Av Espen Waldal

«Jeg er her. Jeg er her, jeg er i gangen.» Jeg klemmer fingrene rundt telefonen og går hastig nedover sykehuskorridoren mot rommet jeg så dem gå inn i. Idet jeg når døren, kommer en lege ut, hun har tårer i øynene. Og akkurat da stopper tiden slik jeg kjenner den, og det slår ned i meg, det vanvittig absurde i at «det verst tenkelige kan ha skjedd». Det som aldri skjer, i hvert fall ikke med oss. At det nå, dagen før dagen, skal være slutt på livet hans før det har begynt? At vi aldri skal få høre ham gråte, se ham vokse og bli vår lille gutt? Det var en tanke så enormt fryktinngytende at den bare blir flyktig og ikke får satt seg.

Jeg går forbi legen og inn i undersøkelsesrommet. En ung jordmor sitter på en stol, stirrende tomt fremfor seg. Ved siden av halvt ligger, halvt sitter Camilla på en benk, øynene hennes er oppsperret, hun hikster, gråtkvalt, pusten hennes finner ingen rytme. Hun roper på meg. «Vi finner ingen fosterlyd», sier legen.

Samme dag, bare timer før, skrev jeg i en tekstmelding til henne: «Alle på jobben spør om jeg er klar for i morgen. Lol!»

Alle disse månedene med glede, innkjøp og forberedelser for at han skulle ha det så bra som mulig når han kom til oss, alle sparkene og bevegelsene, «So ro, lille mann» sunget til magen. En ny felles fremtid. Vi kjente ham nå, visste hvordan han kom til å bli, hvordan han ville se ut. Sengen hans hjemme var redd opp, en liten dyne med små elefanter på. En tøygiraff ventet på små, lubne hender.

Døden er ikke skrik og terror, ikke flammer og sirener, ikke løpende mennesker i hvite frakker og uniformer. Døden er stille som morgentåken om høsten.

Ullevål sykehus om våren. Blant ekkoet av nyfødtes skrik, ligger en gutt helt stille. Han gråter ikke, han kjenner ikke varmen fra mors bryst. Før han kom, ble han borte. En mor holder sin døde sønn. Hun smiler. For selv etter sjokket, er det å holde sitt nyfødte barn større enn alt.

Alarmen på telefonen ringer, akkompagnert av pulserende vibrasjoner som slår mot nattbordet. Innsovningstablettene slo oss ut til slutt, slik de hadde gjort hver kveld de siste to ukene, og vi kommer sakte men sikkert til oss selv. Ute er det lyst, det ser ut til å bli en solfylt og varm junidag. Noen fugler lager leven i treet utenfor vinduet. Ute er gatene fortsatt tomme, foreløpig uten summingen av mennesker som tar fatt på dagens gjøremål, jobb og skole. Men vi, vi skal ingen av de tingene som vanlige mennesker skal. I dag skal vi begrave vår sønn.

***

Fremme på gravlunden venter vi til alle er på plass. Så åpner jeg bakdøren på bilen og tar ut den lille, trehvite kisten. Alene bærer jeg den over grusveien og bort til det klargjorte området, med resten av følget etter.

Der går vi sammen, jeg og min sønn, den eneste turen vi fikk i verden utenfor sykehuset. Det skulle vært i bæresele, i barnevogn, sykkelvogn, bilstol eller bare på armen. Men nå ligger han her i armene mine, omgitt av bilder av sine foreldre, kosedyr og nedskrevne hilsener, innkapslet i tre.

Jeg setter kisten fra meg på den lille steinplattingen som liksom svever over graven. Vi sier noen ord, og senker ham ned mot dypet under. Etter at blomstene er lagt ned, drar følget videre, mens vi blir sittende igjen hos ham. Over oss steker solen gjennom bladverket i lønnetreet.

På kvelden kommer det et voldsomt tordenvær innover byen. Regnet slår mot vinduene, folk i gatene springer mellom husveggene og over dammene. Mellom tordenskrallene klarer jeg ikke la være å tenke på at det er naturens beskjed til oss om at han er blitt hentet.

