Arven etter Alma

Av Mari-Ann Nergård Johansen - Foto: Privat

12.05.19.

Vi kaller det store treet utenfor huset vårt, for Almatreet. Det står staut, høyreist og stolt ved siden av de blomstrende løyntnantshjertene. Gir nytt liv, vår i de grønne, spede ospebladene, som til slutt danner et skjelvende orkester. Kaster skygger av storhet og gammel visdom i sommersola. Står fjellstøtt i høststormene, og lager silhuetter av magre hender som strekker seg oppover i det bleike vinterlyset. Avventende, tålmodige og bærende på bud om at livet igjen vil nå hver en grein. Barn er de hendene vi fanger himmelen med, sies det. Hva gjør man da når barna dør? Hvordan lever man videre etterpå?

12.05.15.

Jeg våkner med et rop fra dypet, klokka er rundt 4 på natta. Andpusten setter jeg meg opp, og jeg legger meg fra rygg til side for å sove videre. Jeg er overrasket over at jeg roper så høyt at mannen min også våkner, men vi sovner raskt igjen.

Det er dag to i fødselspermisjonen, og jeg pusler rundt hjemme med å vaske klær, vognpose, og jeg får etter hvert en venninne på kaffebesøk. Hun er fortvilet og står midt oppi en stygg separasjon. Jeg er en så god venn som mulig, støtter, snakker, men jeg skjønner egentlig ikke omfanget av hennes tap. Under samtalen tar jeg meg jevnlig til magen, men jeg synes det er så … stille der inne. Så tomt? Hun skvulper rundt der, men det er liksom så passivt der inne. Så uengasjert? Så livløst?

En tanke som streifer meg med jevne mellomrom denne dagen, er at det er som om hun er borte. Det er som om hun er borte. Hun. Er. Borte. Jeg beroliger meg selv; dette er noe som skjer andre. Det er helt absurd at min datter, vårt barn, alles lille Alma, skal være noe annet enn hun som kommer ut til oss om 2.5 små uker. Jeg skyver tankene vekk. I dag handler det ikke om meg og min urolige underbevissthet. I dag handler det om en venninne som er full av sorg, sinne og fortvilelse.

Min skadeskutte venninne drar for å fortsette å vaske ut av huset de hadde kjøpt. Det som skulle romme lykken og fremtiden i det hele. Jeg føler sånn med henne, men tenker at også dette vil passere. Å miste en planlagt del av fremtiden kan da vel erstattes med noe annet. Det uforutsette kan romme muligheter. Dette tenker jeg på mens jeg lager kyllingsuppe til mannen og sønnen, som kommer hjem fra sine forpliktelser.

Min forpliktelse for tida er å vagge høygravid heime og tenke milde og moderlige tanker om det som skal komme. Lese i boka «Tause skrik» av Håvard Rem, som handler om norsk black metal. Den hadde jeg kjøpt til dette formålet; de siste stille ukene jeg skal tilbringe i ren selvomsorg før den fine gjengen vår på tre skal utvides til fire. Jeg skal sitte i min nye turkise lenestol, den som jeg skal amme i, og spise min daglige karamellpinneis til min daglige kaffekopp mens jeg leser i boka med det ikke like milde og moderlige temaet. Jeg skal sove så mye som mulig og forberede meg på livet Vol. II.

Senere denne ettermiddagen skal jeg på den siste rutinekontrollen hos jordmor før vi skal dra for å få utført et planlagt keisersnitt. Rutine – et ord som lyser stødig trygghet og forankring i at alt er som vanlig. Alt er gjort før. Alt skal bare sjekkes, nesten for syns skyld. Alt er selvsagt som det skal være.

Den rutinerte og tydelige jordmor Hilde leter lenge med doppleren etter hjertelyden, men siden jeg har mer enn nok bukfett, så er det ingen grunn til uro, sier hun. Hun skal hente en annen. I mellomtiden sender jeg en SMS til Allan og sier at de ikke finner hjertelyden, men at det sikkert skyldes maskinen. Det er i hvert fall ikke mennesket som har sviktet. Jeg får et svar som indikerer uro over at han ikke er der med meg, men jeg føyser det vekk. Det er da vel ingen grunn til panikk. Mennesker trumfer maskiner. Især når det gjelder det mest naturlige som et menneske kan drive med; bygge en kopi av seg selv innvortes.

