Vanskeleg å sove

Det er midten av 90-talet. Den eine storebroren min har vore innlagd på sjukehuset med blindtarmbetennelse. Eg prøver å sove, men har så utruleg vondt i magen fordi eg toler ikkje egg, kveitemjøl og mjølk, men det er det ingen som har funne ut av enno, så når eg ikkje får sove, får eg varm mjølk med honning. Eg har hatt mange netter som denne der eg ligg og vrir meg og er redd for at eg ikkje kjem til å overleve til neste morgon.  

Eg er fire og eit halvt år. Eg veit at barn kan døy medan dei søv.

Julaftan

Det er julaftan. Pappa har den grå frakken på, den som er så lang at den nesten rekk ned til bakken, den som han alltid bruker når han har på dress. Eg frys litt i den blå finkjolen, søker ly inni kåpa til mamma på kyrkjebenken. Det er ei av dei julene då det faktisk var snø på julaftan. Heime har me laga snølykter og snømenn ute på plenen. Før me skal heim til pinnekjøt og lukta av edelgran, til pakkar og riskrem, skal me ned til grava. Me har sagt god jul til naboane, utveksla gåver og klemmar. Mamma tar meg i handa og me går roleg ned grusvegen til gravplassen. Snøen knirkar under føtene våre. Vinden får lysa i gravlyktene til å blafre, dei lyser opp den mørke desemberettermiddagen. Himmelen er mørkeblå, nesten svart, der me fem står i ein halvsirkel rundt grava til den sjette i familien. Me tenner eit lys for Anita sitt minne.
 

Kjennest som eg veit kven ho ville ha vore  

Av og til lurer eg på om eg skal dekkje på til henne når me skal ete middag. Om det vil vere feil. Det har alltid vore lov å snakke om Anita, men det har vore i fortid. Korleis ho var, kva lynne ho hadde, kva som skjedde, korleis liva deira var etterpå.

Eg har sett på babybiletet som heng på stoveveggen så mange gonger at det kjennest som om eg veit kven ho ville ha vore som barn, som ungdom, som vaksen.

Kva musikk ho hadde likt. Kva slags fritidsaktivitetar ho ville haldt på med. Kva type vener ho hadde hatt. Det er fantasien min som speler ut sorga eg ber på, eit motmiddel, ein prosess for å forsøke å forstå noko uforståeleg for eit lite barn. For å konstruere eit menneske eg kan seie unnskyld til, slik at alt dette kan gjere mindre vondt. 

Eg tenkte nok lenge at eg ikkje fortente å leve. Sjølv om eg ikkje hadde ei rasjonell forklaring på kvifor det skulle vere tilfellet.

Det var ingenting utanfrå som tilsa at eg skulle tenkje slik, men eg hadde laga mine eigne forklaringar. Ein baby er død. Foreldra mine prøvde igjen. Dei fekk meg. Dei trudde dei kom til å miste meg. Eg overlevde. Men eg hadde kanskje ikkje vore til om ikkje Anita hadde døydd fyrst. Det er store tankar og kjensler for eit lite barn å bere på.