Det største ønsket, det tøffeste svangerskapet

Tine stiller villig opp til telefonintervju fra hjemmet sitt i Fauske i Nordland, hvor hun for tiden er i fødselspermisjon med lillesøster Ingrid på tre måneder. Presten, som opprinnelig kommer fra Larvik, er vant til å snakke og deler gjerne egne vonde erfaringer så andre kanskje kan forstå litt mer.

Hun begynner å kjenne glede nå, men fortsatt er hun plaget av redsel for at også Ingrid skal dø. Tine ser tydelig for seg avskjeden, tenk om de må oppleve det igjen!

Fødsel uten håp

Tiril kom stille til verden 28. januar 2022 i en fødsel Tine og mannen Børge visste hun ikke kunne overleve. I uke 19 fikk de vite at Tine hadde livmorhalssvikt, og at faren var stor for at babyen ville komme for tidlig. Siden hadde de levd i frykt og håp om at fødselen ville vente til datteren var stor nok til å få en sjanse utenfor magen. Håpet ble brutalt slukket da fødselen startet like før uke 22.

Det var en verdifull tid de nybakte foreldrene hadde sammen med sin bittelille datter på Nordlandssykehuset i Bodø. De holdt, kledde på og koste med den skjønne lille jenta som hadde arvet mammaens nese.

De nybakte foreldrene med lille Tiril

Uvurderlige minner ble skapt.

Fot- og håndavtrykk Tiril

Samtidig kom tanken på å få barn igjen raskt.

– Vi bestemte allerede på fødestua at vi måtte bli gravide igjen, forteller Tine.

Nytt svangerskap ble også raskt tematisert av helsepersonellet. Like etter fødselen fikk foreldrene beskjed om at Tine i neste svangerskap ville få satt inn et bånd på livmorhalsen for å forhindre at den åpner seg (serclage). Dette gir ingen garanti for at det går bra, men kan redusere risikoen for for tidlig fødsel. Hun ble også lovet tett oppfølging gjennom neste svangerskap.

Allerede i april, litt over to måneder etter fødselen og midt i en tung sorgprosess, ble Tine gravid igjen.

– Jeg trodde på en måte at alt ville bli bra når jeg ble gravid igjen. Men det var bare tull, jeg ble redd med en gang.

Dokumentert mer angst og depresjon

I februar 2023 ble resultatene fra en forskningsstudie LUB har støttet, publisert i forskningstidsskriftet BMC Pregnancy and Childbirth. Målet med studien var å utforske om det var noen sammenheng mellom tidligere perinatale tap, og angst og depresjon i det påfølgende svangerskapet. Konklusjonen var ikke overraskende: Kvinner som har mistet barn rundt fødselen, opplever mer symptomer på angst og depresjon i neste svangerskap.

Portrett Anustha Mainali — Anustha Mainali

Dette støtter det vi i LUB erfarer, men fortsatt er det lite tilgjengelig forskning på feltet. På bakgrunn av funnene slår forsker Anustha Mainali fast: Det er behov for forebyggende arbeid for å redusere psykiske symptomer hos disse gravide kvinnene. De trenger altså god hjelp og oppfølging, svangerskapsomsorgen bør styrkes for denne gruppen kvinner.

Noterte dagens følelse

Gjennom hele svangerskapet hadde Tine liten tro på at det kunne ende godt. I dagboken noterte hun hver dag dagens følelse.

– Der står det alltid at jeg har vært bekymret og redd. Det er kanskje bare en dag eller to der jeg har følt meg litt trygg og glad. Jeg klarte ikke å tro at det kunne komme et levende barn ut.

Tines opplevelse av angst i svangerskapet, er kjent for psykologspesialist Ingvill Øvsthus ved Klinikk Partum, som har ekspertise på kvinnehelse, svangerskap og småbarnstid.

