Foreldre med sitt nyfødte barn

Når sinne tar overhånd

Når foreldre mister barnet sitt, forventer omverdenen at de skal være knust av sorg. For både Christian og Camilla var det en annen, mer uventet følelse som etter hvert tok helt over.

Endelig skulle de bli foreldre. Rita hadde blitt gravid på første prøverørsforsøk. Svangerskapet var problemfritt og bekymringsløst. Noen ganger når Christian tok hånden på magen til Rita, kunne han kjenne den lille hånden til datteren. Han drømte om å få ei pappajente. Men én dag over termin ble det stille i magen.

På et undersøkelsesrom på Rikshospitalet fikk de beskjeden. Det var ikke liv. Det var ingen ting Christian kunne gjøre. Han fikk lyst til å rasere rommet.

4. juni 2017, kom Lila til verden. 48 centimeter, 2695 gram, og helt stille. Hun hadde en søt liten nese og masse mørkt hår.

Christian m Lila på brystet

De nybakte foreldrene hadde tre dager sammen med datteren på sykehuset. De strøk Lila varsomt, kledde på henne, tok på bleie, viste henne fram til familie.

Hjemme i leiligheten sto det en tom barneseng. De reiste så raskt som mulig ut av Oslo, hvor det virket som alle andre fikk barn. De kjørte Norge rundt, besøkte familie og venner på Vestlandet og i Nord-Norge.

Det var ikke plass til noe annet enn å være lei seg de første ukene. De var helt på bunnen.

Igjen og igjen fortalte de historien om Lila. Det var godt å fortelle, men Christian ville ikke miste kontrollen og gråte.

Han la lokk på sorgen når han var sammen med andre. Istedet tok sinnet over.

Lila griper rundt pappas fingre

Det begynte med at han ble litt krass. Det kunne være helt vanlige situasjoner, som da svigermor spurte hva de ville ha til middag, og han eksploderte: «Hvorfor spør du om det? Vi bryr oss da ikke om det nå!»

Det skulle ingen ting til før lunta tok fyr.

Den eneste Christian var komfortabel med, var Rita. De kunne sitte stille sammen i bilen i mange timer.

På sensommeren tok de et endelig farvel med Lila. Sammen med familie og venner så de den lille kisten bli senket i jorden.

Christian og Rita ved kisten til Lila

 

Tok ut sinnet på andre

I tiden som fulgte ble Christan stadig mer sint.

Et par uker etter begravelsen begynte han å jobbe igjen. Sorgen var like sterk, men han orket ikke å sitte hjemme lenger. Selv om han startet med 50 prosent, var det krevende.

– Jeg var på gråten hele tiden.

Det passet ikke å være lei seg når han skulle være profesjonell, så han tok seg sammen.

Han kjente spenningen bygge seg opp i kroppen. Hvis det oppsto litt vanskelige situasjoner, kunne det fort sprekke.

Christian jobbet med IT på en stor arbeidsplass. Han hadde ansvar for flere krevende prosjekter. Når dialogen med kollegene ble vanskelig, blusset sinnet opp. Det var enklere å skjule at han var sint enn lei seg.

I situasjoner der jeg hadde mest lyst til å grine, var sinne det eneste som kom ut.

Først når Christian lukket kontordøra bak seg og ble alene, kom tårene.

Så kom skammen.
 

Måtte gjøre noe

Like etter at Christian begynte å jobbe, ble Rita gravid, igjen på første prøverørsforsøk. De klarte ikke å tro at babyen kunne overleve. Hjemme var Christian redd, på jobb var han sint. Det var ikke rom for sorgen noen steder.

Lillebror Henry kom til verden i juni, ett år etter Lila. Christian merket da at andre følelser fikk litt mer plass, han kunne kjenne glede og sorg igjen. Men lite søvn og høye forventinger til seg selv om å være en god pappa, sleit på.

Sinnet gikk utover Rita og kollegene.

Da Henry var rundt ett år, innså Christian at han måtte gjøre noe. Han havnet ofte i konflikter på jobb. Han var ikke en god samboer og var redd for å bli en dårlig pappa.

Han prøvde å snakke med en psykiatrisk sykepleier. Da det ikke fungerte helt, tok han tak i det på egen hånd.

