Hun teller barna sine i nattemørket. Hun vil sikre seg at alle har det bra. Det skjer igjen og igjen.

Men det er alltid én som mangler.

Tre generasjoner på i bunad på 17. mai
Mamma, Emma og jeg.

Storebror ble bare syv uker

Storebror Fredrik Mikal ble født 30.01.1993 i Porsgrunn. Mamma har fortalt at fødselen var lang og vanskelig, Fredrik hjalp liksom ikke til. Kort tid etter at han ble født, fikk foreldrene mine beskjed om at legen måtte ta ham med seg for en nærmere undersøkelse, og samme natt ble han lagt i respirator.

Det viste seg at Fredrik var syk. Veldig syk. Han hadde campomelic dysplasi, som er en svært sjelden sykdom. Den skyldes en spontan mutasjon mellom genene til mamma og pappa. Mamma hadde to sønner fra før, Mats Erik på to og et halvt år, Roy Stian som var to år eldre, og pappa hadde en sønn, Espen, som også var fire og et halvt år. Fredrik var deres første barn sammen.    

Fredrik ble fløyet i helikopter til Rikshospitalet og var der i fire uker. Et av de få fotografiene vi har av ham, ble tatt der. Han ligger med sonde ut av nesa og med et plaster festet til det ene kinnet. Det skulle senere henge på veggen hjemme hos oss.

Liten baby, Fredrik Mikal, med sonde i nesen

Etter syv uker dør Fredrik etter det de mistenkte var et epilepsianfall.

Han fikk gravsted på Brevik kirkegård, nederst i den slake hellingen, der de andre barnegravene lå. Foreldrene mine bestemte seg for å ha en skikkelig gravsten. Ikke en liten stein som de andre ved siden av, den skulle ha vanlig størrelse. Gravsteinen ble pyntet med en rose.

Fredrik Mikals gravsten

Et ønsket barn 

Jeg ble født i september 1994. Og var veldig ønsket. Mamma ble fort gravid etter at de mistet Fredrik, men først hadde hun en abort. Hun har fortalt at det kjentes ut som en evighet å vente på et nytt svangerskap, men noen måneder senere var hun gravid igjen. Med meg, regnbuebarnet, hjerteplasteret. Endelig kom første jenta i flokken. Og et drøyt år senere ble lillebror Magnus født.

Familien var komplett. Men det manglet alltid én ved bordet.

I ettertid har mamma fortalt at de ikke fikk vite om noen form for støtte eller hjelpetilbud etter at de mistet Fredrik. Ingen rådgivningstjeneste, ingen psykologsamtaler og ingen likemannsstøtte.

Hennes strategi for å komme seg videre var å bruke alle krefter og all oppmerksomhet på de barna hun hadde. Hun la all sin tid i oss ungene og har alltid satt oss høyest. Men om natten kunne hun gå i søvne. Særlig om hun var stresset. Det var da hun tellet oss. Og alltid var det ett barn for lite.
 

Storebror ble alltid nevnt

De første årene av oppveksten min, snakket hun ikke så mye om hva som hadde skjedd med Fredrik. Men jeg visste jo om ham, visste at jeg hadde en bror som hadde dødd fordi han var veldig syk. Jeg kan ikke huske at det skapte noen form for uro i meg eller at jeg funderte særlig over hvem han kunne vært om han hadde fått leve.

Bildet av ham hang på veggen mellom bildene av oss andre tatt hos fotograf. Vi ble eldre, han forble spedbarnet med sonden.

Det var sørgelig, men jeg tror at jeg allerede som liten hadde en tendens til å se fremover. Tapet av Fredrik var noe som hadde skjedd. Jeg var på sett og vis maktesløs overfor den realiteten at han var borte.

Samtidig var det viktig for oss at mennesker vi ble kjent med, fikk vite om Fredrik.  Jeg la merke til, da jeg ble litt større, at når mamma fikk nye bekjentskaper, fortalte at hun alltid at hun hadde et barn som ikke var i live. Det var som om hun ønsket at den andre skulle vite at Fredrik var en del av hennes historie.