Portrett Ingvill Øvsthus — Psykologspesialist Ingvill Øvsthus

– Å være gravid igjen etter å tidligere ha mistet barn, kan vekke mange tanker og følelser hos foreldre. Glede og håp kan være blandet med sterk frykt og bekymring. Eller kanskje man kjenner seg litt avkoblet fra det hele – det er vanskelig å slippe til følelsene fordi det kan føles overveldende. Mange opplever å måtte forholde seg til sorgen over barnet som døde på en ny måte, forteller hun.

Viktig oppfølging i neste svangerskap

Helsevesenet fulgte lovnaden om å gi Tine god oppfølging i det neste svangerskapet. Hun fikk serclage, hyppige kontroller på Bodø sykehus, og hun ble fulgt opp av jordmor i Fauske. Likevel følte Tine seg aldri trygg. Det hjalp ikke at de to faste legene som fulgte henne opp på sykehuset, ga ulike råd. En mente at hun burde ligge rolig gjennom hele svangerskapet. Den andre mente dette ikke var nødvendig og kunne øke faren for blodpropp. Tine valgte en mellomløsning, hun holdt seg mye i ro, men var også litt i bevegelse.

I svangerskapsuke 25 og 26 ble Tine sendt til Universitetssykehuset i Tromsø (UNN) for sikkerhets skyld, for i Bodø tar de først imot barn fra uke 26.

– I en periode var jeg på sykehuset hver uke, og så annenhver uke. En gang jeg ble veldig nervøs, fikk jeg lov til å overnatte. Legene hørte på meg hele tiden, forteller Tine, som også gikk til samtalepoliklinikk med en jordmor på sykehuset.

– Det var til god hjelp å komme til samtalepoliklinikken. Jordmoren der hadde selv mistet barn og stilte de riktige spørsmålene. Hun var veldig anerkjennende. Men det var også tungt å snakke om redselen.

Noen råd Tine fikk slo også galt ut.

– Jordmor i kommunen sa at jeg måtte knytte meg til barnet, snakke med det og begynne å kjøpe klær. Det ga meg dårlig samvittighet. Så Tine fulgte etter hvert oppfordringen fra jordmoren.

– Jeg kjøpte en body, og det er det skumleste jeg har gjort.

Hun gjemte vekk bodyen og fortalte aldri jordmoren at hun hadde kjøpt den, det føltes bare feil.

– Fra uke 28 turte vi å starte litt forsiktig. Det var veldig skummelt, for vi har opplevd å måtte pakke ned alt igjen, forteller hun.

Verken jeg eller mannen min klarte å knytte oss til babyen under svangerskapet. Vi hadde alltid en plan B. Vi skulle gi bort babyutstyret til fødeavdelingen om det gikk galt.

Stor variasjon i hvor bekymret gravide er

Det er stor forskjell på hvor mye frykt og bekymring man opplever i det neste svangerskapet, noe som henger sammen med både tidligere erfaringer, reell risiko i det nye svangerskapet og personlighet.

– Jeg har lett for å bekymre meg, forteller Tine, som tidligere har gått til psykolog for å få hjelp med angsttanker.

– Jeg har lært en tankerekke jeg kunne bruke, som har hjulpet meg litt også i dette svangerskapet.

– Det at Tine var redd i dette svangerskapet er helt forståelig, livmorhalssvikt gir en reell økt risiko for at hun kunne ende i for tidlig fødsel, sier fagsjef i LUB Trine Giving Kalstad.

– Det var fint at frykten hennes ble anerkjent av helsepersonell. Vi vet imidlertid at det å være redd i neste svangerskap, er uavhengig av at det er en reell risiko for å miste igjen. Derfor er dette en gruppe gravide som ofte trenger ekstra støtte og å bli tatt på alvor i sin bekymring uansett.

Fødte 11 dager før termin

Nye milepæler i svangerskapet ble stadig passert, men Tine var fortsatt like redd.

I første trimester var jeg redd for spontanabort. I andre trimester var jeg redd for for tidlig fødsel. I tredje trimester var jeg redd for at det skulle gå for langt, at hun ville dø til termin, for jeg visste jo at det var økt risiko for dødfødsel sent i svangerskapet også, oppsummerer Tine.

