Jeg heter Christian Ombustvedt, er 39 år og jobber til daglig som økonom i gjenvinningsbransjen. Jeg bor på Risløkka i Oslo sammen med kona mi Ragnhild.

Da vi ble gravide høsten 2018 var det et sterkt ønsket barn som var ventet. Omtrent halvveis i svangerskapet kjente vi at det var noe som ikke stemte, og dro til Rikshospitalet natt til 17. januar 2019. Jeg kan ennå huske den bunnløse fortvilelsen da legen forklarte oss at fødselen var i gang og at barnet ikke kunne overleve. Verden gikk i svart.

Hallvard kom til verden i 14-tiden 17. januar 2019, han døde under fødselen. Selv om det var et bittelite barn kunne jeg tydelig se trekkene til svigerfamilien min. Det var en fin opplevelse i alt det vonde. Jeg er takknemlig for å ha fått oppleve å bli far selv om det ikke ble slik vi hadde ønsket.

Christian og Ragnhild med lille Hallvard.

De fantastiske jordmødrene på Riksen ga oss informasjon om LUB på et tidlig tidspunkt, og da skjønte jeg at vi ikke sto helt alene i elendigheten likevel, og LUB ble allerede da et lys i mørket for oss. Kort tid etter at vi kontaktet LUB fikk vi tilbud om å delta i sorggruppe, og det ble et veldig fint holdepunkt for oss i den innledende fasen av vårt sorgarbeid.

En annen viktig ressurs som fortjener honnør er prestetjenesten ved OUS, særlig Tore Dugstad, som ble en veldig viktig støtte for oss i tiden etter at Hallvard døde. Vi fikk hjelp både i form av sorgstøtte og til å ta praktiske beslutninger rundt begravelse og andre ting.

Min motivasjon for å være frivillig i LUB handler mye om å kunne bidra til å være for andre det lyset i mørket som LUB var for meg da Hallvard døde.

Graven til Hallvard

En annen viktig motivasjon for meg knytter seg til noe jeg opplevde flere ganger i månedene etter at Hallvard døde: jeg valgte å være åpen om hva som skjedde ovenfor venner og kolleger, nye som gamle. Stadig vekk opplevde jeg at mange av dem bar på lignende opplevelser som de ikke hadde fortalt om før, og det gikk opp for meg at dette er et tabubelagt tema. Jeg vil gjerne bidra til å bryte ned dette tabuet, ingen skal måtte bære på dette alene!

Dessverre er det slik at mange skal måtte oppleve det også i fremtiden. Jeg håper at de finner frem til oss i LUB, vi skal ta dem godt imot og lytte til historiene deres, trøste, og sammen skal vi finne gode måter å sørge på.