Mannen min Anders og jeg mistet sønnen vår Isak i krybbedød i mors mage i uke 34 i 2013. De fant aldri ut hvorfor det lille hjertet så brått sluttet å slå.

Sammen har vi også Emmelie (6), Aurora (5) og Kasper (2). Vi bor i Våler utenfor Moss og jeg jobber som teknisk leder på miljøavdelingen i Eurofins.

Veronica med sine tre levende barn

Hver gang vi får et nytt medlem i Østfold knyter det seg i magen min, og jeg føler en umiddelbar trang til å hjelpe og gi omsorg. Det er nok dette som gjør at jeg fortsatt har lyst til å engasjere meg som frivillig og som leder i LUB Østfold.

Jeg brenner for at opplevelsen på sykehuset skal være så god som mulig, at foreldrene skal føle seg sett og få den hjelpen de ønsker, og at vi kan bidra til å lage arrangementer som gjør at man har en felles arena å møtes på.

Jeg er også veldig opptatt av å bryte det tabuet det er å snakke om å miste et barn, og jeg har brukt min stemme utad mye til dette.

Jeg er heldig å ha med meg en gjeng engasjerte mennesker i styret, og føler vi har klart å bygge opp mange fine arrangementer og et godt samarbeid med sykehuset.

Jeg har også tatt LUB sitt kurs i frivillig sorgstøttearbeid, og har tidligere hatt en sorggruppe og vært kontaktperson. Arbeidet i LUB gir meg så mye tilbake. Jeg føler at Isak lever videre i meg gjennom dette arbeidet, og jeg er stolt av å få være en del av dette og kunne bruke den vonde erfaringen vår til noe godt.

Tegning av Isak