Tekst: Nina Tvenge

Fredag 13. juni 2014

Vi fikk han i armene våre søndag 15. juni 2014, etter nesten to døgn i helvetes forgård hvor all mulig smertelindring ikke kunne ta bort den virkelige smerten; vissheten om at vi skulle føde den døde sønnen vår. Jon Leonard var 3020 gram og 50 perfekte centimeter. Likevel dro vi hjem med fire tomme hender. Så ufattelig tomme. Og enda så tomme de var da, så skulle den tomhetsfølelsen bare øke og øke. Og i dag, tre år senere, er de fremdeles tomme.

For vi kommer aldri til å få det hjerteplasteret som ”alle” i vårt nye fellesskap beskriver som redningen, det som gjorde at de kunne klare å leve videre etter å ha mistet det umistelige. Som mamma med tomme armer hater jeg innimellom dette konseptet: ”regnbuebarn”.

Jeg blir så tom inni meg hver gang jeg hører noen si ”- jeg hadde ikke klart å leve videre uten å få et nytt barn”. Og jeg er misunnelig på alle som har barn fra før. Alle som kan fortelle om ungene sine som nettopp har lært å krabbe eller gå, eller om hun på to år som kan behandle en Ipad som om hun aldri har gjort annet, eller de som skal begynne i barnehagen eller på skolen, eller som skal konfirmeres eller er russ i år. Eller på de som har fått barnebarn.

Jeg kommer aldri til å få barnebarn.

Jeg kan til og med være sint på Kristian, han fine jeg er gift med, fordi han har tre barn fra før. Jeg er nok sint på han for en del andre ting også, altså. Og å være sint er veldig slitsomt. For begge parter.

Det gode er at man blir, eller bare må bli, en dyktig sinnemestrer. Selv om kanskje Kristian ikke opplever det helt sånn, alltid. Da sier jeg bare at ”tenk hvor sint jeg hadde vært!” - om jeg ikke jobbet med å styre og kontrollere sinnet og all disse andre følelsene og i stedet fokuserte på de gode tingene såpass ofte som jeg tross alt gjør. Da blir han glad da! Eller, han forstår hva jeg mener i hvert fall. For det å miste barnet sitt er en konstant øvelse i å jobbe med å mestre skuffelse, misunnelse, sinne, frustrasjon, bitterhet …

Bryllupsbilde av Kristian og Nina
Kristian og Nina giftet seg to år etter at Jon Leonard døde. Foto: Kirsti Hovde.

Det er slitsomt også for de som har andre barn. Men jeg ser på dem som sååå heldige. Heldige som har en annen liten kropp å kjenne nærhet fra, én som tar opp tid og plass i livet. Som gir glede, sinne, redsel, angst, kjærlighet. Som fyller de tomme armene med noe, selv om tomheten etter det barnet man mistet aldri kan erstattes av andre barn, så har de noen som tidvis kan ta oppmerksomheten bort fra tomheten. Noen som krever tid og plass i armkroken.

Etter at Jon Leonard døde, og jeg kom fram til det stedet i livet at jeg tenkte at jeg skulle greie å leve videre uten han, det tok omtrent like lang tid som den tiden jeg hadde han hos meg; ni måneder, så startet en ny fase i livet. Vi ville prøve å få barn igjen. Når man er så ”dum” at man får sitt første barn når man er 42, så er det ingen selvfølge få flere barn. Og jeg var en gjennomsnittlig 43-åring, det sto dårlig til i avdelingen for kvalitetsegg.

Du aner nok forresten ikke hvor mange som, fulle av godhet, sier ”åååååh”, og at de er helt sikre på at jeg og vi kommer til å få barn igjen. Svaret er forresten ”nesten alle”. Ingen av dem har gjort eller sagt ting av vond vilje, dét har jeg skjønt. Som oftest er det bare ut av et inderlig ønske om å kunne gjøre livene våre lettere. Men jeg tror jeg ønsket at folk bare ga oss støtte og aksept på at nei, faen, det er jo nesten umulig å få barn i din alder. Og likevel heie og støtte og tro på at det skulle gå bra. Jepp. Begge deler, ja takk. En nesten umulig oppgave. Av Herkuliske dimensjoner. Diger, altså. Noen ganger trenger man litt av alt.

Etter hvert, når jeg har klart å vende blikket litt mer utover igjen, så har jeg sett hvor heldige vi er. For det å bevare vennskapet med en fjern og distré og initiativløs og trist venn krever sin mann. Eller kvinne. Og vi hadde og har slike mennesker i livene våre. Og de er her fortsatt(!) på tross av at jeg har glemt litt hvordan det er å være en god venn, nettopp fordi mitt prosjekt – å ”ta” livet tilbake – har tatt så stor plass. Og gjør det enda. Det har tatt tid å begynne å ringe venner igjen for å spørre hvordan det går med dem. Rart, men det å huske å være en venn tilbake krever øvelse. Og tid. Klisjé. Igjen. Men tiden er også en god og kjærlig venn.

Så hva vil jeg med dette? Hva er poenget med å fortelle om hvor slitsomt det er med alle andres barn?

Jo, for det første er det utrolig viktig at dere forstår at jeg virkelig unner alle dere som har barn, får barn, fått barn, skal ha barn, de som har gamle barn, ferske barn, brune, rosa – unner alle dere foreldre et godt liv med barna deres.

Men det betyr ikke at jeg ikke er misunnelig. For mest av alt er det dét jeg er. Rett og slett fordi disse vakre småfolka alltid vil være en påminnelse på det jeg aldri selv vil få oppleve.

”Unnelse” og misunnelse. Hand i hand. Heldigvis øker den ene følelsen mer med tiden enn den andre.


Opprinnelig trykket i Oss foreldre imellom 1.17.

Se også:

Å få barn igjen etter å ha mistet

Still mothers - living childless after loss (ressurssted og nettside, amerikansk)