Selv om det er sen ettermiddag, er det fortsatt en gynekolog på jobb i bygget, og hun har et ultralydapparat på kontoret sitt. Vi går bort dit så får vi sett at alt er i orden. Jeg legger meg ned på benken og ser i taket. Kjenner jeg gleder meg til å legge meg om noen timer, for jeg er litt sliten etter dagen, og den nattlige oppvåkningen har satt spor i meg, må jeg vedkjenne for meg selv.

Hvorfor er de så stille? Hvorfor sier de ikke noe? Jeg ser bort på de granskende, alvorlige ansiktene. Det lyser faglig troverdighet og trygghet av de hvite klærne. De har gjort dette mange ganger før. Dette er jobben deres. Dette er en del av deres profesjons-DNA - hvorfor smiler de ikke? Hvorfor vender de ikke skjermen mot meg? Hvorfor snakker de ikke til meg og sier at her er hun og alt er fint? Jeg er jo mammaen; det er mitt barn de kikker på.

Så sier de ordene som meisler ut en ny fremtid. Et paradigmeskifte. En ny tidsregning. «Jeg er så lei meg, men hjertet slår ikke. Hun lever ikke.»

Hjertet slår ikke. Hun lever ikke. Borte. Stillhet. Stopp alle klokkene, hun er død. Jeg faller gjennom benken, gjennom gulvet, gjennom jordskorpen. Ned i mørket. Jeg roper nei, eller er det et taust skrik?

Så går alt veldig fort. Jeg ringer Allan, som gråtende tar telefonen. Intuitivt har han skjønt at det er noe galt ettersom tida har gått og jeg ikke har gitt lyd fra meg. Jeg ringer mamma. Jeg ringer pappa. Egentlig vil jeg ha alle førstesider i alle verdens aviser ryddet – ungen min er død! Hjelp meg!

En stund etter at ordene har perforert fornuften og satt seg i hjernebarken, tar jeg grep. Snakker sindig og fornuftig med dem som vil hjelpe. Tenker løsninger. Kan vi få utført et keisersnitt på Hammerfest sykehus klokka 12 dagen etterpå, så kan vi ta med oss sønnen hjem klokka 17? Da rekker vi hjem til leggetid.

Våre irrasjonelle tanker fremstår som ren logikk i den tilstanden vi er i. Nei, det går ikke å ha sønnen vår på halvannet år med på dette, sier de. Dere må få en barnevakt til å være sammen med ham.

Elskede storebror. Han kom sammen med pappa Allan på helsesenteret, og selv om foreldrene hans er gått i stykker, så tasser han stille, granskende og forsiktig rundt. Iakttar oss, som vekselvis klemmer ham og hverandre. Som snakker rolig og som hikster høyt. Fasaden vår, som han kjenner som trygg og rolig, har krakelert. Vi er som små barn som trenger trøst. Som har gått seg vill på et kaotisk kjøpesenter. Som virrer rundt uten anker på det lille personalrommet, mens hjelperne snakker i telefonen. Vi må kjøre hjem og vente. Dagen etterpå skal vi kjøre til Hammerfest og ta det derfra.

Jeg går ut i den skarpe maikvelden uten sko. De står igjen på jordmors kontor. Hun løper etter meg med skoene, gir meg en klem og sier senere at hun aldri har sett et tristere syn enn da jeg går bak sønn og mann bort til bilen. Barføtt. Kroppen min som stødig og stoisk bar preg av at jeg går med et ekstra hjerte i magen og et tilskudd til familien og verden, er nå frarøvet en del av vår felles fremtid. Nå er den struttende og stolte magen min fylt av døden. 

Vi hviler litt. Vi gråter mest. Vi hyler i puter. Vi puster så fort at vi må holde oss fast. Vi stirrer apatisk ut i rommet. Vi snakker om at ja, ja, dette skal vel gå bra. Vi messer mumlende for oss selv besvergelser om at hun er død, men kanskje de tar feil...  

Jeg begynner å lese, tenke og planlegge. Jeg leser på LUBs hjemmeside at vi må ta bilder, ta med klær. Vi må ta vare på alle minner, for nå er det slutt. Jeg kaster bleiekaka jeg fikk av elevene mine, ned kjellertrappa. Den som ble gitt med omsorg og kjærlighet, er nå et monument av kroppslig svik. Jeg slenger små, nyinnkjøpte klær inn i klesskapet. De som minner om det som skal komme. Det som skulle komme. Det som ikke kommer.

Jeg er rasende og fornuftig. Jeg er taktisk og utrøstelig. Jeg pakker dødskoffert og spyr. Jeg lader kamera og bestiller flybillett til mamma, som heldigvis kan komme opp og bistå oss med storebror.

13.05.15

Morgenen etter står vi og ser på den vakre vårhimmelen bre seg utover Altafjorden. Den brune plenen vitner om livet som snart skal komme. Håpet, våren, spirene. Plutselig kommer det en hare, som stopper foran huset. Den står og ser på oss. Vi ser på den med sønnen vår i armene. Den vender seg bort og forlater oss.

Kjøreturen er drøye to timer lang. På den tiden sender jeg instrukser til lederen min om at Alma er død, og hvilke klasser jeg vil ha når jeg kommer tilbake til høsten. Hun svarer momentant med modige og kloke formuleringer og er fra dag 1 i den nye tidsregningen en av de som støtter, lytter og bistår best fra arbeidsplassen min.

Jeg svarer en elev som lurer på noe om eksamen, at ungen min er død og at han må spørre en annen. Han taster tilbake at han ikke vet hva han skal si til det. Jeg svarer at det vet ikke jeg heller for jeg har ikke gjort dette før. Jeg sender melding til Solveig på kontoret mitt, om hva hun kan si til alle. Å forsøke å ta kontroll på mitt personlige kaotiske kontinent er med ett ekstremt viktig for meg.

Forsiktige meldinger kommer etterhvert inn, der folk uttrykker en form for sjokk og medfølelse. Jeg svarer med lange setninger preget av oppbrutt syntaks, avglemte ord, og formuleringer hentet fra dypet.

Fremme ved sykehuset merker jeg at verden begynner å kreve litt for mye av meg. Vi må ha parkeringsbevis. Jeg tramper målbevisst inn, men stopper verbalt opp i resepsjonen når hun spør hvor lenge vi skal være. Ungen min er død, jeg vet ikke når vi får dra hjem. Den stakkars ansatte gir oss sannsynligvis VIP-kortet innen parkering, og spør ikke mer.

Vi har tross alt fått det heftigste og mest kraftfulle kortet på hånda, selveste royal flush innen somatikk, et platinumbelagt dødt-barn-kort. Det som ingen vil ha, men som også gir uante muligheter, utfordringer og endringer. Det er nå man erfarer at livets jomfrudom ugjenkallelig er frarøvet en. Blankskurte, forvirrede og målløse står vi i denne nye verdenen.

Mamma kommer og tar med seg sønnen vår hjem. Da kan rustningene våre falle og verden snevres inn til ett formål; hvordan skal jeg få den døde dattera vår ut hurtigst mulig, slik at vi kan komme oss hjem og starte det nye livet.

En halvsirkel av faglig kompetente hjelpere sitter rundt oss og messer at det beste er at jeg føder henne. Mannen min kaller det et overgrep. Vi vil ha keisersnitt; det skulle jeg jo ha i alle fall. Det stemte, men nå var det ikke lenger fare for barnets liv. Jeg blir rasende. Så resignerer jeg og kroppen slår seg av. Kapsler henne inn, og dagene skal vise at kroppen ikke vil gi slipp på henne. Timene går, det er ultralyd som gir meg håp om at de har sett og tatt feil før. Det hadde de selvsagt ikke, men tanken var der. Jeg får drypp. Jeg får tabletter. Jeg får endelig morfin. Det prates og gråtes. Vi venter på at noe skal skje.

Vi går en tur og tar solarium. Selv om det er det mest absurde å gjøre i vår tilstand så er det både rett og godt, og vi ler litt galgenhumoristisk av innfallet. Det er godt å lukke seg inn i en varm kokong atskilt fra verden og få ørene fylt av intetsigende listepop.

Dagene går i en tåke, men fem dødsannonser blir ordnet. Jeg bestiller kiste og blomster. Allan tømmer hobbyforretningene for gipsavstøpningsutstyr og finner en liten blomst i metall på bakken. Han kjøper et hjerte som skal knekkes i to for at man skal kunne forenes når man møtes. En liten tøykanin blir kjøpt inn for at hun ikke skal ligge i den lille kista alene. Vi skal ikke møtes mer enn de få timene vi er sammen etter fødselen.

16.05.15

Kroppen min er på bristepunktet av hva den kan utholde. Dagene med venting, smerter, tårer, morfin og mange, mange hender som har trykket, klemt og kjent overalt, har satt sine spor. Likevel eier jeg ikke lenger kroppen min. Jeg er et hode. Jeg er et skall. Jeg er utenfor meg selv.

Armene mine, som har vært så vant til å stryke, bevare og beskytte magen, vil jeg helst rive av meg og slenge på havet. Likevel er det voldsomme sinnet, som jeg senere må finne metoder for å mestre, ikke der. Men trassen, det er den som blir min veileder når underlivet endelig står i brann, og jordmor sier at jeg må legge meg i fødesenga.

Så går alt veldig fort. Fire kloke, kompetente kvinner står i en halvsirkel rundt beina mine. Instrumenter bytter hender, de kommer med korte og tydelige beskjeder til meg, akkurat som jeg har instruert dem om.

Mannen min, den tapre og fortapte mannen min, gjør det han kan gjøre best, nå. Lar meg knuse hånden hans når riene kommer, selv om morfintåka demper det meste av smertene. Gråter for meg og er fortvilet for meg. Lar meg være i fred, snakker ikke til meg, fordi jeg ikke ønsker det. Men han står der på min høyre side.

Jeg er derimot gått inn i superkvinnemodus og gjør det kvinner alltid har gjort. Henter frem urkreftene, fokuserer, puster og presser.

Plutselig kommer det en lunken spurveunge opp på brystet mitt. Storebrors nese. Mine fingre. Allans tær. Den vakreste jenta vi har sett! Det er en tsunami av endorfiner og alle lykkehormoner tilgjengelig, som freser gjennom blodbanene mine. Før virkeligheten innhenter oss. Jeg uler fra bunnen av min sjel. Av stolthet, av adrenalin, av den svarteste sorgen et menneske kan kjenne.

Jordmødrene snur seg bort og gråter. Mannen min gråter. Den grå morgenhimmelen utenfor, gråter. Den eneste som vi skulle ha ønsket skulle gråte i rommet, er helt stille. Men hun er den fineste jenta vi har sett, jobben jeg har gjort er mitt stolteste verk, og det kan ingen død ta fra oss.   

Vi sover tungt i et par timer med vår ønskede, elskede og ventede datter, mellom oss i en liten balje. Med dyne på. Med øynene lukket. Med navnelapp rundt armen. Vi er så stolte, så revet i to av følelser av stolthet og avmakt.

Så starter det vi har forberedt oss praktisk på i flere dager. Vi holder, kysser, bysser. Kler på henne. Tar mange, mange bilder. Klemmer hverandre. Går i ring som noen løveforeldre, hvis barn er tatt av krypskyttere. Gråter høyt.

Vi har en avskjedsseremoni i kapellet på sykehuset, der vi spiller av fire sanger vi har valgt i fellesskap. En fra hver av oss foreldre. «Blown away» av Sivert Høyem, fra pappa. I'm blown away, yet you're always with me still. Pappa, som har fått sin datter visket vekk fra hendene sine. Vi gråter høyere og heftigere når vår tid til å skinne som foreldre er kommet gjennom de ordene vi ikke selv har funnet på, men som er hentet fra lyrikkens verden.

«Sorgen og gleden, de vandrer til hope, lykke og ulykke, de gange på rad». Den gamle barokksalmen, sunget av Kari Bremnes, er fra ateist-mamma, men som denne gang lar sangens budskap trumfe det religiøse bakteppet.

En sang fra storebror. «Rocket man» av Elton John, som er og var hans sang. Som nå er deres sang. De vakreste søsknene sola og månen noensinne skulle skinne på!

Til slutt en sang fra alle oss i gjengen hennes. Tyven tyven, finnes ei den bot som bøter sønderslitte hjerter, synger Prepple, som selv har mistet et barn.

Så er det over. Hun ligger i kista med tøykanin, blomster og kjole med det lille halve hjertesmykket liggende på brystet. Jeg forsøker å synge for henne før lokket med liljene blir lagt på, men stemmen min svikter meg. Sangen er komplett irrasjonell og gir ingen mening i denne sammenhengen. Jeg har en tulle med øyne blå. Hva vet vel vi om det?! Vi fikk og får aldri sett henne i øynene! For de er permanent lukket, og sammen med dem lukker vi synet av henne inn i våre sinn denne dagen. Men de merkene hun etterlater i vår families historie, i min kropp og i sine foreldres relasjon, vil alltid være der. Disse minnene vil vi alltid ha.  

Vi kjører hjem. Over Sennalandet i dets grå, langstrakte prakt. Heim til leiligheten i Alta, som rommer storebror og mormor og en utsikt over Altafjorden. Til et liv vi ikke aner hvordan vi skal stable sammen etter dette.  

Noen dager senere står dødsannonsen hennes i 5 aviser spredt over hele landet. I Drammens Tidene, i Adresseavisen, i Altaposten, i Finnmark Dagblad og i Helgelands blad.

Hadde det vært opp til meg, hadde navnet hennes vært kringkastet i CNN og i Al Jazeera. På månen, på Mount Everest, på alle flyplasskjermer i hele verden. Hun levde. Nå er hun død. Husk hennes navn!

De få ordene, som får følge navn og personalia i de overprisede annonsene, er «For hjertet er livet enkelt. Det slår så lenge det kan. Så stopper det». Knausgård var også til hjelp når vi skulle romme våre rop ut til verden om vårt tap, vår store sorg, hennes fysiske endelikt.

Tre måneder senere tar jeg frem min svarte, nord-norske humor, når jeg sier at vi ikke har begravd dattera vår. Vi har hiva ho på havet. For det gjorde vi, selv om det heter askespredning, rent formelt. En vakker augustkveld så drar pappaen og jeg ut på Altafjorden i en lånt fiskebåt. Bevæpnet med litt single malt whisky, roser og en hvit urne med datteraske, lar vi henne få ta del i kretsløpet i det siste overgangsritualet vi kan gjøre med hennes fysiske legeme. På et tidspunkt denne kvelden har jeg både kveiteblod og datteraske på leggen. Vi ler slik bare foreldre som har mistet et barn kan le. Rått og inderlig.

Etter denne kvelden er hun med oss overalt, alltid. I regnet, i fjorden, i snøen på toppene.

Slik stopper også denne historien. Nesten.

15.09.19.

Det er søndag morgen. Himmelen åpner seg utenfor, men inne i vårt hus, 100 mil fra der vi bodde før, er det lunt og godt å leve. Vi startet på nytt med nye jobber i nytt gammelt hus, der jeg har mine røtter, ved kysten på Helgeland. Det eneste kriteriet vi hadde, var at det skulle ha utsikt til havet, slik at vi kunne se ut på Almas gravsted hver dag. Minnes henne i takknemlighet og i ærefrykt. Være takknemlig for alt vi har og alt vi hadde. Sette pris på hver dag med alle sine trivelige og traurige trivialiteter.

Vis à vis for meg sitter vidunderlige og kloke storebror. Han bygger Lego. Jeg skriver, og veksler mellom å gå inn i de mørke dagene og ta pauser ved å se over PC-skjermen, og ta inn over meg synet av ham. Vi småskravler om saker og ting som opptar en 6-åring. Vi hører på Ekko helg på P2.
«Døden» sier han. De snakker om døden på radioen.
Ja, sier jeg. Den er like normal som livet.
Ja, den er det, sier han. Så må jeg hjelpe til med å lete etter en liten legobit han mangler til romskipet han pusler med. Vår store, lille rocket man bygger Lego som er beregnet på en langt eldre aldersgruppe. Vi er begge kry over fremgangen hans denne morgenen.  

I magen min, som jeg endelig kan stryke over, og i kroppen min, som jeg nå kjenner stort sett gode følelser for, slår minstesøster et jubelsprang i sin lille astronauttilstand. Etter mange år med «vi tre mot verden», blir vi forhåpentligvis fire rundt juletider. Om livet vil. Men akkurat nå så tror vi alle at livet vil det.

Utenfor bøyer løytnantshjertene seg i regnet. Tilsynelatende en sped staude, men nakken som bærer hjertene, holder stand mot den smått nådeløse Helgelandshøsten. Stauden står der for den vesle gnisten, som var tent i livmorhulen tidligere i år, men som sluknet før lyset fikk plassert Alma i midten i søskenflokken. En spontanabort var det som innledet året vårt i år, men nå ser det ut som om en minstesøster skal starte det neste året.  

For hjertet er livet enkelt. Det slår så lenge det kan. Og akkurat nå håper vi at hjertene våre skal slå i takt lenge. Lenge.