Mitt hjerte er ditt. Ditt hjerte er mitt.
Liv Marie er selvvalgt alenemamma på 42 år. Et stort nettverk av familie og venner ventet spent på lille Sebastian. Men to dager før termin sluttet hjertet hans å slå.
Av Liv Marie Skaare Baden
Jeg er mammaen til Sebastian
Sebastian er gutten min
Du er gutten min
Du er i hjertet mitt
Jeg er i hjertet ditt
Jeg elsker deg
Disse ordene sa jeg mange ganger til Sebastian. De kom til meg på sykehuset. Snek seg inn i bevisstheten min. Først som uvirkelige tanker. Jeg er mammaen til Sebastian. Ingenting var slik det skulle være. Du er i hjertet mitt. Jeg sa det høyt. Ørene mine hørte det.
Jeg. Elsker. Deg.
Tre mektige ord. Så fylt av forventning, glede, kjærlighet, håp og drømmer. Om noe som skal komme. Noe som skal oppfylles. Gjengjeldes. Det var så stille. Ingen lyd som bekreftet mine ord. Min sang. Min vugging. Jeg strøk over kalde kinn. Ikke et pust. Bare stille.
Jeg elsker deg. Vet du det? Jeg har alltid elsket deg. Helt siden du lå i magen min og sparket. Kan du kjenne det? Kjærligheten min. Som sniker seg inn i øregangene dine. Legger seg varsomt under huden din. Kjærligheten min. Som skulle gjøre deg varm.
Jeg hadde behov for å si det høyt. Som for å bekrefte at det var sant. Jeg er mammaen til Sebastian. Det kan ingen ta fra meg. Men Sebastian er ikke hos meg lenger.
***
Onsdag 26. februar 2020 startet riene på ettermiddagen. Det var bare to dager til termin. Perfekt! Beskjeden gikk ut til familien. Ventetiden var over. Forventingen og gleden så stor.
Jeg er selvvalgt alenemamma på 42 år og vi var så mange som var spente. Venninne Jorunn sendte bilde av seg selv med fødselsbakst og tannbørste, hun pakket det siste, hun var klar. Jeg sendte selfie av meg selv med roser i kinnene og halvblanke øyne av smerte. Blid og forventningsfull. Nå skjer det! Bildet ble sendt til vennegjengen også.
Jorunn og jeg møttes på Rikshospitalet. Jeg sa hadet til mamma som hadde kjørt meg, det var Jorunn som skulle være med på fødselen.
Jordmor fant ikke hjertelyd. Jeg var ikke bekymret. Bare full av forventning. Fødselslegen fant ikke hjertelyd med ultralyd. Jeg var ikke bekymret. Jeg hørte ikke etter. Overlegen kom. Det var ikke hjertelyd. Det var først etter tre repetisjoner og beskjed fra overlegen at jeg hørte hva som ble sagt. «Noen ganger slutter hjertet å slå. Han er død».
Det skulle gå ytterligere flere minutter med spørsmål fra meg før jeg skjønte hva som faktisk ble sagt. For et hjerte kan da ikke bare slutte å slå? Livet hans skal jo til å begynne. Det er nå det begynner! Hva gjør vi nå? Hva skal vi gjøre for å få det til å slå?!
Samtalen gikk mens en stemme i bakhodet fortalte meg at «nå Liv Marie, nå må du høre på hva som blir sagt. Nå blir det ikke slik som du har tenkt deg. Dette er noe annet. Dette er noe nytt. Noe uventet. Hør etter».
Og så kom reaksjonen. Fra dypet. Fra et mørke jeg ikke kjente til.
***
Jeg tror på å dele. Jeg ville at folk skulle vite. Både familie og venner. De første dagene på sykehuset var tettpakket. Med prest, familie, legebesøk og venner. På kryss og tvers, tidlig og sent.
Jeg hadde verdens vakreste, mest perfekte lille gutt. Jeg ville så gjerne dele ham med alle. Slik at de skulle få se ham, holde ham, kjenne hans trekk og få ta ham inn.
