Søstre til evig tid
«Det vil alltid være noe som mangler. Iselin mangler. Det er som et sår som aldri gror.»
Tekst: Malin Tøn Gulbransen Foto: Privat
Jeg husker det som om det var i går. Det var tidlig en mandag i november, 1996. Jeg var seks år og lillesøsteren min var nesten fem måneder gammel. Iselin var en veldig rolig baby som aldri gråt da jeg holdt henne. Hun var forsiktig, ikke krevende. Og skeptisk til alle andre enn mamma, pappa og meg.
Jeg satt på kjøkkenet med pappa. Vi spiste frokost. Ved siden av meg på bordet sto den grønne cd-spilleren min og jeg hørte på sanger om Kardemomme by av Thorbjørn Egner. En helt vanlig morgen, egentlig. Mamma kommer ut fra badet, går gjennom kjøkkenet og sier at hun skal vekke Iselin.
Plutselig hører jeg et skrik. ”Hun er død!” roper mamma. ”Hun er død!” Pappa spretter opp fra kjøkkenstolen og ringer ambulansen. Jeg bare sitter der og hører at mamma hylgråter fra Iselin sitt soverom.
Det tar ikke lang tid før ambulansepersonellet er inne i leiligheten vår. Hele stuen er full av mennesker. Iselin blir lagt på stuebordet. Jeg ser at hun er helt hvit i huden. Stiv. Leppene er lilla. Førstehjelp blir gitt uten hell. De tar fram hjertestarter også, til ingen nytte. Jeg husker at jeg var redd, men at jeg ikke forsto helt hva som skjedde.
Jeg blir hentet av Elisabeth, styreren i barnehagen jeg gikk i. ”Du skal få sitte på med meg, Malin”, sier hun og smiler idet jeg ser foreldrene mine kjøre avgårde i ambulansen. Det er grått og det regner ute. Typisk november.
Det er ikke lange turen fra Bergsliens gate og opp til Ullevål sykehus. Jeg ser etter mamma og pappa, men de er ikke å se. Vi går inn på sykehuset og jeg blir plassert på et venterom. Elisabeth må tilbake til barnehagen, og det kommer inn en sykepleier. ”Hei Malin, jeg heter Vera”, sier hun. ”Du og jeg skal være sammen i dag”, fortsetter hun. Jeg ser meg rundt på venterommet. Det er bare Vera og jeg.
Jeg gråter ikke. Jeg vil være sterk for mamma og pappa. Og de er her ikke uansett.
Det føltes som en evighet å sitte på det venterommet. Som barn har man ikke det samme tidsperspektivet som voksen, og jeg kunne sverget på at jeg satt på venterommet i flere dager.
Tiden etterpå var helt forferdelig. Hver gang jeg la meg til å sove hørte jeg at mamma gråt i stuen. Pappa prøvde å trøste mamma, men det hjalp ikke. Det var da jeg skjønte at familien vår aldri ville bli den samme igjen. Vi var fire, nå er vi bare tre. Iselin var borte og jeg var ikke storesøster lenger. Eller var jeg det?
Heldigvis fikk jeg en lillebror kort tid etterpå, og jeg ble storesøster igjen. Men det vil alltid være noe som mangler. Iselin mangler. Det er som et sår som aldri gror.
Utenforstående skjønner ikke, men de prøver så godt de kan av medfølelse.
I juni var det 20 år siden jeg ble storesøster for første gang. Iselin skulle blitt 20 år. Mamma og jeg feirer henne på vår måte hvert år. Vi kjøper blomster og kosedyr som vi setter på graven.
Det går ikke en dag uten at jeg tenker på Iselin. Hvordan ville hun sett ut? Ville hun lignet på meg? Hadde hun vært kulere enn meg? Morsommere? Smartere? Helt sikkert.
Selv nå, 20 år senere, tenker jeg at jeg har en lillebror og en lillesøster. For andre er det kanskje rart å tenke sånn, men for meg er det sannheten. Folk sier at tiden leger alle sår. Men ikke dette såret.
Det føles hele tiden som om det er noe jeg mangler, akkurat som om jeg har glemt noe uten å huske hva det er. Eksakt den paniske følelsen kommer og går. Noen dager er verre enn andre. Naturligvis.
Hvor lang tid tar det å komme over at noen er død? Jeg tror aldri man gjør det noen gang. Du lærer å leve med det – med dem. For de blir hos deg, selv om de ikke lever og puster lenger. Det er ikke den samme knusende sorgen du kjente til å begynne med, den du blir helt overveldet av. Sorg kan være ulik, men det er ingen mennesker som går gjennom livet uten å oppleve sorg. Det er noe du lærer å gi rom for.
Sorgen over å miste Iselin går aldri over, men jeg har lært meg å leve med den. Selv begriper jeg ikke hvordan det har gått 20 år og likevel føles alt like sterkt som i 1996.
Se også:
Artikkelen ble først publisert i "Oss foreldre imellom" 2.2016