– Jeg begynte å jobbe med å gi mer plass til andre følelser enn sinne.

Sinne var så lett å ty til, det tok over for de egentlige følelsene, når de ble for vanskelige. Når han blir lei seg, blir han dratt ned, det tar lenger tid å komme seg opp.

Å gå i månedsvis å bare være lei seg ble for tungt, forklarer han. 

Sinne gir ham energi, det går fortere over. Men det hadde tatt overhånd.

Christian tok kurs i frivillig sorgstøttearbeid i LUB. Han ble med på å lede sorggrupper og ble likeperson for en etterlatt pappa. I sorggruppen Rita og Christian selv gikk i første året, var det lite snakk om sinne. Nå er han opptatt av å ta det opp og normalisere det for andre.

– Jeg hjelper andre, men det hjelper også meg.

Portrett av Christian
– Jeg ville være en god pappa og samboer, da måtte jeg gjøre noe med sinnet mitt, sier Christian. Foto: Line Schrader

Sa unnskyld

Halvannet år etter at Christian hadde oppført seg dårlig overfor kolleger, tok han mot til seg og sa unnskyld. Selv om han hadde byttet jobb, tenkte han mye på hvor usaklig og sint han hadde vært.

– Jeg ville jo ikke være en sånn person.

Han forklarte at han hadde hatt det vanskelig.

Det var en lettelse etterpå, men ikke så forløsende som han hadde håpet. Kollegene hadde tatt det lettere enn han fryktet, de sa de ikke hadde ikke tenkt noe på det. Likevel var det godt å ha gjort det. Skamfølelsen slapp.

Fortsatt er sinne noe Christian jobber med. Med en femåring i hus er det ikke til å unngå at han blir sint innimellom, men han håndterer det nå.

Når han kjenner sinnet komme, sier han til seg selv: «Er det dette du vil?»

Jeg klarer å dra meg selv inn. Jeg har mer kontroll nå.

Sint på omverdenen

Mens Christian kjeftet og smalt, var det umulig for Camilla å vise hvor sint hun var på folk rundt seg, til tross for at de såret og skuffet henne.

Camilla og Espen var blitt foreldre for første gang. Den lille gutten deres, Sondre, ble født død to dager over termin, 30. mai 2019. Dagen før dagen ble han plutselig helt rolig i magen. Hjertet hans hadde sluttet å slå.

Foreldre sammen med sitt nyfødte barn, Sondre

De var knust av sorg. Samtidig var de fulle av kjærlighet og stolthet over gutten som lignet sånn på pappaen sin.

De ville at alle skulle vite og forstå at de var blitt mamma og pappa. At de hadde mistet verdens fineste gutt.

 

«Dette skal ikke være et stygt minne. Sondre skal bli husket med kjærlighet», tenkte Camilla.

Hun prøvde å holde sinnet unna, lenge.

Den første tiden fikk de nybakte foreldrene mye oppmerksomhet. Familie og venner ga støtte og viste empati, sørget sammen med dem. Så tok det slutt.

Omverdenen gikk videre med sitt. Camilla og Espen ble etterlatt alene i en sorg så stor at den nesten var umulig å bære.

Sinnet kom for alvor etter at nevøen deres ble født. To måneder etter tapet av Sondre ble Espens lillebror også pappa for første gang. Camilla fikk sterk angst av å forholde seg til andres graviditet og babyer. Denne angsten eskalerte nå voldsomt, samtidig som hun skammet seg over at hun ikke kjente glede over nevøen sin.

– Jeg ville jo være den stolte tante, men klarte det ikke.

Alle følelsene ble så kompliserte og overveldende at de i stedet fikk utløp i rent sinne.

Noen av Camillas nærmeste venninner visste ikke hvordan de kunne stå i sorgen sammen med henne, så de forsøkte å muntre henne opp og fokusere på noe hyggelig. Men det førte bare til at Camilla følte seg enda mer ensom i sorgen.

Da Camilla begynte å jobbe igjen etter å ha vært sykemeldt i tre måneder, opplevde hun at de fleste kollegene i det store konsulentfirmaet overså henne. De hun tidligere spiste lunsj med daglig, snudde seg nå bort når hun kom gående. Hun ble ikke invitert med til lunsj og det var nesten ingen som ga sine kondolanser. Det ble vanskelig å sitte i åpent kontorlandskap.