Jeg husker at jeg som barn også alltid nevnte at jeg hadde en bror til. En som var syk og døde.
 

«Jeg savner Fredrik»

Vi har aldri markert Fredriks bursdag eller dødsdag. Men det var alltid uanstrengt og egentlig fint å snakke om Fredrik. Storebrødrene mine husket den perioden da han lå på Porsgrunn sykehus og de fikk være sammen med ham. Selv hadde jeg naturlig nok ingen minner. Likevel sa jeg ofte som barn: «Jeg savner Fredrik.»

Jeg hadde fått en relasjon til broren min, kanskje hadde jeg også trukket til meg noe av de andres sorg og savn.

Kommentaren om at jeg savnet Fredrik kom gjerne når jeg var lei meg for et eller annet. Jeg må ha oppfattet at Fredriks navn og det å være trist hadde en slags sammenheng.

Ved juletider gikk vi til graven og la ned krans og tente lys. Jeg har også barndomsminner om at vi stelte graven hans. Noen ganger var det sammen med mamma, andre ganger med pappa. Iblant var brødrene mine også med. Alle vi barna har fått en søskenrelasjon til Fredrik, enten vi møtte ham eller ikke. Mats Erik og Roy Stian har hver sin tatovering til minne om lillebror. Espen fikk en gutt som var svært prematurt født og ble satt rett tilbake til tiden med Fredrik. I alle familier er det selvsagt en frykt for å miste et barn, men for de som har opplevd at det skjer, er denne frykten kanskje enda sterkere. En er på vakt på en annen måte. Heldigvis gikk alt bra med sønnen til Espen.

Som voksen har jeg reflektert litt over hvilken betydning det eventuelt kan ha hatt at mamma og pappa fikk en datter etter å ha mistet en sønn. Ville det blitt annerledes om de hadde fått en gutt? Ville det blitt vanskeligere å lage et tydelig skille?

Hvert barn har jo sin helt egen personlighet, så det er ikke sikkert det spiller noen rolle. Men jeg vet at det var viktig for mamma å ha kontakt med en baby etter at hun mistet sin egen. Søsteren hennes hadde en datter som bare var et par måneder eldre enn Fredrik. Og den lille jenta ble litt mammas også. Det kan være at det ga en trygghet da jeg ble født, at hun hadde fått oppleve en jentebaby som utviklet seg og vokste slik friske babyer gjør. Jeg har i alle fall ikke opplevd at jeg ble overbeskyttet eller at verden var full av farer.

Lillebroren min, som er født bare et års tid etter meg, var det nok knyttet mer engstelse til. Vi er litt forskjellig av type, men uansett er det litt påfallende at da jeg var 15 år fikk jeg, etter mange gode argumenter fra min side, lov til å dra på en språkreise til England, mens broren min knapt fikk gå over Breviksbroa alene uten at moren min ble bekymret.
 

27. januar 2025

Da jeg ble gravid med Emma, dukket det opp en uro knyttet til historien med Fredrik. Kunne den gjenta seg? Jeg fikk tatt en utvidet NIPT-test og ble beroliget.

Den samme typen test tok jeg sensommeren 2024 da jeg var gravid med vårt andre barn.

Da vi fikk vite at det var en gutt, bestemte vi oss for å kalle han opp etter Fredrik, som hadde Mikal som mellomnavn. Termin var 25. mars og Emma på tre gledet seg til å bli storesøster.

Som fysioterapeut har jeg tilgang til et ultralydapparat på den ene arbeidsplassen min, og hver mandag og torsdag hadde jeg fått hilse på Mikael i magen. Fra Mikael var åtte uker har jeg sett ham bevege seg rundt der inne og virke fornøyd.

Mandag den 27. januar, før den første pasienten, setter jeg på proben. Med det samme stusser jeg over at han har snudd seg. Han lå jo med hodet ned på torsdag.

Så plutselig ser jeg det; hjertet hans beveger seg ikke.

Uten å vite hvorfor, reagerer jeg som om jeg har visst at dette skulle skje. Adrenalinet slår inn for fullt. Hva gjør jeg nå? Det er to minutter til min første pasient skal inn.