***

All den kjærligheten vi hadde bygget opp gjennom måneder, hvor skal den gå? Det er som om den omformes fra noe lyst til noe mørkt. Sorg er kjærlighet som plutselig ikke har et sted å gå. Så i stedet blir den liggende i et slags vakuum, der den blir til en klump som forstenes og aldri går bort.

Tomhet. Ingenting betyr noe, så hvorfor bry seg med å gjøre noe som helst? Apatien fungerer som kvikksand, en hengemyr, der jeg blir stående og liksom dratt lengre og lengre ned til jeg når et brytningspunkt og bare gir opp. Det er ingen vits å forsøke engang. Jeg oppsøker apatien, jeg vil være der, jeg vil ikke ut, jeg vil ikke møte noen, jeg vil ikke spise, jeg vil ikke være i bevegelse, jeg vil omslutte meg med rot og synke ned i det tomme. Men selv om det er tungt, er det noe behagelig over det, noe komfortabelt, det er der jeg vil være.

Inntrykkene fra alt rundt: en barnevogn i oppgangen (helt lik vår, for helvete), en sang om å savne noen, et stykke tekst, en ammende mor på venteværelset hos legen, en far bærende på et bilsete, et spedbarns skrik fra andre siden av gaten. Disse bitene av hverdagsliv skjærer i meg som kniver, og de kommer så brått på når jeg er minst klar for det og når såret allerede er åpent.

 

Espen portrett
Espen er en av deltakerne i prosjektet "Historier som beveger". Foto: Line Schrader


«Hvilken betydning har noe som helst som skjer i livet fra nå av, når det verste allerede har skjedd?»

Innsikt nummer én: Vi er alene i dette.

Innsikt nummer to: Det er ikke noe «gå videre» fra dette.

Vi er fanget i en loop. Hver dag er som groundhog day, der alt starter på nytt hver eneste dag. De samme tankene, de samme følelsene, om igjen og om igjen. Desperate forsøk på distraksjon, på å lure hjernen til å tenke på noe annet, se en annen vei, en weekend i København, planlegging av fjelltur, en reise til New York? Turer langs Akerselva, trening, tv-serier, endeløse tv-serier. Men hele tiden ligger det der, rett under overflaten, som det råtne gresset under snøen om våren. Og så, en angst for at ting skal bli som før. For da er det som om han ikke finnes, som om vi bare har gått bakover og startet på nytt.

Venner og familie har uttrykt sitt sjokk, sine sympatier, sine tårer. Nå har de etter hvert gått hver til sitt, og det er bare oss igjen. Men nå og da kommer små glimt av at andre fortsatt tenker på ham, en krans på graven eller en melding, og det varmer og er et slags lys oppi det mørke.

Jeg leste et sted at sorgen er som en form for kirurgi på seg selv, noe man må gjennom for å overleve. I så fall er det som om jeg har skåret meg selv åpen, tatt ut alt av vitale organer og lukket igjen. Et tomt skall uten noen funksjon.

Sondre fikk aldri oppleve det å være i livet, å eksistere i verden. Han døde før han fikk se hva som var på denne siden. Og dermed er den eneste måten å gi ham livet å konstruere den vi tror han ville vært. For meg blir han en annen enn han er for henne. Vi skreddersyr vår sønn ut ifra våre egne fantasier, drømmer og bilder. Besteforeldrene gjør det samme, og sånn, gjennom de mange ulike og individuelle beretningene, skapes det mange forskjellige versjoner av ham og det livet han skulle hatt. Han stykkes opp og fortynnes, eventuelt dupliseres i fragmenterte og konstruerte minner.

Roland Barthes skriver i dagboken sin: «Sorgen lar seg ikke slite ned, den er ikke underkastet slitasjen, tiden. Kaotisk, springende: øyeblikk like ferske nå som første dag.»

***

Blikket går som en maskin som forsøker å identifisere farlige situasjoner. Overfladisk søkende for å unngå at det lander på en av dem, at det hviler på barnefoten med den gule sokken med bamsemotiv, som stikker ut av vognen. De er overalt, i bæreselene, i vognene, løpende rundt. Jeg klarer ikke unnslippe, klarer ikke slappe av, må forholde meg til det. Smilende par, stolte foreldre, slitne foreldre, overalt, uunngåelig.

Jeg kjenner verden krympe rundt meg, klaustrofobisk, barn som skriker, uendelig høylytt, det blir trangere, svette håndflater, må bort herfra, hjemover, bort fra dette, ut av byen. Jeg går med raske skritt. Jeg har latt håret og skjegget gro, begynt å bruke caps. Det er fortsatt sommer, så jeg kan komme unna med solbriller. Forsøker å gjemme meg i meg selv, være en annen, en som ikke kan gjenkjennes, konstant scannende mot folkemengden som passerer. Er det noen jeg kjenner? Løpende analyseres risikoen for å møte på noen bekjente. Det må unngås for enhver pris. Om jeg ser noen, late som om jeg er opptatt med telefonen, hodet ned, capsen trukket godt ned, andre klær. Orker ikke forholde meg til alle folka, de kommer ikke til å forstå, de skjønner ikke hvordan det er, de kan dra så jævlig til helvete alle sammen. Et plutselig behov for å flytte ut av byen.

***

Slutten av juli. Vi får melding på telefonen om at nevøen vår er født. Broren min er blitt far. Jeg visste at den meldingen ville komme, likevel knekker jeg sammen, knuses, blir til biter på gulvet, må plukkes opp. Nå var han her, gutten deres. Ikke gutten vår, meldingen vi skulle ha sendt, bildet vi skulle ha vist frem, vekten og høyden vi skulle ha skrevet. Han var nøyaktig like stor. Jeg er blitt onkel, men klarer ikke å glede meg over det. Det går ikke selv om jeg forsøker. Akkurat nå er det bare trist og sårt at det er deres gutt som er født og levende, og ikke vår. Jeg gråter, ikke av glede, og jeg hater meg selv for det. Jeg sender en gratulasjonsmelding.

En måned senere tar vi mot til oss og drar for å møte den nye nevøen og foreldrene. Vi møtes langs elva og går en tur. Vi har følt oss litt tomme og kraftløse hele dagen, så vi tenkte at det var greit å bare få det overstått, som et plaster som må rives av. Vi var klar nå, det føltes sånn, kom ikke til å bli noe mer klar neste uke, eller uka etter det.

Da de kommer trillende mot oss, er skjermen på vogna såpass langt nede at vi ikke kan se ham. Etter de nødvendige høflighetsfrasene og klemmene, tar moren opp skjermen så vi kan se. Og der er han, det som skulle vært Sondres følgesvenn, søskenbarnet han skulle vokse opp med og følge gjennom livet, som om de var brødre. Jeg leter umiddelbart etter tegn på om han ligner. Heldigvis var det mye av moren der, slik at vi enklere kunne la være å tillegge ham egenskapene til vår egen. Men bare det å se en baby i en barnevogn, med de to stolte og lykkelige foreldrene bak, skar i brystet. På trilleturen nedover begynte han å ynke seg og sutre, så faren tok ham opp fra vognen for å bære ham.

Å se min lillebror gå der med den knøttlille kroppen i hendene sine, vuggende inntil brystet sitt, var hjerteskjærende. Alt jeg ville ha, var nå hans. Alt jeg var blitt frarøvet, gikk han med i sine hender. Som om gutten vår var blitt stjålet fra oss. Deres lykke føltes som et svik. Hele turen langs elva, blant alle de joggende, syklende, hundeluftende og barnevogntrillende menneskene, ble umiddelbart et slags speilbilde på alt som var fratatt oss, på den virkeligheten vi ikke skulle få oppleve. Etter at vi kom hjem, gråt vi i to dager.

***

Å miste et barn fører ikke bare til en bunnløs sorg over selve tapet. Det fører til et fullstendig altomsluttende og gjennomgripende skifte i ditt indre følelsesliv, ditt verdensbilde, dine relasjoner og hvordan du griper an enhver situasjon i livet ditt. Det er et før og et etter, som om man i traumet forflyttes til en parallell dimensjon, en slags opp-ned verden, der alt som skjer i den virkelige verden blir speilet med et annet resultat. Et slags helvete?

***

Hun får mensen. Og da, selv om jeg er forberedt på at det ikke ville gå allerede på første forsøk, det er jo utopisk etter det kroppen nå hadde vært igjennom, (men håpet er der uansett, det er der alltid, helt til det ikke er der mer) da treffer det meg som et bakholdsangrep: Videoen hun tok opp i september i fjor. Filmen hun spilte inn på badet da hun tok graviditetstesten, det spente ansiktsuttrykket mens hun ventet, og så gleden, oppspiltheten, så lettet, så glad. Hun holdt frem testen som viste én tydelig strek og én svak, men resultatet var ikke til å ta feil av. Alt dette kom tilbake til meg og ble nå spilt foran øynene mine på repetisjon. Jeg hikstet, sånne hikst du ikke klarer å holde igjen, men som tvinger seg frem, som om du er for svak og det velter opp i deg, du skjærer grimaser fordi det tvinger seg liksom opp fra magen, presser seg frem som et dyr, via brystet og opp og ut i ansiktet, munnen vid som i et forkjært smil. Tennene bites sammen, tårene gjør alt utydelig, du blunker for å fjerne uklarheten fra synet, men det presser på igjen, og du har ikke annet valg enn å gi deg hen til kroppen og la den ta kontrollen, det er noe som skal ut og du må bare la det skje.

***

Jeg har vært fire dager på jobb nå. Kommet sent og gått tidlig. Har gjort så godt som ingenting. Vet ikke hvor jeg skal begynne, hva jeg skal begynne med, hvem jeg skal prate med. Klarer ikke konsentrere meg mer enn et halvt minutt om gangen.

I lunsjen prates det om: hvor mange drinker som gikk med på gårsdagens bytur, problemer med hundevalper som ikke er husvarme, dårlige TV-serier, Mario Kart-turneringer, potensielle leilighetskjøp, diverse nye kule matsteder som har dukket opp i Oslo i det siste.

I lunsjen prates det ikke om: det å skru ned igjen en ubrukt babyvugge, hvilke blomster som egner seg best på en gravlund, å ligge med noen som gråter, obduksjonsrapporter.

På jobb postes, i rask rekkefølge, bilder fra tre kollegaer som er kommet hjem fra sykehuset med et nytt barn. De smiler mot meg, slitne, men lykkelige med det lille mirakelet i armene sine. Intranettet er blitt et minefelt, og jeg blir rammet hver gang. For hva annet kan jeg gjøre enn å ta imot slag etter slag, til jeg til slutt er så nummen at jeg ikke kjenner noe lenger. For selv om ingenting er brukket, blodet ikke renner, ingen lepper er sprukne, så får man mental juling fra alt som er rundt en, og ingenting slår fra seg så hardt som bilder av nyfødte barn. Kollegaene høster, som seg hør og bør, mange gratulasjoner og hjerte-emojier. Jeg gratulerer ikke. Bare kjenner hvordan mitt eget hjerte er knust.

Psykologen ser rett på meg, trekker pusten, tar liksom sats og sier: «Men det her ser da ut til å gå veldig fint!». I mitt stille sinn fantaserer jeg om å legge hendene rundt halsen hans og klemme til det jeg makter.

***

Jeg kan kontrollere det mer nå. Sorgen er som et rom som alltid er i nærheten. Åpner jeg døren, kommer jeg til en trapp som går ned i mørket. De fleste dagene klarer jeg å holde meg på dette stedet, med døren lukket, men anerkjenner at døren er der og vet hva som er bak den. Andre dager står døren litt på gløtt, og jeg blir trukket mot den, sakte, mens jeg åpner den litt etter litt, til den er helt åpen, og jeg tar et skritt ned trappen på vei mot noe mørkt og ukjent lengre nede. Andre dager våkner jeg halvveis nede i trappen og kan forsøke å snu for å gå opp mot lysstrålene som siver inn gjennom sprekken i døren, eller jeg lar meg synke ned og omsluttes av det uten å vite når jeg kommer ut igjen. I mørket, konturene av en ødelagt fremtid.