Hun ønsket å føde før termin, men sykehuset ville hun skulle vente ettersom hun også var tydelig på at hun ønsket en normal fødsel. Serclagen ble klippet opp i uke 37 for å gjøre Tine klar til normal fødsel. Deretter ble fødselen satt i gang to uker senere. Ingrid ble født 11 dager før termin.

– Jeg er glad for at det gikk så langt, sier Tine nå.

Et levende barn!

Til tross for at babyen lå i seteleie, var Tine bestemt på føde naturlig.

– Selv om Tiril døde, var det det en fin fødsel. Jeg tenkte at hvis jeg klarte dette med Ingrid også, så blir det en fødselskanal, ikke en dødskanal.

Med god støtte av jordmødre og fødselslege forsøkte Tine av all sin makt å gjennomføre en normal fødsel. Men etter 16 lange timer, ble det vurdert at det ikke var forsvarlig å fortsette, ikke minst på grunn av den store psykiske belastningen det var for Tine. Det endte med hastekeisersnitt.

Plutselig hadde de en pustende, perfekt liten jente hos seg.

– Det var veldig rart å høre lyd fra babyen! Jeg tenkte hele tiden at det kommer et dødt barn ut, sier Tine.

Det var vanskelig for både henne og Børge å omstille seg til å skulle være foreldre til et levende barn.

– Jeg klarte ikke å føle noe glede. Det var vanskelig, forteller Tine, som var redd for at hun ikke skulle klare å knytte seg til datteren sin og for å bli deprimert. En følelse av ubehag varte i noen uker, men så slapp det heldigvis. Når LUB intervjuer henne, går det bedre.

Tine med lille Ingrid

– Jeg er veldig glad for å ha Ingrid, men er livredd for å miste henne. Jeg er alltid redd for å miste henne i bakken eller for at hun skal dø i krybbedød, sier Tine som tror og håper det blir bedre når datteren blir større.

Lite plass til sorgen

Å være i sorg over barnet man har mistet, samtidig som man venter et nytt barn, kan være en vanskelig balansegang. I tiden før Tine ble gravid igjen, var hun svært åpen med venner og kjente om tapet av Tiril og om sorgen, hun sto også fram i intervjuer i lokalavisa og i magasinet KK. Hun ville bidra til åpenhet om en sorg hun opplevde som tabubelagt. Da hun ble gravid igjen, var alt fokus på babyen i magen.

– Jeg følte jeg ikke hadde plass til sorgen over Tiril fram til jeg nærmet meg slutten av svangerskapet, men den kom innimellom. På lillejulaften knakk jeg sammen, forteller hun. Å skulle feire jul uten barnet som skulle vært der, samtidig som det nærmet seg både ny fødsel og Tirils fødselsdag, ble overveldende.

Møt deg selv med omsorg

Ingvill Øvsthus forteller om hvilken støtte hun som psykolog kan gi foreldre i et nytt svangerskap, og framhever at det er mye man kan gjøre for å hjelpe seg selv.

– Jeg er opptatt av å skape et trygt rom hvor alle tanker og følelser er lov. Kanskje opplever man at familie og venner ikke helt forstår eller ikke orker å høre på det som er vondt og vanskelig når et nytt barn er på vei. En psykolog kan hjelpe til med å forstå og møte de ulike tankene og følelsene du har. Som gravid igjen trenger du mye omsorg både fra deg selv og andre. Hvis du kjenner deg mye engstelig og urolig, går med katastrofetanker og en følelse av konstant beredskap, kan vi bidra med gode verktøy for å dempe angst og finne mer ro i svangerskapet, sier Ingvill som her deler noen av sine råd til foreldre som venter barn igjen:

– Møt deg selv med omsorg og forståelse! Det finnes ingen fasit på hvordan du skal ha det. Jeg har møtt kvinner som kritiserer seg selv for at de ikke klarer å nyte svangerskapet og får dårlig samvittighet overfor barnet i magen. Å bære på sorg over barnet man mistet samtidig som man skaper et nytt liv inni seg er krevende og da kan de gode følelsene bli satt litt på vent, det er forståelig.

