Her forteller Sandra sin historie:

«Jeg bor i Fredrikstad sammen med mannen min Geir og sønnen vår Ludvig på ti år, og jobber som operasjonssykepleier. I mars 2019 mistet vi lille David på fem uker. Han var for tidlig født og svært syk – først etter tre dager fikk vi vite at han hadde Downs syndrom, og deretter ble det klart at han var rammet av et uvanlig og farlig virus. Tiden på nyfødt intensiv var ekstremt tøff, vi fikk bare se den skjøre lille gutten vår gjennom et glass de første tre ukene. Samtidig fikk vi ikke lov til å være sammen med storebror Ludvig som da var fire år, fordi han også var syk, smittefaren var for stor. Vi savnet han fryktelig! Først den siste uken og de aller siste dagene av livet til David, etter den vonde beskjeden om at behandlingen måtte avsluttes, fikk storebror være med oss.

Geir og jeg var alene med David da vi tok av han respiratoren. Han tok ett pust, og så var det slutt. Det gikk veldig fort. Vi følte nesten at vi døde selv. I neste øyeblikk hørte vi et brøl av glede. Det var Ludvig som braste inn i rommet for å vise fram en ny bamse. To ytterpunkter, en sønn som var så lykkelig og en som var død. Vi var i himmelen og i helvetet. Det er et sterkt minne.

Vi har ikke fått flere barn, vi tør ikke, for David var veldig syk, og vi har ikke fått noen garanti for at det ikke skjer igjen. Da blir Ludvig viktigst, vi får elske han for to, jeg har forsonet meg med det nå.

Jeg ble tidlig engasjert i LUB Østfold, først som sekretær i 2020, deretter som kasserer, og nå er jeg klar for å ta ansvaret som fylkeslagsleder.

Jeg synes det er utrolig viktig å være der for andre som mister barn. Kanskje kan jeg gi et håp til nylig rammede om at det er mulig å leve et godt liv igjen. Jeg tror også det betyr mye for Ludvig å ha et sted der han ikke er alene om å ha et søsken som ikke lever. For han har også en lillebror, han er storebror.»

Prtrettbilde av Sandra