Veien tilbake til livet

Tekst: Lene Follnes Haugland   Bilder: Privat 

Jeg opplevde å miste mitt første barn mai 2010. Min lille Ferdinand ble kun fire uker og fire dager gammel. Svangerskapet hadde forløpt perfekt og alt var tilsynelatende i sin skjønneste orden før fødsel.

Ferdinand ble forløst med keisersnitt da han lå i seteleie, og ut kom en perfekt liten skatt. Etter bare noen timer skjønte pappaen til Ferdinand at ikke alt var som det skulle. Vi fikk tilkalt barnelege og Ferdinand ble lagt inn på Ullevål nyfødt intensiv. I ukene som fulgte var det undersøkelser, legesamtaler, frustrasjon og til slutt dommen; deres gutt lider av en sjelden form for epilepsi og han vil ikke kunne leve lenge…

31. mai sovnet vår lille skatt inn i pappas armer, en vakker vårdag forlot han oss til fordel for et bedre sted.

I dagene og ukene som fulgte etter at Ferdinand gikk bort, fortoner seg som et tåkehav. Vi hadde gått fra den største gledesrus til den mest dyptgående sorgen et menneske kan oppleve, nemlig å miste sitt barn. Hjertet mitt var som et åpent sår som jeg tenkte aldri ville gro igjen, det gjorde så vondt. Hvordan skulle jeg noen gang kunne kjenne glede eller noen som helst form for lykke igjen?

Håp

Jeg trengte håp, jeg trengte å høre fra noen som hadde opplevd det samme at jeg en dag skulle kunne le igjen, ta meg et glass vin, gå ut med venner, kjenne på gleden over hva livet har å by på. Jeg trengte at noen fortalte meg at litt etter litt ville såret i hjertet mitt gro, det vil danne et arr, men det skal ikke forbli like verkende og åpent som det er i dag.

Det er det jeg vil fortelle deg som leser dette i dag, selv om du ikke tror meg vet jeg at livet ditt igjen skal bli bra, om du lar det skje. Veien er lang og tøff, det koster å sørge, det er tidkrevende og det tapper for krefter.
La sorgen ta tid, la den ta den tiden den trenger, det er ingen fasit på hvor lenge eller hvor mye det er lov å sørge.
Det er lov å være sint, bitter, føle urett og forbanne verden, men ikke bli i det for lenge av gangen. Hils på tankene og følelsene som gjør vondt, men send dem etter hvert videre og håp.

Håp er blitt mitt favorittord dette siste året, håpet har gitt meg styrken til å bearbeide sorgen. Jeg har måttet snu de negative tankene litt etter litt, gi plass til håpet og til de positive tankene. De har sneket seg inn litt etter litt og jeg har latt dem ta bolig i meg, sorgen har måtte dele plass med håp og glede.

Ferdinand var og er vår største gave, han ville at mammaen og pappaen hans skulle ha det godt. Han kom ikke til oss for at vi skulle leve resten av vårt liv sørgende over han. Han hadde ønsket at vi skulle leve livet vårt så godt vi kunne med han godt gjemt i våre hjerter. Derfor tok vi fatt på det livet hadde å by på ikke lenge etter at Ferdinand gikk bort, hele tiden med et mantra om at dette gjør vi for deg Ferdinand. Vi vil at du skal se oss smile og le igjen, vi vil hedre livet vårt til ære for deg. Ferdinand fikk utdelt dårlige kort, men det fikk ikke vi.

Rutiner

Det viktigste for oss var å skape rutiner etter at den verste sorgen hadde lagt seg. Stå opp om morgenen, ta en dusj og spise frokost. Gå en tur i butikken, handle inn dagligdagse ting som mat, gjøre ting som vi gjorde før Ferdinand kom til oss.
I starten gjorde alle disse tingene meg fysisk uvel, det var mer enn en gang jeg satt handlekurven fra meg og strente ut av butikken med uforrettet sak. Jeg skulle jo egentlig vært i butikken sammen med Ferdinand, hatt han i vognen ved siden av meg… Istedenfor var jeg der helt alene, ensom og forlatt.

Venner og familie inviterte oss med på sosiale tilstelninger, vi takket ja til mye selv om vi ikke følte for det. Noen ganger trakk vi oss i siste liten fordi vi ikke orket andre mennesker, vi gruet oss til å møte dem vi ikke hadde sett på en stund og tenkte at det var bedre at vi lot være.
Andre ganger dro vi og hadde små øyeblikk av ro i sjelen, nøt øyeblikket og gleden over andres nærvær. Små øyeblikk som gjorde oss sterkere og håpet om at en dag skal vi bli hele mennesker igjen fikk spire inni oss.

Åpenhet

I året som har gått har åpenhet vært en viktig del av min sorgprosess, jeg har delt min sorg med mange. Til tider har det vært fryktelig slitsomt, men samtidig godt. Det har i alle fall gjort det lettere for dem rundt å forstå hva vi har vært gjennom.

Noen måneder etter at Ferdinand gikk bort bestemte jeg meg for å dele sorgen med flere enn bare de nærmeste, jeg startet med blogging: www.sommerfuglskatt.wordpress.com

Det ble en viktig terapi for meg. Jeg har alltid likt å skrive, jeg føler at jeg klarner tankene og følelsen mine når jeg fester dem på papir. Parallelt med bloggingen skriver jeg også dagbok, den skriver jeg i på de mørkeste dagene mine (og ja, de er til stede enda). Jeg ønsker å dele det meste av mine tanker og følelser, men ikke alt. Noen ganger leser jeg igjennom alt det ”syke” jeg har rablet ned i dagboken og takker for at ingen skal få lese det, da hadde de lagt meg inn på flekken..:)

Noen ganger er livet så vondt at jeg ikke orker å skrive, verken i dagboka eller på bloggen, da lar jeg det ligge en stund. Jeg gir meg selv lov til å bare ha det vondt og sørge. Heldigvis er det lengre og lengre mellom de mørkeste dagene, og flere og flere solskinnsdager.

Sørgeår

Et år er gått fra den verste dagen i mitt liv, jeg har tatt et valg og valget falt på livet. Jeg har brukt året til å sørge, men også til å se videre. Jeg har tatt et valg om at jeg igjen skal bli lykkelig og jeg er på god vei mot det målet.
Jeg hører på musikk og synger for full hals etter sanger som jeg liker. Jeg lager mat og inviterer venner og familie hjem til oss. Jeg finner igjen gleden i å handle meg noe nytt, gå til frisøren eller gå ut med venner.

Livet har gitt meg den største utfordring og jeg føler at jeg har taklet den på min måte, akkurat som hver enkelt av oss som mister sitt barn må finne sin. Det finnes ingen fasit, men det finnes håp.

Jeg blir sint når jeg hører at sorgen etter å ha mistet et barn alltid vil være i deg, det gir ikke håp. Selvfølgelig vil det alltid være vondt, men jeg tror at etter hvert som sorgen bearbeides vil man minnes sin lille engel med et smil rundt munnen og ikke bare tårer.

Ferdinand har gitt meg så mye, han gjorde meg til mamma for første gang, han gav meg en styrke jeg ikke visste jeg hadde. Han har fått meg til å se livet fra flere vinkler, han har vist meg den største kjærligheten og han har gitt meg håp. Uten han hadde jeg ikke vært den jeg er i dag, min lille skatt har gjort meg til et bedre menneske og det er jeg han evig takknemlig for.

Såret i hjertet mitt er ikke like åpent og verkende lenger, det har blitt til et arr. Et arr kan jeg leve med.

Se også:

Håpets betydning i en sorgprosess