Jeg forter meg inn i naborommet til kollegaen min, han har drevet litt med ultralyd før. Han må se det jeg ser. Har virkelig hjertet stoppet? Han oppfatter panikken i meg og slipper det han har i hendene.

Jeg er på gråten, jeg er i sjokk, fortvilelsen veller opp i meg. Ser han det jeg ser? Proben beveger seg over magen på ny. Har det skjedd en endring? Slår hjertet igjen?

Nei, det er helt stille der inne.

Jeg ringer sykehuset. Stemmen er forholdvis rolig, nesten litt faglig behersket når jeg forteller at jeg er gravid i uke 32, og nå er det ingen hjerteaktivitet hos barnet. De ber meg komme med en gang

Jeg setter meg i bilen og kjører mot sykehuset i Skien. Det vil ta en knapp time. Jeg har ringt samboeren min, som er hjemme med Emma fordi det er planleggingsdag i barnehagen. Jeg har også ringt mamma. Mitt eget sjokk har forplantet seg til dem. Vi er rådville, fortvilet og alt er uvirkelig. Når telefonene er tatt, kan jeg gråte. Jeg kjører på vinterglatte veier over Ulefoss og Fen mens jeg gråter, lar tårer og hikst komme uten hemning.

I ettertid har jeg vært glad for den kjøreturen hvor jeg bare kunne reagere akkurat som jeg ville, uten andre til stede.

Vi kalte opp Mikael etter Fredrik Mikal, noe ingen av de andre brødrene mine har turt. For hva hvis noe skulle skje? Så kommer den dumme lillesøsteren og gjør nettopp det.

Jeg var full av selvanklager midt i det hele, nå måtte hele familien gå gjennom en stor sorg over enda en tapt baby.

Veronica bærer Mikaels kiste inn i kirken
Foto: Martine Osen

Onkel og nevø deler gravsted

På Brevik kirkegård ble Fredriks gravstein vippet opp, og levert til steinhuggeriet.  Nå skulle det føyes til et nytt navn. Onkel og nevø skulle dele gravsted, og rosen ble byttet ut med en bamse som holder to ballonger.

Gravsten med onkel og nevø

Etter bisettelsen til Mikael, slapp vi opp ballonger som var lyseblå som himmelen og hvite som skyene var denne dagen. Det var av hensyn til Emma. Hun lurte på hvordan lillebroren skulle komme til himmelen. Om han skulle ta bil eller tog.

For meg har det vi gjorde symbolsk, blitt viktigere enn jeg regnet med. Når jeg på en hverdag idet jeg går ut av døra hjemme, kikker opp og ser hvite skyer mot blå himmel, skaper det en kontakt med Mikael. Han er med videre på et vis.

Mikaels død hadde ingenting med genfeil å gjøre. Dødsårsaken var hypertvistet navlesnor, og sannsynligvis en blodpropp i tillegg.

Jeg ble gravid igjen etter et par måneder, men aborterte. Det var som om mammas historie gjentok seg for meg.

I oktober er jeg på en LUB-samling og jeg gråter og gråter. Det kommer i bølger jeg ikke kan stoppe. Kanskje gråter jeg også for Fredrik Mikal, og jeg gråter på vegne av hun som fortsatt går i søvne, hun som leter etter sin døde sønn.

Jeg ble hennes hjerteplaster.

I april venter vi en liten jente.

Jeg har en følelse av at alt skal gå bra denne gangen.

Emma og Mikael vil få en lillesøster. Vi vil få en datter til.

Livet vil gi oss et hjerteplaster.

 

Historier som beveger

LUBs medlemmer bærer på sterke livserfaringer. Gjennom prosjektet «Historier som beveger» har medlemmer i LUB fått veiledning av forfatter Kjersti Wold i å skrive sin historie - både for å hjelpe seg selv og for å gi trøst, innsikter og gjenkjennelse til andre. Historiene er også spilt inn som podkast under Sorgpodden, i underserien Sorgpodden - Min historie.

Les flere historier her

i

 

Publisert:    Oppdatert: