Det er en mandag i mars 2018, fortsatt vinter, fortsatt kaldt. Snøen ligger over landskapet, og på Bodø lufthavn er de parat til å rydde rullebanen om det kommer nye snøfall. Mange reiser sydover på denne tiden, og det er stadig inn- og utflyvninger i luftrommet over Hunstad kirke. Nede på bakken, på parkeringsplassen foran kirken, smeller det i bildører som blir lukket. Det er mange som har tatt seg fri denne formiddagen for å delta. I dynejakker og ullfrakker trer begravelsesgjestene inn i kirkerommet, noen alene, andre i små grupper eller som par. Stille finner de plassene sine. Det sedvanlige, dempede orgelspillet er ikke å høre. I stedet sitter organisten ved klaveret. Han spiller barnesanger, søndagsskolesanger. Den lille kisten har en bårebukett av perleblomster, hvite peoner og gerbera i lillatoner på et dekke av mose. Ved siden av står en gul lekebil i plast.

Kistelokket er nylig lagt på. Familien har hatt sin egen avskjedsstund med Kristoffer før de andre gjestene kom. De har bøyd seg over kistekanten, noen har sagt farvel inni seg, andre har sagt det høyt, en mor har bøyd seg over minstegutten sin for siste gang og kysset ham.

Nå sitter familien på første benk. Den kvinnelige presten tar hver og en av de pårørende i hånden. Det er en mor, det er en far, det er to brødre og to sett besteforeldre. Dette er historien til Kristoffers mormor og morfar.