Til innhold

22.02.2022

Jeg våkner kl. 04.03. Lys våken. Lister skal males, jeg burde gjøre rent lufteventilene på badet, jeg har fire store esker med babyklær og utstyr jeg har tatt ned fra loftet som skal sorteres. Først sto de i gangen. Så sto de i stua en måned. Nå står de på soverommet. Jeg skal snart ta det. En pose med gravidklær står halvveis utpakket i stua. Det har ligget der en uke. To uker?

Jeg vrir meg i senga og vet at jeg ikke kommer til å få sove igjen. Jeg står opp og tisser. Det lukter maling på badet. Pensler, sandpapir, sparkel, maling og rørepinner ligger utover. Jeg lukker døra inn til soverommet i håp om å spare meg for lukta. Det glemte jeg da jeg la meg. Jeg har sovet i løsemiddel og malingslukt. Sikkert det dummeste jeg kan gjøre.

Hun sparker. Jeg legger meg under dyna. Lar være å skru på lyset. Sjanseløst. Skrur på lyset. 04:07. Finner frem boka og leser. 05:07. Jeg glipper med øynene. Jeg googler gravidyoga igjen. Kanskje det er noen studioer jeg ikke har oppdaget. 05:55. Jeg sovner med boka åpen og lyset på. Klokka ringer kl. 07:00. Jeg er stuptrøtt.

Jeg har dårlig tid. Har slumret. Må skynde meg. Allikevel skrur jeg ut lufteventilene fra taket på badet. I borettslaget til mamma har de en regel om å rense lufteventilene i leiligheten én gang i året. Det er brannfarlig å ikke gjøre det. Jeg visste ikke det. Jeg legger dem i stinkende salmiakkvann. Nå slipper støvet å ta fyr. Det er overdrevent. Men det er godt med alt som er gjort. Og da slipper vi å brenne inne på badet. En gang i fremtiden. Datteren min og meg.

Jeg lager chiagrøt som skal stå i kjøleskapet i minimum 4 timer. Jeg burde ha laget den i går. Sammen med den næringsrike middagen jeg skulle ha laget til anstendig tid. Ikke næringsfattig pasta kl. 21:20 på kvelden. Jeg tar med meg chiagrøt i syltetøyglass og skal ta et tog en time senere enn jeg hadde tenkt.

Idet jeg reiser meg, hugger det til i bunnen av magen. En stikkende ubehagelig smerte jeg aldri har kjent før. Hard, overraskende og voldsom. Jeg holder fast om magen. Blir redd. Det er sikkert muskulært, tenker jeg. Vær fornuftig. Jeg gråter ikke. Ikke enda.

Skal jeg ringe sykehuset? Jordmoren på helsestasjonen? Jeg sender melding til jordmor på privat nummer. Det gjør jeg aldri selv om hun har sagt at jeg kan gjøre det når som helst. Kan hun være så snill å ringe meg når hun har anledning? Det skal gå mange timer før hun kan svare.

Smerten forsvant like fort som den kom, men nå er det helt stille i magen. Jeg ser meg i speilet og sminker meg med vante bevegelser. Men så går det ikke lenger.

Det er umulig å ta på mascara når man gråter. Jeg må gråte ferdig. Jeg er hudløs og frynsete. Det er stille i magen og jeg må rekke en buss, så jeg rekker toget, så jeg rekker møtet.

Jeg har vondt i hodet, hulkinga har gitt seg. Jeg tar meg sammen. Jeg tar på mascara og rekker bussen, rekker toget, rekker jobben.

*

Jeg hilser uttrykksløst. Hvorfor skal jeg være så transparent? Jeg klarer ikke å late som. Det er min desidert dårligste egenskap. Jeg virker sikkert sur. 

Jeg haster inn på et møterom. Jeg må gråte ferdig før jeg klarer å ringe jordmødrene på Rikshospitalet. Det tar litt tid. Jeg ringer og hulker, det er umulig å la det være.

Jeg unnskylder meg. Smertene var sikkert ikke farlige. Mitt rasjonelle meg sier at det er muskelspenninger, forklarer jeg. At jeg er i uke 28. At jeg vokser mye nå. Men kan du være så snill å si noe som beroliger meg? Jeg har vært igjennom en dødfødsel, sier jeg, så derfor er jeg litt redd.