– Ta høyde for at du kan trenge tid og rom til å håndtere de ekstra belastningene. Å være gravid i seg selv kan være slitsomt, men det kan bli enda mer krevende hvis du er veldig bekymret eller i sorg. Kanskje er det viktig å redusere andre belastninger i livet slik at du har krefter til å stå i angsten og kan gi plass til sorgen, eller du kan fylle på med positive aktiviteter for å få tankene over på noe annet.

– Sett sammen ditt eget lille støtteteam. Vær åpen om hvordan du har det og hva du trenger. Be om ekstra oppfølging hos fastlege, jordmor eller gynekolog hvis du kjenner at det gir deg mer ro. Ikke tenk at du er til bry! Involver også andre som kan støtte deg. Det kan være noen profesjonelle, som en psykolog, og det kan være venner og familie. At noen kommer innom med en lasagne eller et blad, fjerner ikke bekymringene, men det kan gi en god følelse av fellesskap og omsorg i en utfordrende tid.

Fem råd fra dr. Thorbjørn til dere som venter barn igjen

Portrett dr. Thorbjørn

Thorbjørn Brook Steen er en kjent og kjær fødselslege for mange, ikke minst blant LUBs medlemmer som har blitt fulgt opp av han i sitt neste svangerskap. Han brenner spesielt for god ivaretakelse av sårbare kvinner gjennom svangerskap og fødsel. I mange år var han overlege ved fødeavdelingen på OUS Ullevål, landets største fødeavdeling, der han har tatt imot tusenvis av barn. I dag jobber han i den private klinikken C-Medical. Dette er Thorbjørns råd til dere som venter barn igjen:

Få en «fastlege» ved fødeavdelingen din. Det er viktig at dere får en lege som er trygg og helst med erfaring fra andre som tidligere har mistet. Denne oppfølgningen bør både ivareta det medisinske i tillegg til det emosjonelle. Sørg alltid at dere får time til den samme legen.
Stol på at legen som følger dere opp har det medisinske ansvaret og ikke tar noen sjanser. Hvis noe er uklart og dere ikke er trygge, så spør så dere slipper å gruble og grue dere til neste besøk.
Hvis dere går en privat gynekolog i tillegg, så sørg for at alle snakker med hverandre gjennom epikriser så alle snakker «likt». Det er ikke noe poeng å måle babyens vekst både privat og på fødeavdelingen. Alle måler litt forskjellig, og det skaper fort en uro hvis babyen ikke har vokst fra den ene til den andre uken.
Selv om det kan føles veldig skummelt er det fint å visualisere seg at det blir et levende barn. Har babyen fått et navn, så kall babyen i magen ved navnet.
Bestem på et tidlig tidspunkt hvis det blir riktig å sette i gang fødselen eller utføre et keisersnitt med en dato. Det er alltid lurt å ha en konkret tid å forholde seg til og en nøye plan.

Tre ulike erfaringer

Sara, Guro og Helena forteller her om hvordan de opplevde graviditeten etter å ha mistet barn.

Guro (29)

Bor i Oslo. Mistet sitt første barn, Olina (4 dager), juli 2021 på grunn av sykehussvikt rundt fødselen. Salve ble født i juni 2022.

– Vi begynte å snakke om ny graviditet allerede på sykehuset. Tre måneder etter minnestunden og to uker etter urnenedsettelsen sto jeg med en positiv graviditetstest i hånda. I starten brydde vi oss ikke veldig mye om graviditeten. Sorgen over Olina var altoppslukende, vi ville bare ha henne igjen, og ikke et annet barn. Det var også vanskelig å forestille seg at det kom til å gå bra. Samtidig var det ingen ting vi heller ville enn å ha et levende barn, og vi håpte sterkt på at vi skulle være så heldige!

