Sparketelling reddet Amindas liv!

Hedda på sykehuset med sin nyfødte datter — Aminda ble reddet i siste liten fordi mamma Hedda reagerte på mindre liv i magen. Her er Aminda ca to måneder. Foto: Privat.

– Jeg ble så godt kjent med Amindas bevegelsesmønster at jeg selv oppdaget at noe var galt, sier Hedda Moen, som takker "Tell med meg" studien for at Aminda lever. Flere studier bekrefter nå hvor viktig det er at helsevesenet stoler på mors egen overvåking av livet i magen.

Hedda Moen er en av over 1400 kvinner som fylte inn sparkeskjemaer i svangerskapet da de deltok i forskningsstudien Tell med meg i perioden 2009-2011. Studien var et samarbeid mellom Folkehelseinstituttet (FHI) og Sykehuset Østfold, hvor de gravide kvinnene ble rekruttert.

– Vi har i Tell Med Meg studert om det finnes klinisk viktig informasjon i sparkeskjemaene som kan brukes til å gi mødre og helsepersonell bedre råd om hva som er normal og hva som er redusert fosteraktivitet, forteller prosjektleder Brita Askeland Winje ved FHI.

Tell med meg er del av den store internasjonale studien og forskningssamarbeidet FEMINA (Fetal Movement Intervention Assessments), der målet er bedre kunnskap om svangerskap med redusert fosteraktivitet (lite liv). Se også: Lite liv i magen.

Fikk selvtillit overfor sykehuset

Moen var gravid med sitt første og svært etterlengtede barn som var blitt til ved hjelp av prøverør. Hun hadde talt spark i noen få uker, da hun en dag merket at noe var galt.

– Da jeg satte meg ned for å telle bevegelser på kvelden slik jeg pleide, kjente jeg mindre liv enn vanlig, forteller Moen, som forsøkte å få kontakt med Aminda med alle metodene som var beskrevet, uten å lykkes.

Hun ringte fødeavdelingen og fikk komme til undersøkelse med en gang.

– Det står i papirene at når du er med i prosjektet, skal du bli tatt på alvor. Dette ga meg større selvtillit i kontakt med sykehuset, sier Moen, som er redd hun ellers ville blitt møtt med større skepsis.

På sykehuset fant de raskt ut at noe var alvorlig galt, og Aminda ble forløst med hastekeisersnitt, ni uker før termin. Deretter ble hun raskt overført til Rikshospitalet. Tilstanden hennes var svært dårlig, hun hadde viklet navlestrengen tre ganger hardt rundt halsen, og hun måtte opereres for tarmslyng.

– Kirurgen fortalte meg etterpå at hvis det ikke hadde vært for min reaksjon, hadde Aminda vært død, forteller Moen.

Aminda var innlagt på sykehuset i mange måneder, men heldigvis gikk det bra. I dag er hun en kvikk og rask jente på snart tre år.

– Da jeg ble spurt om å bli med i prosjektet, tenkte jeg dette var en sjanse til å hjelpe andre til å redde sitt barn, men så var det mitt barn som ble reddet! sier Moen.

Rutinemessig sparketelling gir bedre årvåkenhet

I Tell med meg skulle deltakerne fra uke 24 i svangerskapet telle barnets spark og bevegelser én gang daglig, på en tid på døgnet barnet vanligvis var aktivt. I et sparkeskjema noterte de hvor lang tid det tok å telle til ti bevegelser.

– Vi har funnet ut at selve tallene ikke sier så mye. Det er mange faktorer som påvirker mors opplevelse av fosteraktivitet og vi klarte ikke å identifisere entydige mønstre som var forbundet med risiko, sier Winje.

– Vi tror at positive effekter av sparektelling som er rapportert i tidligere studier, skyldes at kvinnene gjennom den daglige rutinen med å fokusere på liv i magen, blir bedre rustet til å reagere på endringer i fosteraktiviteten. Altså, selve tellingen er viktigere enn tallene! sier Winje, som framhever at Tell med meg studien har gitt viktig kunnskap som gravide og helsepersonell bør vite om.

Avkreftet farlige myter

Ikke normalt med færre spark nær termin

Tell med meg har bekreftet funnene i tidligere studier på fosteraktivitet som viser at det ikke er normalt med færre sprak mot slutten av svangerskapene. Det er en vanlig antakelse blant helsepersonell og gravide at det er normalt at barnet blir roligere mot slutten av svangerskapet. Dette er en svært farlig antakelse ettersom flere studier viser at redusert aktivitet er forbundet med høyere risiko for dødfødsler.

