Det er en stille ettermiddag i februar, vi sitter og koser oss med ettermiddagskaffen og ser utover Saltstraumen da telefonen ringer.

Vi, er jeg Gunnar og kona Karin Alice, begge er vi pensjonister og rundt 70 år. Vi bor landlig til i et gammelt nordlandshus med utsikt over Saltstraumen og Børvasstindene.

Den som ringer er vår datter Maria, som bor cirka tre mil unna oss i Bodø.

Det er en gledelig nyhet som blir overbragt, Maria kan fortelle at hun er gravid og at vi skal bli besteforeldre for tredje gang, i slutten av oktober. Fra før har hun og ektefellen Amund to gutter, en på syv år og en på fire. Selv har vi fire barn, tre gutter og en jente.

Gleden er derfor stor over å skulle få vårt tredje barnebarn.

Ut over våren og sommeren er vi mye sammen og får tett følge hvordan graviditeten utvikler seg. Magen vokser og vi får kjenne gutten sparke og bevege seg. At det er en gutt, har vi fått vite etter at Maria har vært til ultralyd for å sjekke at alt står bra til med fosteret.

Vi har fra før en gutt med medfødt hjertefeil, vi var derfor veldig spent på om alt var bra, og tilbakemeldingen fra undersøkelsen var at de ikke fant noe unormalt.

Sammen med foreldrene og de to barnebarna er vi ute på turer, fisker, plukker bær og koser oss i påvente av den nye lillebroren som skal komme.

Fødselen er nøye planlagt, det skal være hjemmefødsel med alt det krever av forberedelser. Brødrene er delaktig i det hele og skal være hjemme, de også. Selv skal vi være med i bakgrunnen i tilfelle noe skulle skje og vi må passe barna. I stuen blir det rigget opp basseng da Maria ønsker å føde i vann.

Dagen kommer, bassenget er fylt, stearinlys tent, det er fyr i peisen, og to jordmødre er klare til å ta imot den lille. Vuggen står klar med tepper og skinnfell i bunnen. På badet står stellebordet.

Jordmødrene har fortalt guttene at de skal få klippe navlestrengen, noe de venter spent på å få gjøre.