Første del av graviditeten var på en måte den enkleste, da var det fortsatt veldig abstrakt. Rundt uke 27-28 ble det veldig heftig, jeg følte det var mitt ansvar at babyen skulle overleve, både ved å kjenne liv underveis og å få babyen levende gjennom fødselen.

Det gikk veldig opp og ned. Jeg opplevde heldigvis at det ikke gikk an å ha panikk hele tiden, så vi hadde mange gode dager også. Likevel turte vi ikke å tro på at det faktisk skulle gå.

En uke før fødselen, var vi på «panikk-kontroll»-time hos fødselslege Thorbjørn Brook Steen. Han spurte om vi ikke skulle prøve å bestemme oss for at det skulle gå bra. Da sa Per i bilen på vei hjem "Om en uke har vi fått en sønn, og han skal bli med oss hjem". Det var første gangen vi omtalte Salve som sønnen vår. Resten av uka snakket vi om NÅR og ikke OM.

Jeg skulle ønske vi hadde turt å tro på at det skulle gå bra tidligere. Å være bekymra eller å ikke tro på at noe skal gå bra, beskytter ikke mot sorgen som kommer hvis det først går til helvete.

Heldigvis hadde vi helt fantastisk oppfølging av dr. Thorbjørn, med mulighet til å komme inn når som helst. Vi fikk ultralyd når vi trengte det og mulighet til å snakke gjennom det vi var redde for. Vi var også oppe i operasjonssalen der lillebror skulle fødes, to måneder før fødsel for å forberede oss.

Det viktigste var nok at vi hadde oppfølging av samme lege gjennom hele svangerskapet, fra positiv test til fødsel. Vi slapp å forholde oss til resten av sykehuset, og klarte til slutt å ha tillit til legen vår.

Tillit til leger var noe vi slet med etter at Olina døde, og Thorbjørn fikk oss til å føle oss trygge mot alle odds. Det var han som opererte og løftet lillebror Salve ut av magen min 13. juni 2022.

Sara (31 år)

Bor i Trondheim. Mistet sitt andre barn Elvin i mai 2021 i dødfødsel i uke 34. Rasmus ble født i mars 2023.

– Da vi mistet Elvin ønsket vi å raskt bli gravide igjen, kanskje særlig jeg. Etter noen måneder innså jeg at sjokket og sorgen over å miste Elvin tok så stor plass, at det å bli gravid på nytt måtte settes på vent. Jeg er glad for at vi ventet, det var godt å ha den tiden. Jeg trengte tid på å forstå hva som faktisk hadde skjedd, og vi hadde også mye fokus på storesøster Helene som da var tre år.

Høsten 2022 ble jeg gravid igjen, og jeg bestemte meg tidlig i svangerskapet for at jeg ønsket å kjenne på gleden over å være gravid. For jeg synes det å bære fram et barn er ganske magisk.

For å kunne glede meg over svangerskapet trengte jeg trygghet, og jeg måtte finne de menneskene jeg hadde tillit til. Det hjalp nok at vi bor veldig nær St. Olavs Hospital, og jeg hadde en fast lege på sykehuset. Hun var også med oss i svangerskapet med Elvin, så vi hadde en avtale om å kontakte henne så fort jeg ble gravid. Hun og fastlegen min var to svært viktige personer for meg i svangerskapet.

Jeg var ikke mer bekymret første halvdel av svangerskapet enn i de to forrige. Jeg var mest bekymret i perioden fra barnet var levedyktig og fram til jeg kunne gjenkjenne bevegelsesmønsteret til babyen. Først da følte jeg en del på ansvaret jeg hadde for å unngå å oppleve det samme igjen.

Vi fikk hyppige kontroller på sykehuset og samtaler med fødselslege om vi ønsket, noe som gjorde oss litt mindre bekymret i ukene fram mot fødselen.