I stedet for å bli lei seg, ble Camilla sint.

Hun tolket mangelen på anerkjennelse for tapet sitt som at folk ikke anerkjente at sønnen hennes var verdt å sørge over. Det var det verste noen kunne gjøre mot Sondre. Hun fant noen å rette sinnet sitt mot.
 

Fikk det aldri ut

Camilla skammet seg over at hun var så sint. Hun hadde lyst til å si ifra og vise hvor skapet skulle stå, men følte det var umulig. I stedet trakk hun seg unna. Mange relasjoner ble ødelagte på denne tiden.

Jeg fikk aldri ut sinnet, det spiste meg opp innvendig.

Det første året gråt Camilla nesten ikke. Hun var bare sint.

Det ødela for den første intensjonen, at Sondre skulle huskes med kjærlighet.
 

Klarte å snu

På Sondres første bursdag, snudde det. Camilla og Espen klarte å minnes ham slik de ville. De feiret dagen som en bursdag. Pyntet graven med ballonger, lys, blomster og leker. De skålte i champagne. Det ble en fin dag sammen med familie. Camillas nevø, som hun nå hadde fått tid til å bli glad i, var med. Sondre ble husket og feiret med kjærlighet.

Camillas hånd holder Sondres hånd
Sondre blir husket med kjærlighet. Pappa Espen forteller hvordan det var for ham å miste Sondre i historien «I ruinene av ditt liv forsøker vi å gå videre», som du også kan høre under Sorgpodden.

Deretter skjedde det mye. Camilla og Espen flyttet til ny by. De tok fatt på et oppussingsobjekt, fikk hund, flyttet fokus. Sinnet var ikke en altoppslukende følelse hver eneste dag lenger.

– Jeg fikk pusterom og klarte å bearbeide sorgen.

Camilla prøvde å holde fokus på å slippe sinnet, for det var destruktivt. Hun fikk det aldri bedre av å være sint. Når hun blir sår og lei seg, er det lettere for henne å komme ut av det. Hun blir mer konstruktiv.

Men én ting er sinnet bra for:  

– Jeg får gjort mye når jeg er sint, husarbeidet går virkelig unna!
 

Å møte forståelse

Da Camilla og Espen begynte i en sorggruppe i LUB, møtte hun en annen mamma som også var mye sint. Endelig var det en som virkelig forsto.

– Vi fikk det ut sammen. Vi kunne le av det sammen.

Det var godt å møte en person som sa «fuck henne» istedenfor å skulle forstå og forklare.

Sinne ble tatt opp som tema i sorggruppa, men det var bare de to som var så sinte. De pratet en del om det utenfor gruppa. De er blitt gode venner.

Espen hadde også forståelse for Camillas sinne.

– Vi har rom for hverandres følelser, sinne har aldri vært en ødeleggende følelse for oss.

De har fått to barn etter Sondre. Camilla har reagert mye med sinne under svangerskapene.

Jeg blir så sint når jeg er redd. Vi har snakket mye om det, så Espen forstår det.

Dagen før lillebror ble født, skjelte hun ham ut. Han klarte å se forbi følelsene og gi henne en klem.
 

Kan kjenne sinnet boble

Det er gått fire og et halvt år siden de mistet Sondre. Camilla er hjemme i fødselspermisjon med minstebror. Sorgen kommer og går som den vil nå.

– Jeg har fortsatt ikke kontrollen. Hvis sorgen kommer når det ikke er rom for den, kan jeg kjenne sinnet boble. Jeg prøver å holde det inni meg, men det kan komme ut som kjeft. Jeg får lyst til å ta bilen og kjøre den inn i noe, slamre med dører.

Hun kan si det til Espen, «i dag er jeg veldig sint». Da forstår han og tar seg ikke nær av det hun sier.

De fleste relasjoner fungerer nå.

Alt er ikke fryd og gammen, men det er sjelden jeg blir sint nå. Det er lettere for meg å se at «de mente det kanskje ikke sånn». Jeg klarer å bli mer konstruktiv.

Denne artikkelen er del av en temasak som sorg og sinne, først publisert i LUB magasinet 2.23.

Les råd til deg som sliter med sinne i sorgen her.

i

 

Publisert:    Oppdatert: