Et ønsket barn
Jeg ble født i september 1994. Og var veldig ønsket. Mamma ble fort gravid etter at de mistet Fredrik, men først hadde hun en abort. Hun har fortalt at det kjentes ut som en evighet å vente på et nytt svangerskap, men noen måneder senere var hun gravid igjen. Med meg, regnbuebarnet, hjerteplasteret. Endelig kom første jenta i flokken. Og et drøyt år senere ble lillebror Magnus født.
Familien var komplett. Men det manglet alltid én ved bordet.
I ettertid har mamma fortalt at de ikke fikk vite om noen form for støtte eller hjelpetilbud etter at de mistet Fredrik. Ingen rådgivningstjeneste, ingen psykologsamtaler og ingen likemannsstøtte.
Hennes strategi for å komme seg videre var å bruke alle krefter og all oppmerksomhet på de barna hun hadde. Hun la all sin tid i oss ungene og har alltid satt oss høyest. Men om natten kunne hun gå i søvne. Særlig om hun var stresset. Det var da hun tellet oss. Og alltid var det ett barn for lite.
Storebror ble alltid nevnt
De første årene av oppveksten min, snakket hun ikke så mye om hva som hadde skjedd med Fredrik. Men jeg visste jo om ham, visste at jeg hadde en bror som hadde dødd fordi han var veldig syk. Jeg kan ikke huske at det skapte noen form for uro i meg eller at jeg funderte særlig over hvem han kunne vært om han hadde fått leve.
Bildet av ham hang på veggen mellom bildene av oss andre tatt hos fotograf. Vi ble eldre, han forble spedbarnet med sonden.
Det var sørgelig, men jeg tror at jeg allerede som liten hadde en tendens til å se fremover. Tapet av Fredrik var noe som hadde skjedd. Jeg var på sett og vis maktesløs overfor den realiteten at han var borte.
Samtidig var det viktig for oss at mennesker vi ble kjent med, fikk vite om Fredrik. Jeg la merke til, da jeg ble litt større, at når mamma fikk nye bekjentskaper, fortalte at hun alltid at hun hadde et barn som ikke var i live. Det var som om hun ønsket at den andre skulle vite at Fredrik var en del av hennes historie.
Jeg husker at jeg som barn også alltid nevnte at jeg hadde en bror til. En som var syk og døde.
«Jeg savner Fredrik»
Vi har aldri markert Fredriks bursdag eller dødsdag. Men det var alltid uanstrengt og egentlig fint å snakke om Fredrik. Storebrødrene mine husket den perioden da han lå på Porsgrunn sykehus og de fikk være sammen med ham. Selv hadde jeg naturlig nok ingen minner. Likevel sa jeg ofte som barn: «Jeg savner Fredrik.»
Jeg hadde fått en relasjon til broren min, kanskje hadde jeg også trukket til meg noe av de andres sorg og savn.
Kommentaren om at jeg savnet Fredrik kom gjerne når jeg var lei meg for et eller annet. Jeg må ha oppfattet at Fredriks navn og det å være trist hadde en slags sammenheng.
Ved juletider gikk vi til graven og la ned krans og tente lys. Jeg har også barndomsminner om at vi stelte graven hans. Noen ganger var det sammen med mamma, andre ganger med pappa. Iblant var brødrene mine også med. Alle vi barna har fått en søskenrelasjon til Fredrik, enten vi møtte ham eller ikke. Mats Erik og Roy Stian har hver sin tatovering til minne om lillebror. Espen fikk en gutt som var svært prematurt født og ble satt rett tilbake til tiden med Fredrik. I alle familier er det selvsagt en frykt for å miste et barn, men for de som har opplevd at det skjer, er denne frykten kanskje enda sterkere. En er på vakt på en annen måte. Heldigvis gikk alt bra med sønnen til Espen.
Som voksen har jeg reflektert litt over hvilken betydning det eventuelt kan ha hatt at mamma og pappa fikk en datter etter å ha mistet en sønn. Ville det blitt annerledes om de hadde fått en gutt? Ville det blitt vanskeligere å lage et tydelig skille?