Jeg stoler egentlig veldig på kroppen min, og kjenner den godt, noe som kanskje høres rart ut siden jeg mistet Elvin så brått og uten forvarsel. Det var verre for Kristian (pappaen). Mens jeg beholdt roen, var han veldig engstelig for at det skulle gå galt igjen. Når fødselen nærmet seg ba han derfor om å bli tatt hensyn til og få god informasjon under fødselen, og det fikk han. Jeg ønsket en mest mulig naturlig fødsel, og det fikk jeg.

Rasmus ble født i uke 36. Dagen før fødselen kjente jeg at noe var annerledes og pakket fødebagen, og så gikk vannet på natten. Selv om han kom litt tidlig, gikk alt veldig bra. Vi fikk litt mer oppfølging på barsel, men vi kunne dra hjem etter noen dager. Det ble en fin opplevelse på sykehuset. Jeg er så takknemlig for hvordan jordmor med sin tilstedeværelse ga oss begge så mye trygghet både før og under fødselen.

Det har vært veldig godt å få en levende lillebror, særlig for Helene som tidlig måtte erfare at livet kan være veldig urettferdig. Samtidig kjenner vi også mer på sorgen over Elvin igjen. Nå ser vi hva vi har mistet. Rasmus ligner veldig på Elvin, og i starten brukte vi ofte feil navn og kalte han Elvin. Vi har brukt tid på å venne oss til navnet og det å skjønne at vi nå er en familie på fem.

Helena (31)

Bor i Grimstad. Mistet sitt andre barn, Magnus, i oktober 2021 i dødfødsel rett før termin. Teodor ble født i september 2022.

– Å gå gravid igjen etter en dødfødsel var en tid fylt med håp, frykt, redsel og bekymring. Håp om at vi skulle få et levende barn med oss hjem. Frykt for at det samme skulle skje igjen. Redsel for at alt jeg puttet i meg av mat eller brukte av sminke, såpe osv. skulle være farlig. Bekymring for hver minste unormale ting jeg la merke til i kroppen.

I starten av svangerskapet var jeg livredd for å gå på do fordi jeg var så redd for å se blod i trusa eller på papiret. Den frykten forsvant litt etter litt når jeg begynte å kjenne bevegelse i magen. Men til gjengjeld begynte den altoppslukende redselen for å ikke kjenne bevegelse, noe jeg hadde konstant helt frem til han lå levende på brystet mitt.

Forventningene fra omgivelsene var også en stor faktor under svangerskapet. De vokste i takt med magens størrelse.

Å høre «nå går det vel fint med dere igjen», «du må jo glede deg», «det kommer til å gå bra nå» var med på å trigge mange følelser i meg.

Jeg kjente ikke på noe glede gjennom hele svangerskapet, og hadde problemer med å klare å knytte meg til barnet. Det var ufattelig sårt. Svangerskapet var gjennomsyret av redsel for å miste enda ett barn. Det eneste som fikk meg igjennom var håpet om at vi får en bittelillebror med oss hjem.

Vi var på hyppige kontroller hos kommunejordmor, og til ultralyder og CTG på sykehuset, flere ganger i uken mot slutten. Jeg hadde samme kommunejordmor da jeg gikk gravid med Magnus, så hun ble en god samtalepartner og støtte i dette svangerskapet.

På sykehuset hadde jeg stort sett en fast jordmor og lege så langt det lot seg gjøre. Det var viktig med forutsigbarhet for oss midt oppi alt. Vi følte oss godt ivaretatt og forstått på sykehuset (utenom én vond opplevelse med en overlege som ikke var menneskekjenner). Journalen min var merket med et varsel slik at jeg uansett fikk komme inn til sjekk om jeg ringte og trengte det, uten noen ekstra spørsmål.

Det hjalp litt å bli sett og hørt og at engstelsen ble tatt på alvor.

Se også:

Å få barn igjen etter å ha mistet

Nytt svangerskap etter tap av barn (informasjonshefte)

Om å ikke få barn igjen: Livet uten