Jeg forminsker meg selv. Barnet mitt i kroppen min. Gutten min som er død. Kroppen min. Følelsene mine. Opplevelsen min. Jeg prøver å gjøre alt mindre. Ubetydelig. Jeg kjenner ikke liv heller, sier jeg.

Kollegaene mine kommer plutselig inn i rommet. Jeg ser ned. Klarer ikke blikkontakt. Jeg er ikke meg selv. Jeg føler meg liten. All hud er borte og jeg er et åpent sår. De ser usikkert på meg. Jeg sniker meg ut av rommet med blikket i gulvet, mens jeg har jordmoren på telefonen.

Jeg treffer ingen i gangen og setter meg på do. Skal jeg spise noe, spør jeg. Og kjenne etter liv? Ja, gjør det, sier hun. Og legg deg ned. Men hva hvis jeg ikke kjenner liv. Skal jeg komme inn? Nei, har du ikke kjent noe på to timer ringer du oss. To timer. Det er 120 minutter det. Jeg tar imot beskjedene hennes. Jeg repeterer det hun sier høyt. Så jeg er sikker. Spise. 10 spark på to timer. Ringe igjen. Dra hjem. Legg deg ned. Ok, sier jeg. Jeg takker. Bare ring oss igjen, avslutter hun. 

Jeg holder papir foran munnen for å kvele hulkene mine. Det er et kontor rett i nærheten av do, og jeg er sikker på at de kan høre det. Det vil ikke stoppe. Kroppen rister. Jeg kjenner at ansiktet mitt går i oppløsning. Jeg hater det. Følelsen av å miste meg selv. Ikke ha kontroll og være overgitt til usikkerheten.

Møtet har begynt for lenge siden. De må ha sett at jeg gråt. De må skjønne at jeg ikke kommer.

Jeg tørker, snyter. Stabler meg på bena. Ser meg i speilet. Det er ingenting som kan fikses eller reddes. Jeg er rødflammet, hoven. Det som er igjen av mascara har lagt seg i klumper. At jeg ikke lærer. Ikke ta på mascara på hudløse dager. Forfengeligheten lenge leve.

Jeg sniker meg ut av do. Det er tomt i gangen. Angsten for å møte noen. Jeg hører skritt og snur meg bort og roter i fruktkurven på kjøkkenet. Skrittene forsvinner. Jeg finner druer. Perfekt. Vasker dem og setter meg ved pulten. Jeg har glemt snytepapir. Urutinert. Jeg blir sittende og spiser druer og gråter uten snytepapir. Jeg er kraftløs. Tom. Flat.

Jeg kan ikke gå i møtet sånn her. Orker ikke å se på folk. Orker ikke at de skal se på meg. Jeg gjør folk usikker med hovne øyne og rødflammet bryst.

Så hører jeg skritt. Jeg sitter på utstilling i et åpent kontorlandskap og gråter. Alle andre er i møtet. Jeg trodde jeg var trygg. Men Jens er også sen. Han haster forbi. Går det bra? Nei. Skal jeg være her? Nei da, bare gå. Jeg blir jeg, sier han, kommer mot meg og klemmer meg inntil seg. Jeg er så takknemlig. Jeg slår armene rundt livet hans. Jeg gråter inn mot magen hans. Jeg kjenner pulsen hans mot kinnet mitt. Han er varm. Han har skyndet seg. Og nå blir han enda mer forsinket. Han stryker meg på ryggen. Så godt å ha en kropp å gråte mot. Ikke være alene. Alltid alene.

Kunne du ha hentet snytepapir, spør jeg. Jeg tenkte på det samme, sier han og smiler. Så kommer Arne. Jeg forklarer og unnskylder meg om hverandre. Jeg er redd. Har smerter.

Det er snart Sebastian sin toårsdag. Det er litt mye nå, sier jeg. Det hoper seg opp. Det er sikkert det.

De nikker. Skjønner så godt. Alle disse unnskyldningene for at jeg er til. At jeg har det vondt. At det er tungt og vanskelig å være meg. Prøve å gjøre det forståelig. For alle rundt. Jeg vil skrike.

Jeg er sliten av å ta meg sammen. Det er ensomt å bære alle disse følelsene alene.

Det kommer et spark. Et lite et. Helt nederst til venstre. Druene funker. Jeg klemmer ekstra hardt på magen for å være sikker. Jeg noterer tidspunktet. Det går flere minutter før neste spark. Jeg noterer igjen. Jens har forsvunnet i møtet, og Arne og jeg prater om andre ting. Arne forsvinner i et annet møte. 

Det er så mye jeg skulle ha gjort. Telefoner jeg skulle ha tatt. Den tomme, tunge kroppen min er likegyldig. Jeg legger maskina ned i sekken igjen etter at hendene har skrevet en mail: Jeg kom ikke på det møtet. Denne dagen fungerer jeg ikke. Nå drar jeg hjem. Noe sånt.

*

Jeg tar med meg de hovne øynene mine og det flammefargede brystet og pakker meg sammen. Har vært på jobben i under en time. Jeg sniker meg ut, går retningsløst og havner på feil buss. Jeg bytter og kommer til slutt frem til en kafé.

Jeg spiser drømmebolle med vaniljekrem. Jeg tar opp PC-en og begynner å skrive.

Jeg ser en familie med fire velskapte barn, der den yngste må ammes. De er så vakre og perfekte alle sammen. Mammaen har flat mage og er vakker og kul og usminka.

Jeg spiser boller og kommer til å se gravid ut i månedsvis etter fødselen.

Faren får den lille og begraver ansiktet i nakken hennes. Hun ler tannløst og hjertelig. Han snuser henne inn. Kjenner den bløte huden og varmen hennes.

Den eldste gutten snur seg og stirrer på meg her jeg sitter og skriver. Han smiler. Så vinker han til meg. Jeg vinker tilbake. Jeg blir så overrasket. Så vakker han er. Vi ser hverandre. Han og jeg. Og jeg blir glad. Jeg skriver og skriver.

Jeg har sluttet å notere spark. Det er for mange av dem. Hun har turnshow og trommesolo der inne. Sammenhengende. Det er et virvar. Høyt og lavt og på tvers. Hun lever. Inni magen min. Gjett om hun lever! Enn så lenge.

Nå skal jeg hjem og plukke ventilene ut av salmiakkvannet. En dag, snart, skal jeg sortere babytøy.

I morgen er det en ny dag. En dag nærmere Sebastian sin fødsel- og dødsdag. Jeg skal kjenne spark. Jeg skal stå oppreist. Nok en dag. Jeg skal være alene. Jeg skal våkne urolig og rastløs på natta. Jeg skal kjenne på alt jeg kunne, burde, skulle, måtte. Eller jeg skal sitte stille. På en stol. Og spise drømmebolle. Mens min datter spiller trommesolo i magen min. 


Se også: 

Mitt hjerte er ditt. Ditt hjerte er mitt. - Sebastians historie 

Å få barn igjen etter å ha mistet

22.02.2022

Jeg våkner kl. 04.03. Lys våken. Lister skal males, jeg burde gjøre rent lufteventilene på badet, jeg har fire store esker med babyklær og utstyr jeg har tatt ned fra loftet som skal sorteres. Først sto de i gangen. Så sto de i stua en måned. Nå står de på soverommet. Jeg skal snart ta det. En pose med gravidklær står halvveis utpakket i stua. Det har ligget der en uke. To uker?

Jeg vrir meg i senga og vet at jeg ikke kommer til å få sove igjen. Jeg står opp og tisser. Det lukter maling på badet. Pensler, sandpapir, sparkel, maling og rørepinner ligger utover. Jeg lukker døra inn til soverommet i håp om å spare meg for lukta. Det glemte jeg da jeg la meg. Jeg har sovet i løsemiddel og malingslukt. Sikkert det dummeste jeg kan gjøre.

Hun sparker. Jeg legger meg under dyna. Lar være å skru på lyset. Sjanseløst. Skrur på lyset. 04:07. Finner frem boka og leser. 05:07. Jeg glipper med øynene. Jeg googler gravidyoga igjen. Kanskje det er noen studioer jeg ikke har oppdaget. 05:55. Jeg sovner med boka åpen og lyset på. Klokka ringer kl. 07:00. Jeg er stuptrøtt.

Jeg har dårlig tid. Har slumret. Må skynde meg. Allikevel skrur jeg ut lufteventilene fra taket på badet. I borettslaget til mamma har de en regel om å rense lufteventilene i leiligheten én gang i året. Det er brannfarlig å ikke gjøre det. Jeg visste ikke det. Jeg legger dem i stinkende salmiakkvann. Nå slipper støvet å ta fyr. Det er overdrevent. Men det er godt med alt som er gjort. Og da slipper vi å brenne inne på badet. En gang i fremtiden. Datteren min og meg.

Jeg lager chiagrøt som skal stå i kjøleskapet i minimum 4 timer. Jeg burde ha laget den i går. Sammen med den næringsrike middagen jeg skulle ha laget til anstendig tid. Ikke næringsfattig pasta kl. 21:20 på kvelden. Jeg tar med meg chiagrøt i syltetøyglass og skal ta et tog en time senere enn jeg hadde tenkt.

Idet jeg reiser meg, hugger det til i bunnen av magen. En stikkende ubehagelig smerte jeg aldri har kjent før. Hard, overraskende og voldsom. Jeg holder fast om magen. Blir redd. Det er sikkert muskulært, tenker jeg. Vær fornuftig. Jeg gråter ikke. Ikke enda.

Skal jeg ringe sykehuset? Jordmoren på helsestasjonen? Jeg sender melding til jordmor på privat nummer. Det gjør jeg aldri selv om hun har sagt at jeg kan gjøre det når som helst. Kan hun være så snill å ringe meg når hun har anledning? Det skal gå mange timer før hun kan svare.

Smerten forsvant like fort som den kom, men nå er det helt stille i magen. Jeg ser meg i speilet og sminker meg med vante bevegelser. Men så går det ikke lenger.

Det er umulig å ta på mascara når man gråter. Jeg må gråte ferdig. Jeg er hudløs og frynsete. Det er stille i magen og jeg må rekke en buss, så jeg rekker toget, så jeg rekker møtet.

Jeg har vondt i hodet, hulkinga har gitt seg. Jeg tar meg sammen. Jeg tar på mascara og rekker bussen, rekker toget, rekker jobben.

*

Jeg hilser uttrykksløst. Hvorfor skal jeg være så transparent? Jeg klarer ikke å late som. Det er min desidert dårligste egenskap. Jeg virker sikkert sur. 

Jeg haster inn på et møterom. Jeg må gråte ferdig før jeg klarer å ringe jordmødrene på Rikshospitalet. Det tar litt tid. Jeg ringer og hulker, det er umulig å la det være.

Jeg unnskylder meg. Smertene var sikkert ikke farlige. Mitt rasjonelle meg sier at det er muskelspenninger, forklarer jeg. At jeg er i uke 28. At jeg vokser mye nå. Men kan du være så snill å si noe som beroliger meg? Jeg har vært igjennom en dødfødsel, sier jeg, så derfor er jeg litt redd.

Jeg forminsker meg selv. Barnet mitt i kroppen min. Gutten min som er død. Kroppen min. Følelsene mine. Opplevelsen min. Jeg prøver å gjøre alt mindre. Ubetydelig. Jeg kjenner ikke liv heller, sier jeg.

Kollegaene mine kommer plutselig inn i rommet. Jeg ser ned. Klarer ikke blikkontakt. Jeg er ikke meg selv. Jeg føler meg liten. All hud er borte og jeg er et åpent sår. De ser usikkert på meg. Jeg sniker meg ut av rommet med blikket i gulvet, mens jeg har jordmoren på telefonen.

Jeg treffer ingen i gangen og setter meg på do. Skal jeg spise noe, spør jeg. Og kjenne etter liv? Ja, gjør det, sier hun. Og legg deg ned. Men hva hvis jeg ikke kjenner liv. Skal jeg komme inn? Nei, har du ikke kjent noe på to timer ringer du oss. To timer. Det er 120 minutter det. Jeg tar imot beskjedene hennes. Jeg repeterer det hun sier høyt. Så jeg er sikker. Spise. 10 spark på to timer. Ringe igjen. Dra hjem. Legg deg ned. Ok, sier jeg. Jeg takker. Bare ring oss igjen, avslutter hun. 

Jeg holder papir foran munnen for å kvele hulkene mine. Det er et kontor rett i nærheten av do, og jeg er sikker på at de kan høre det. Det vil ikke stoppe. Kroppen rister. Jeg kjenner at ansiktet mitt går i oppløsning. Jeg hater det. Følelsen av å miste meg selv. Ikke ha kontroll og være overgitt til usikkerheten.

Møtet har begynt for lenge siden. De må ha sett at jeg gråt. De må skjønne at jeg ikke kommer.

Jeg tørker, snyter. Stabler meg på bena. Ser meg i speilet. Det er ingenting som kan fikses eller reddes. Jeg er rødflammet, hoven. Det som er igjen av mascara har lagt seg i klumper. At jeg ikke lærer. Ikke ta på mascara på hudløse dager. Forfengeligheten lenge leve.

Jeg sniker meg ut av do. Det er tomt i gangen. Angsten for å møte noen. Jeg hører skritt og snur meg bort og roter i fruktkurven på kjøkkenet. Skrittene forsvinner. Jeg finner druer. Perfekt. Vasker dem og setter meg ved pulten. Jeg har glemt snytepapir. Urutinert. Jeg blir sittende og spiser druer og gråter uten snytepapir. Jeg er kraftløs. Tom. Flat.

Jeg kan ikke gå i møtet sånn her. Orker ikke å se på folk. Orker ikke at de skal se på meg. Jeg gjør folk usikker med hovne øyne og rødflammet bryst.

Så hører jeg skritt. Jeg sitter på utstilling i et åpent kontorlandskap og gråter. Alle andre er i møtet. Jeg trodde jeg var trygg. Men Jens er også sen. Han haster forbi. Går det bra? Nei. Skal jeg være her? Nei da, bare gå. Jeg blir jeg, sier han, kommer mot meg og klemmer meg inntil seg. Jeg er så takknemlig. Jeg slår armene rundt livet hans. Jeg gråter inn mot magen hans. Jeg kjenner pulsen hans mot kinnet mitt. Han er varm. Han har skyndet seg. Og nå blir han enda mer forsinket. Han stryker meg på ryggen. Så godt å ha en kropp å gråte mot. Ikke være alene. Alltid alene.

Kunne du ha hentet snytepapir, spør jeg. Jeg tenkte på det samme, sier han og smiler. Så kommer Arne. Jeg forklarer og unnskylder meg om hverandre. Jeg er redd. Har smerter.

Det er snart Sebastian sin toårsdag. Det er litt mye nå, sier jeg. Det hoper seg opp. Det er sikkert det.

De nikker. Skjønner så godt. Alle disse unnskyldningene for at jeg er til. At jeg har det vondt. At det er tungt og vanskelig å være meg. Prøve å gjøre det forståelig. For alle rundt. Jeg vil skrike.

Jeg er sliten av å ta meg sammen. Det er ensomt å bære alle disse følelsene alene.

Det kommer et spark. Et lite et. Helt nederst til venstre. Druene funker. Jeg klemmer ekstra hardt på magen for å være sikker. Jeg noterer tidspunktet. Det går flere minutter før neste spark. Jeg noterer igjen. Jens har forsvunnet i møtet, og Arne og jeg prater om andre ting. Arne forsvinner i et annet møte. 

Det er så mye jeg skulle ha gjort. Telefoner jeg skulle ha tatt. Den tomme, tunge kroppen min er likegyldig. Jeg legger maskina ned i sekken igjen etter at hendene har skrevet en mail: Jeg kom ikke på det møtet. Denne dagen fungerer jeg ikke. Nå drar jeg hjem. Noe sånt.

*

Jeg tar med meg de hovne øynene mine og det flammefargede brystet og pakker meg sammen. Har vært på jobben i under en time. Jeg sniker meg ut, går retningsløst og havner på feil buss. Jeg bytter og kommer til slutt frem til en kafé.

Jeg spiser drømmebolle med vaniljekrem. Jeg tar opp PC-en og begynner å skrive.

Jeg ser en familie med fire velskapte barn, der den yngste må ammes. De er så vakre og perfekte alle sammen. Mammaen har flat mage og er vakker og kul og usminka.

Jeg spiser boller og kommer til å se gravid ut i månedsvis etter fødselen.

Faren får den lille og begraver ansiktet i nakken hennes. Hun ler tannløst og hjertelig. Han snuser henne inn. Kjenner den bløte huden og varmen hennes.

Den eldste gutten snur seg og stirrer på meg her jeg sitter og skriver. Han smiler. Så vinker han til meg. Jeg vinker tilbake. Jeg blir så overrasket. Så vakker han er. Vi ser hverandre. Han og jeg. Og jeg blir glad. Jeg skriver og skriver.

Jeg har sluttet å notere spark. Det er for mange av dem. Hun har turnshow og trommesolo der inne. Sammenhengende. Det er et virvar. Høyt og lavt og på tvers. Hun lever. Inni magen min. Gjett om hun lever! Enn så lenge.

Nå skal jeg hjem og plukke ventilene ut av salmiakkvannet. En dag, snart, skal jeg sortere babytøy.

I morgen er det en ny dag. En dag nærmere Sebastian sin fødsel- og dødsdag. Jeg skal kjenne spark. Jeg skal stå oppreist. Nok en dag. Jeg skal være alene. Jeg skal våkne urolig og rastløs på natta. Jeg skal kjenne på alt jeg kunne, burde, skulle, måtte. Eller jeg skal sitte stille. På en stol. Og spise drømmebolle. Mens min datter spiller trommesolo i magen min. 


Se også: 

Mitt hjerte er ditt. Ditt hjerte er mitt. - Sebastians historie 

Å få barn igjen etter å ha mistet

22.02.2022

Jeg våkner kl. 04.03. Lys våken. Lister skal males, jeg burde gjøre rent lufteventilene på badet, jeg har fire store esker med babyklær og utstyr jeg har tatt ned fra loftet som skal sorteres. Først sto de i gangen. Så sto de i stua en måned. Nå står de på soverommet. Jeg skal snart ta det. En pose med gravidklær står halvveis utpakket i stua. Det har ligget der en uke. To uker?

Jeg vrir meg i senga og vet at jeg ikke kommer til å få sove igjen. Jeg står opp og tisser. Det lukter maling på badet. Pensler, sandpapir, sparkel, maling og rørepinner ligger utover. Jeg lukker døra inn til soverommet i håp om å spare meg for lukta. Det glemte jeg da jeg la meg. Jeg har sovet i løsemiddel og malingslukt. Sikkert det dummeste jeg kan gjøre.

Hun sparker. Jeg legger meg under dyna. Lar være å skru på lyset. Sjanseløst. Skrur på lyset. 04:07. Finner frem boka og leser. 05:07. Jeg glipper med øynene. Jeg googler gravidyoga igjen. Kanskje det er noen studioer jeg ikke har oppdaget. 05:55. Jeg sovner med boka åpen og lyset på. Klokka ringer kl. 07:00. Jeg er stuptrøtt.

Jeg har dårlig tid. Har slumret. Må skynde meg. Allikevel skrur jeg ut lufteventilene fra taket på badet. I borettslaget til mamma har de en regel om å rense lufteventilene i leiligheten én gang i året. Det er brannfarlig å ikke gjøre det. Jeg visste ikke det. Jeg legger dem i stinkende salmiakkvann. Nå slipper støvet å ta fyr. Det er overdrevent. Men det er godt med alt som er gjort. Og da slipper vi å brenne inne på badet. En gang i fremtiden. Datteren min og meg.

Jeg lager chiagrøt som skal stå i kjøleskapet i minimum 4 timer. Jeg burde ha laget den i går. Sammen med den næringsrike middagen jeg skulle ha laget til anstendig tid. Ikke næringsfattig pasta kl. 21:20 på kvelden. Jeg tar med meg chiagrøt i syltetøyglass og skal ta et tog en time senere enn jeg hadde tenkt.

Idet jeg reiser meg, hugger det til i bunnen av magen. En stikkende ubehagelig smerte jeg aldri har kjent før. Hard, overraskende og voldsom. Jeg holder fast om magen. Blir redd. Det er sikkert muskulært, tenker jeg. Vær fornuftig. Jeg gråter ikke. Ikke enda.

Skal jeg ringe sykehuset? Jordmoren på helsestasjonen? Jeg sender melding til jordmor på privat nummer. Det gjør jeg aldri selv om hun har sagt at jeg kan gjøre det når som helst. Kan hun være så snill å ringe meg når hun har anledning? Det skal gå mange timer før hun kan svare.

Smerten forsvant like fort som den kom, men nå er det helt stille i magen. Jeg ser meg i speilet og sminker meg med vante bevegelser. Men så går det ikke lenger.

Det er umulig å ta på mascara når man gråter. Jeg må gråte ferdig. Jeg er hudløs og frynsete. Det er stille i magen og jeg må rekke en buss, så jeg rekker toget, så jeg rekker møtet.

Jeg har vondt i hodet, hulkinga har gitt seg. Jeg tar meg sammen. Jeg tar på mascara og rekker bussen, rekker toget, rekker jobben.

*

Jeg hilser uttrykksløst. Hvorfor skal jeg være så transparent? Jeg klarer ikke å late som. Det er min desidert dårligste egenskap. Jeg virker sikkert sur. 

Jeg haster inn på et møterom. Jeg må gråte ferdig før jeg klarer å ringe jordmødrene på Rikshospitalet. Det tar litt tid. Jeg ringer og hulker, det er umulig å la det være.

Jeg unnskylder meg. Smertene var sikkert ikke farlige. Mitt rasjonelle meg sier at det er muskelspenninger, forklarer jeg. At jeg er i uke 28. At jeg vokser mye nå. Men kan du være så snill å si noe som beroliger meg? Jeg har vært igjennom en dødfødsel, sier jeg, så derfor er jeg litt redd.

Jeg forminsker meg selv. Barnet mitt i kroppen min. Gutten min som er død. Kroppen min. Følelsene mine. Opplevelsen min. Jeg prøver å gjøre alt mindre. Ubetydelig. Jeg kjenner ikke liv heller, sier jeg.

Kollegaene mine kommer plutselig inn i rommet. Jeg ser ned. Klarer ikke blikkontakt. Jeg er ikke meg selv. Jeg føler meg liten. All hud er borte og jeg er et åpent sår. De ser usikkert på meg. Jeg sniker meg ut av rommet med blikket i gulvet, mens jeg har jordmoren på telefonen.

Jeg treffer ingen i gangen og setter meg på do. Skal jeg spise noe, spør jeg. Og kjenne etter liv? Ja, gjør det, sier hun. Og legg deg ned. Men hva hvis jeg ikke kjenner liv. Skal jeg komme inn? Nei, har du ikke kjent noe på to timer ringer du oss. To timer. Det er 120 minutter det. Jeg tar imot beskjedene hennes. Jeg repeterer det hun sier høyt. Så jeg er sikker. Spise. 10 spark på to timer. Ringe igjen. Dra hjem. Legg deg ned. Ok, sier jeg. Jeg takker. Bare ring oss igjen, avslutter hun. 

Jeg holder papir foran munnen for å kvele hulkene mine. Det er et kontor rett i nærheten av do, og jeg er sikker på at de kan høre det. Det vil ikke stoppe. Kroppen rister. Jeg kjenner at ansiktet mitt går i oppløsning. Jeg hater det. Følelsen av å miste meg selv. Ikke ha kontroll og være overgitt til usikkerheten.

Møtet har begynt for lenge siden. De må ha sett at jeg gråt. De må skjønne at jeg ikke kommer.

Jeg tørker, snyter. Stabler meg på bena. Ser meg i speilet. Det er ingenting som kan fikses eller reddes. Jeg er rødflammet, hoven. Det som er igjen av mascara har lagt seg i klumper. At jeg ikke lærer. Ikke ta på mascara på hudløse dager. Forfengeligheten lenge leve.

Jeg sniker meg ut av do. Det er tomt i gangen. Angsten for å møte noen. Jeg hører skritt og snur meg bort og roter i fruktkurven på kjøkkenet. Skrittene forsvinner. Jeg finner druer. Perfekt. Vasker dem og setter meg ved pulten. Jeg har glemt snytepapir. Urutinert. Jeg blir sittende og spiser druer og gråter uten snytepapir. Jeg er kraftløs. Tom. Flat.

Jeg kan ikke gå i møtet sånn her. Orker ikke å se på folk. Orker ikke at de skal se på meg. Jeg gjør folk usikker med hovne øyne og rødflammet bryst.

Så hører jeg skritt. Jeg sitter på utstilling i et åpent kontorlandskap og gråter. Alle andre er i møtet. Jeg trodde jeg var trygg. Men Jens er også sen. Han haster forbi. Går det bra? Nei. Skal jeg være her? Nei da, bare gå. Jeg blir jeg, sier han, kommer mot meg og klemmer meg inntil seg. Jeg er så takknemlig. Jeg slår armene rundt livet hans. Jeg gråter inn mot magen hans. Jeg kjenner pulsen hans mot kinnet mitt. Han er varm. Han har skyndet seg. Og nå blir han enda mer forsinket. Han stryker meg på ryggen. Så godt å ha en kropp å gråte mot. Ikke være alene. Alltid alene.

Kunne du ha hentet snytepapir, spør jeg. Jeg tenkte på det samme, sier han og smiler. Så kommer Arne. Jeg forklarer og unnskylder meg om hverandre. Jeg er redd. Har smerter.

Det er snart Sebastian sin toårsdag. Det er litt mye nå, sier jeg. Det hoper seg opp. Det er sikkert det.

De nikker. Skjønner så godt. Alle disse unnskyldningene for at jeg er til. At jeg har det vondt. At det er tungt og vanskelig å være meg. Prøve å gjøre det forståelig. For alle rundt. Jeg vil skrike.

Jeg er sliten av å ta meg sammen. Det er ensomt å bære alle disse følelsene alene.

Det kommer et spark. Et lite et. Helt nederst til venstre. Druene funker. Jeg klemmer ekstra hardt på magen for å være sikker. Jeg noterer tidspunktet. Det går flere minutter før neste spark. Jeg noterer igjen. Jens har forsvunnet i møtet, og Arne og jeg prater om andre ting. Arne forsvinner i et annet møte. 

Det er så mye jeg skulle ha gjort. Telefoner jeg skulle ha tatt. Den tomme, tunge kroppen min er likegyldig. Jeg legger maskina ned i sekken igjen etter at hendene har skrevet en mail: Jeg kom ikke på det møtet. Denne dagen fungerer jeg ikke. Nå drar jeg hjem. Noe sånt.

*

Jeg tar med meg de hovne øynene mine og det flammefargede brystet og pakker meg sammen. Har vært på jobben i under en time. Jeg sniker meg ut, går retningsløst og havner på feil buss. Jeg bytter og kommer til slutt frem til en kafé.

Jeg spiser drømmebolle med vaniljekrem. Jeg tar opp PC-en og begynner å skrive.

Jeg ser en familie med fire velskapte barn, der den yngste må ammes. De er så vakre og perfekte alle sammen. Mammaen har flat mage og er vakker og kul og usminka.

Jeg spiser boller og kommer til å se gravid ut i månedsvis etter fødselen.

Faren får den lille og begraver ansiktet i nakken hennes. Hun ler tannløst og hjertelig. Han snuser henne inn. Kjenner den bløte huden og varmen hennes.

Den eldste gutten snur seg og stirrer på meg her jeg sitter og skriver. Han smiler. Så vinker han til meg. Jeg vinker tilbake. Jeg blir så overrasket. Så vakker han er. Vi ser hverandre. Han og jeg. Og jeg blir glad. Jeg skriver og skriver.

Jeg har sluttet å notere spark. Det er for mange av dem. Hun har turnshow og trommesolo der inne. Sammenhengende. Det er et virvar. Høyt og lavt og på tvers. Hun lever. Inni magen min. Gjett om hun lever! Enn så lenge.

Nå skal jeg hjem og plukke ventilene ut av salmiakkvannet. En dag, snart, skal jeg sortere babytøy.

I morgen er det en ny dag. En dag nærmere Sebastian sin fødsel- og dødsdag. Jeg skal kjenne spark. Jeg skal stå oppreist. Nok en dag. Jeg skal være alene. Jeg skal våkne urolig og rastløs på natta. Jeg skal kjenne på alt jeg kunne, burde, skulle, måtte. Eller jeg skal sitte stille. På en stol. Og spise drømmebolle. Mens min datter spiller trommesolo i magen min. 


Se også: 

Mitt hjerte er ditt. Ditt hjerte er mitt. - Sebastians historie 

Å få barn igjen etter å ha mistet