Hvert barn har jo sin helt egen personlighet, så det er ikke sikkert det spiller noen rolle. Men jeg vet at det var viktig for mamma å ha kontakt med en baby etter at hun mistet sin egen. Søsteren hennes hadde en datter som bare var et par måneder eldre enn Fredrik. Og den lille jenta ble litt mammas også. Det kan være at det ga en trygghet da jeg ble født, at hun hadde fått oppleve en jentebaby som utviklet seg og vokste slik friske babyer gjør. Jeg har i alle fall ikke opplevd at jeg ble overbeskyttet eller at verden var full av farer.
Lillebroren min, som er født bare et års tid etter meg, var det nok knyttet mer engstelse til. Vi er litt forskjellig av type, men uansett er det litt påfallende at da jeg var 15 år fikk jeg, etter mange gode argumenter fra min side, lov til å dra på en språkreise til England, mens broren min knapt fikk gå over Breviksbroa alene uten at moren min ble bekymret.
27. januar 2025
Da jeg ble gravid med Emma, dukket det opp en uro knyttet til historien med Fredrik. Kunne den gjenta seg? Jeg fikk tatt en utvidet NIPT-test og ble beroliget.
Den samme typen test tok jeg sensommeren 2024 da jeg var gravid med vårt andre barn.
Da vi fikk vite at det var en gutt, bestemte vi oss for å kalle han opp etter Fredrik, som hadde Mikal som mellomnavn. Termin var 25. mars og Emma på tre gledet seg til å bli storesøster.
Som fysioterapeut har jeg tilgang til et ultralydapparat på den ene arbeidsplassen min, og hver mandag og torsdag hadde jeg fått hilse på Mikael i magen. Fra Mikael var åtte uker har jeg sett ham bevege seg rundt der inne og virke fornøyd.
Mandag den 27. januar, før den første pasienten, setter jeg på proben. Med det samme stusser jeg over at han har snudd seg. Han lå jo med hodet ned på torsdag.
Så plutselig ser jeg det; hjertet hans beveger seg ikke.
Uten å vite hvorfor, reagerer jeg som om jeg har visst at dette skulle skje. Adrenalinet slår inn for fullt. Hva gjør jeg nå? Det er to minutter til min første pasient skal inn.
Jeg forter meg inn i naborommet til kollegaen min, han har drevet litt med ultralyd før. Han må se det jeg ser. Har virkelig hjertet stoppet? Han oppfatter panikken i meg og slipper det han har i hendene.
Jeg er på gråten, jeg er i sjokk, fortvilelsen veller opp i meg. Ser han det jeg ser? Proben beveger seg over magen på ny. Har det skjedd en endring? Slår hjertet igjen?
Nei, det er helt stille der inne.
Jeg ringer sykehuset. Stemmen er forholdvis rolig, nesten litt faglig behersket når jeg forteller at jeg er gravid i uke 32, og nå er det ingen hjerteaktivitet hos barnet. De ber meg komme med en gang
Jeg setter meg i bilen og kjører mot sykehuset i Skien. Det vil ta en knapp time. Jeg har ringt samboeren min, som er hjemme med Emma fordi det er planleggingsdag i barnehagen. Jeg har også ringt mamma. Mitt eget sjokk har forplantet seg til dem. Vi er rådville, fortvilet og alt er uvirkelig. Når telefonene er tatt, kan jeg gråte. Jeg kjører på vinterglatte veier over Ulefoss og Fen mens jeg gråter, lar tårer og hikst komme uten hemning.
I ettertid har jeg vært glad for den kjøreturen hvor jeg bare kunne reagere akkurat som jeg ville, uten andre til stede.
Vi kalte opp Mikael etter Fredrik Mikal, noe ingen av de andre brødrene mine har turt. For hva hvis noe skulle skje? Så kommer den dumme lillesøsteren og gjør nettopp det.
Jeg var full av selvanklager midt i det hele, nå måtte hele familien gå gjennom en stor sorg over enda en tapt baby.