Jeg var utslitt, men det var den riktige tingen å gjøre. Jeg ville dele ham med mine omgivelser når han var i live. Jeg ønsket å dele ham med andre også når han viste seg å ikke ta del i livet. Det var fint. Folk ønsket å ta det del. Det var godt.
Etter noen dager på sykehuset ble han sendt til obduksjon, og jeg reiste hjem. Stellebord, vogn, krybbe, babyklær og et hav av konkrete påminnelser om fraværet av et barn. Mamma og to brødre skrudde fra hverandre, pakket sammen og stuet vekk på loftet mens jeg fikk ligge på rommet. Under dyna. I mørket.
***
Blomster på døra, møte begravelsesagent, begravelsessalmer, hvor skal han begraves, sms’er med «tenker på deg», få i deg mat, sover du, høyt blodtrykk, hvilke tekster skal vi lese, hva skal vi spise på minnesamværet, hvilke blomster skal være i bårebuketten, hva skal det stå på båndet, du er en barselkvinne, husk medisiner, hvordan er kroppen, har du melk, vi har ingen prøvesvar, ingen klær passer. Jeg har vondt i hodet.
***
En uke etter fødsel kom Sebastian hjem på syning. Han lå i det hjemmestrikkede hentesettet han hadde hatt på seg hele tiden. Kisten var så liten. Vi hadde lagt til rette med hvite duker, stearinlys og blomster på rommet hans. Invitasjonen gikk til familien og noen venner som ikke hadde sett ham. Jeg skulle så gjerne ha invitert alle jeg kjente. Alle som ville. Men det var begrenset hva jeg klarte. Orket.
Det var så fint å kunne samles slik. Suppe og brød til store og små. Lette samtaler, men med nærhet og omsorg. Døra til rommet var lukket. Man valgte om man ville gå inn å se ham en siste gang og ta farvel. Gråten kom og gikk i alt det lette. Alt nærværet. Alle klemmene. All kjærligheten. Den trygge fine flokken min.
***
Jeg var aldri alene. Det hang fem håndklær på badet. Det lå soveposer og sengetøy i skapet. Det gikk på omgang hvem som var hos meg. Tok seg fri fra jobben, fiksa barnevakt, lagde mat, handlet, var til stede, var lydhøre. Mamma, familien og de nærmeste vennene mine.
Dagene fløt i hverandre. Jeg sank. Og jeg lot meg synke. Inn i armene deres. Omsorgen. Rausheten. Forståelsen for smerten, fortvilelsen, det uvirkelige. Jeg vaket i utkanten av min egen bevissthet og lot meg pleie og lede. Det var godt. Så mye fortvilet kjærlighet. Jeg gruet meg til begravelsen.
***
Tirsdag 10.mars kl 10.30. Det ble så vakkert. Og det er jeg så takknemlig for. Jeg holdt minneord og fikk fortalt om Sebastian. Slik han er for meg. Slik det skulle bli. Et minne om en drømt fremtid. Sebastian og jeg. Jeg avsluttet med sangen vår. Den jeg sang for ham så mange ganger. «Mitt hjerte er ditt».
På vei hjem fra sykehuset hadde jeg fått gravert to medaljonger. På den ene sto det mamma. Etter sangen la jeg medaljongen hans på kista. Så han ikke skal være så alene der nede i mørket. Rundt halsen min henger det en liten medaljong med sirlig skrift, Sebastian 27.02.20.
Begravelsen var så mye mer. Den var fellesskapet og kjærligheten til de som var der. De som ønsket å ta del i Sebastian sin fortelling. Bli kjent med ham og dele sorgen over at han ikke var lenger. Det var koret som sang «Himmel» av full hals. Det var mektige Bach når brødrene mine og jeg bar ut kisten.
Det var alle klemmene og omfavnelsene. Det var alle som hadde laget gryte og rundstykker til minnesamværet. De som hadde rigget bord og lagt på duker, brettet servietter, kokt kaffe og bakt kake. Det var alle tårene innimellom klemmene. Det var minneveggen til Sebastian, kondolanseprotokoll og mammas minneord om håp.
Det var humor og feiring av livet. For det kan ikke stoppe nå. Historien kan ikke slutte her! Det nekter jeg. Sebastian må få en bror eller søster! Jeg klamrer meg til mine egne ord og synker på nytt. Inn i myke, gode, dype favner. Jeg klemmer og klemmer og klemmer og klemmer.
Dagen avsluttes hjemme hos meg nok en gang med familien. Vi får landet. Sammen. Den gode fine flokken min.
Foto: Tom Henning Bratlie
***
Og så kom korona.
Fredag 13. mars kl 10.00 står vi på Vestre gravlund i Oslo. Kisten skal senkes i jorden. Familien står i klynger rundt det mørke hullet i bakken. Vi får ikke klemme.
Verden går ned for telling og alt jeg ønsker er en klem.
***
Jeg er stengt inne i en leilighet full av blomsterbuketter, hilsener, kort og kakerester. Rullering av overnattingsgjester er skalert ned til en person, mamma. Det henger fire ubrukte håndklær på badet. Det er et nyhetsbilde fullt av utropstegn og redde blikk. Mamma sitter engstelig og ser på. Hun sluker nyheter til frokost, lunsj og middag.
Jeg flyter rundt i en sorgtåke. Retningsløs og rådvill. Alle er redde. Hold dere inne. Ikke ta på noen. Dagene går. Jeg må ut! Må ha luft! Blir gal av det klaustrofobiske. All redselen. All frykten. Det er ikke plass i hodet. I kroppen. Det er fullt fra før. Sorgen bølger rundt i meg. Det er ikke plass til mer verdenssmerte.
Jeg vil ha nærhet. Varme. Fortrolige samtaler med venner i samme rom. Jeg vil klemme tantebarna mine. Gråte med vennene mine og spise middag med søsknene mine. I stedet er livet marinert i antibac og zoom.
***
Jeg har koronahår, koronamage og koronatempo. Eller. Jeg har barselmage, fødselslår, mammabryster og sorgfjes. Jeg ser meg i speilet og vil se bort. Lerretet av meg er malt i en grå akvarell. Dratt. I grove uvørne strøk med bred pensel. Hodet mitt er en trang lufttett svart boks. Det komposterer der inne. Tankene legges oppå hverandre. Sirkuleres i sitt eget økosystem. Har sine egne irrganger og hemmelige rom. Det blir tettere og tettere. Sprenger på.
***
Etter 10 dager drar mamma hjem. Jeg skal prøve meg alene. Dagene går i vindkast hit og dit. Noen ganger går det bra, andre ganger sitter jeg fast i sorgen. Det er alltid noen å ringe til. Men hva med de dagene du sitter helt fast? De dagene du ikke klarer å ringe? Det kan være vanskelig å be om hjelp. Jeg er helt alene. Og med isolasjon er det en tilleggsdimensjon. Alt jeg vil ha er en klem. Med to meters avstand?
***
Jeg har sorggruppe på Whereby, legetime på telefon, psykolog på Skype, bursdag i hagen til bror, familien på Messenger, en venninne stuck i Thailand, singelfest på kjøkkenet med meg selv og en pappvin, og vennene fortonende som små firkanter på en liten skjerm.
***
«Hva gjør vi?» spør hun. «Vi kan ikke» sier jeg. Vi ser på hverandre med tomme øyne. Så strekker hun frem foten og jeg min, og på den måten har vi i det minste vært i kontakt med hverandre.
Det er en uke siden begravelsen. Jorunn har kjørt fra to barn og mann for å lufte både meg og seg. Med to meters avstand. Det hele fortoner seg helt absurd. Jeg kan ikke klemme Jorunn! Min kjære gode venninne. Jorunn, som holdt meg og var der under hele fødselen. Som strøk Sebastian over kinnet når han fortsatt var varm og lå på brystet mitt. Som holdt hodet hans da vi vasket ham. Jorunn, som har vært der hele tida.
Etter to måneder lar vi verden seile sin egen sjø. Jeg kryper inn i armene hennes og legger hodet ved nakken. Og så gråter vi. En varm gråt.
***
Jeg er på en god bølge. Av turer i sola. Frokoster på døra. Grønne grener og lysere dager. Gang på gang tror jeg at det går bedre. At nå. Nå er jeg inne i en ny fase. Nå har jeg andre tanker. Nå er jeg på et nytt sted i denne sorgen. Og så blir jeg kastet tilbake igjen. I det tunge. Uforutsigbare. Flate. Ubestemmelige. Retningsløse.
***
Sorg er hardt fysisk arbeid. Det verker. I kroppen. I hodet. I sinnet. Jeg har et stort svart hull i kroppen. Det er fullstendig tomt. Og jeg er likegyldig. Jeg kjenner ingen glede. Noe har tatt over kroppen min. Noe har stjålet latteren min. Det banker i hodet. Jeg vil vekk. Men jeg har ingen steder å gå. Det står stille. Og jeg svever. Flyter i tanker og stillstand. Minner. Lengsler. Om det som var. Skulle vært. Det som ikke blir. Det er ikke meg. Jeg bare erfarer dette. Det har tatt bolig i kroppen min. Og jeg blir redd.
Det er ikke bare jeg som står stille. Verden har stoppet opp. Det er ikke bare jeg som kjenner på smerten. Den retningsløse tilværelse. Et helt folk holder pusten. Føler seg ensomme. Er usikre. Isolerte. Et helt folk ønsker en klem. Jeg klarer ikke å skille det ene fra det andre. Korona eller sorg. Det er synonymt med stillstand. Avstand. Lengsel. Uten korona hadde det vært nærhet.
***
Vi besøker graven. Det er kaldt. Vinden blåser. Rekken av trær gir gravplassen skygge frem til ettermiddagen. Vi planter perleblomster. Sebastian sin blomst. Vi hviskesynger sangen hans med sprukne stemmer. Energien renner ut av meg og ned i den kalde jorda. Røttene mine er tomme for vann. De er gråe tentakler i kroppen. Uten næring. Jeg kan stå her til evig tid. Forsteinet i vinden i skyggen med Sebastian. La meg stå her. Og slippe alt annet.
***
Hvor lenge varer en sorg? Den har ingen tidsfrist. Ingen merkelapp. Ingen målstrek. Det kommer aldri til å gå over. Det vil bare endre form. Stemning. Energi. Intensitet. Dette er et tidsbilde. Små glimt av hverdagen til en som er i sorg. Over tid. En tilstand i endring.
Det blir lengre og lengre avstand mellom hver gang jeg kjenner avmakt og apati. Det blir lysere og lysere. Jeg har kjøpt meg sykkel. Planter om tomatplantene. Står opp. Lager mat. Diskuterer Netflix-serier. Jeg er fortsatt i det ukjente.
Men en dag vil dette være det kjente. Det jeg vet hvordan er. Det som har tatt bolig i meg og vil være der resten av livet. Det som har endret meg. Det vil være kjent. Det vil være integrert i meg. Smerten vil avta. Men det vil aldri ta bort betydningen av Sebastian, verdien av Sebastian eller kjærligheten til Sebastian. Han vil alltid være der. Merket i meg. I kroppen min som bar ham. I minnet mitt som skapte fortellingen om ham. I hjertet mitt.
Jeg er mammaen til Sebastian
Sebastian er gutten min
Du er gutten min
Du er i hjertet mitt
Jeg er i hjertet ditt
Jeg elsker deg
Mitt hjerte er ditt
Alf Prøysen
Kjærlighet kommer og kjærlighet går. Ingen vet vægen vi vandre.
Men din skal jeg vara i dager og år, jeg ska itte sjå på æindre.
Mitt hjerte er ditt, ditt hjerte er mitt
Og visa med seljelyd låter.
Min glede er din, din glede er min
Og sorgen er min når du gråter.