Se også: Ikke normalt med færre spark mot slutten av svangerskapet

Overvekt og fedme hindrer ikke telling

Tell med meg avkrefter også myten om at kvinner som har overvekt, fedme eller morkaken plassert foran i livmoren, ikke kan følge like godt med på fosterbevegelsene som andre. Slike feilantakelser kan føre til at disse kvinnene ikke tas på alvor dersom de er bekymret for lite liv.

– Det er veldig viktig at disse kvinnene håndteres som enhver annen gravid kvinne dersom de kjenner reduksjon i barnets bevegelser! sier Winje.

Må stole på mor!

En utfordring med sparketelling er at det ikke finnes entydige definisjoner av hva som er lite liv. De fleste rådene til kvinner er basert på faste alarmgrenser.

– Ingen av disse alarmgrensene er kunnskapsbaserte og ingen har vist seg å være bedre enn mors observasjoner. Det finnes ingen absolutt grense, sier Winje.

En fare ved å følge absolutte grenser, er at de ikke tar høyde for de store forskjellene i fosteraktivitet mellom svangerskap og de fanger heller ikke opp andre viktige endringer innenfor ett svangerskap.

– Fosteraktivitet er viktig. Kvinnen må være oppmerksom på hvordan barnet har det i magen og reagere ved plutselige eller vedvarende endringer i normal aktivitet for sitt barn, sier Winje.

Men det er ikke kun antallet bevegelser som har noe å si. Ny forskning viser at også bevegelsenes kvalitet, er viktig. Kjennes bevegelsene svakere eller sterkere?

– Vi må stole på mor! sier Winje med klar adressering til svangerskapsomsorgen. Det er den gravide som kjenner sitt barn best, og som kan merke om noe er galt.

Sparketelling et godt redskap?

Det finnes i dag ikke grunnlag for å anbefale sparketelling til alle.

– Hvis sparketelling skal anbefales, bør det anbefales som et verktøy for den gravide til å bli kjent med sitt barns aktivitetsmønster, sier Winje.

En hovedinnvending mot sparketelling har vært at det vil gi økt bekymring for mor i svangerskapet, og at det vil føre til at altfor mange kvinner tar kontakt med helsevesenet med bekymring for lite liv. Dette er tilbakevist i andre studier i FEMINA: Kvinner som har deltatt i sparketellingsstudier har tvert i mot kjent seg tryggere i svangerskapet, og de har ikke hatt flere konsultasjoner med helsevesenet på grunn av lite liv.

Se også: Trygg sparketelling

Viktig å følge med på fosterbevegelser!

FEMINA-forskningen peker til sammen på to områder som bør prioriteres i svangerskapsomsorgen: 1) Bedre rådgivning til kvinner om hvordan overvåke fosterbevegelser, og 2) bedre retningslinjer for den kliniske håndteringen av lite liv-svangerskap.

– Det hjelper lite å øke kvinnenes årvåkenhet overfor livet i magen dersom dette ikke følges opp av bedre håndtering av lite liv-svangerskap i svangerskapsomsorgen, påpeker Winje.

Hva kan LUB gjøre?

Winje er klar på at vi i dag har nok kunnskap om lite liv i svangerskapet til at vi kan gå ut med klare råd. Tiden er moden for at LUB kan starte kampanjer for få kvinner til å følge med på livet i magen. Tell med meg studien styrker den informasjonen kvinnene og helsevesenet har fått gjennom FEMINA studien, som er de rådene LUB i dag gir angående lite liv i svangerskapet:

Det aller viktigste kjennetegnet på "for lite liv i magen" er at den gravide kvinnen selv tydelig kjenner at barnet sparker mindre.
Om kvinnen er usikker på hva som er lite eller mye liv, kan man som hovedregel si at et friskt barn sjelden sparker mindre enn 10 spark i løpet av to timer på en tid av døgnet det ellers pleier å være aktivt. (Selv om det ikke finnes en sikker alarmgrense, er dette en tommelfingerregel som kan være veiledende. Andre alarmgrenser som har versert, har hatt grenser på ikke å kjenne liv på opptil et helt døgn, noe som kan være direkte farlig!).

Hedda Moen er i hvert fall ikke i tvil:
– Vi har fått livets gave takket være Tell med meg. Jeg anbefaler alle gravide å telle spark!

Tekst: Line Schrader Opprinnelig trykket i Oss foreldre imellom 1.13

Se også:

Kjennliv.no - en hjelp til gravide for å følge med på barnets bevegelser

Hva er lite liv i magen?

Hva gjør du om du opplever lite liv i magen?

Forebygging av dødfødsler