«Camilla og Espen har mistet sin lille prins», hadde moren min skrevet i hytteboka. Setningen etset i meg som syre. Jeg ramlet sammen, i biter, utover gulvet. Vi dro på hytta for å komme oss litt vekk, for å få fred fra alt det vante rundt oss. Og da gikk det opp for meg. Det finnes ingen flukt. Jeg kommer ikke unna. Det er med meg som skyggen min, som himmelhvelvingen over oss.
 

 

Pappa holder Sondres små hender
«Den lille gutten min med dei mjuke hendene. Hørte du oss når vi sang til deg?» Foto: Privat


Det begynner å bli mørkt tidligere nå, i skyggene lurer en kulde som varsler om hva som skal komme. I vinden en lukt, liksom fra skogen og fjellet. Trærne kler av seg i sakte film, mens nyansene av rødt, gult, brunt spiser opp restene av det grønne. I skyggene griper frosten om bladene og gresset. I solen har strålene befridd parken fra vinterens grep, liksom for å si «nei, ikke helt ennå». De røde og gule bladene fra lønnetreet har begynt å legge seg over graven. Blomstene er byttet ut med lyng. Lyset i lykten kommer mer til sin rett i det fremskyndte mørket. En ny grav har dukket opp ved siden av. Skyggene fra gravstøttene strekker seg lengre nå, som om de prøver å komme seg bort. Inni meg står tiden stille.

***

Det kommer tilbake til meg i små glimt. Begravelsen. Hendene hans i hennes, mens hun snakker til ham: «den lille gutten min med dei mjuke hendene. Hørte du oss når vi sang til deg?» Sporene der tårene har rent, føles kalde og liksom klistret til huden.

I ruinene av ditt liv forsøker vi å gå videre. Vi fomler etter en ny mening, men den er ikke innen rekkevidde - ennå. Ikke noe materielt klarer å fylle det meningsløse, kun et kort, kort øyeblikk å holde det meningsløse på nok avstand til at man får rom til å trekke pusten, stabilisert seg, hentet seg inn, roet ned før man igjen blir trukket under vann.

To blå streker på en liten hvit pinne, så svake at de såvidt skimtes og man ikke helt tror på det. Samtidig tennes en gnist, et svakt håp, som flammen før den får ordentlig tak i stearinen – og med ett hentes bildene frem igjen fra det innerste kammerset, de jeg ikke har turt å ta frem siden forrige gang. Bildene av en familie, lekende på gulvet i stuen, løpende rundt i hagen, leiende på fortauet, grisende ved middagsbordet, gråtende i sengen, alle disse tingene som allerede var ferdigdrømt, men som ble mistet i gulvet slik at de knustes til støv, feid opp og gjemt bakerst i sjelen, de gjenoppstår nå, jeg drister meg til å fremkalle dem på nytt, fordi man trenger det, ååh, man trenger de bildene, det håpet, den pausen fra det mørke, det tunge, det håpløse, det fremtidsløse, man trenger det så inderlig, uten dem er det bare mørke. En liten gnist kan være nok til å starte en ulmebrann man ikke helt får slukket.

Historier som beveger - et prosjekt støttet av Stiftelsen Dam
LUBs medlemmer bærer på sterke livserfaringer. Gjennom prosjektet «Historier som beveger» får 8 medlemmer i LUB veiledning av forfatter Kjersti Wold i å skrive sin historie - både for å hjelpe seg selv og for å gi trøst, innsikter og gjenkjennelse til andre.

Les mer om prosjektet her
 

Les også historiene:

Arven etter Alma

Død og liv på samme tid

Idas historie

Saman

17 minutter

Døden banker på døra

i