Presten som mistet to barn og troen på Gud

Tekst: Line Schrader. Opprinnelig trykket i Oss foreldre imellom 2.12.

Odd har blitt hardt prøvet i livet. To små barn har han mistet. Først var det Ruth Eli. Odd og kona Kari hadde vært gift i 10 år, da de endelig fikk et barn. Lykken var stor, men da Ruth Eli var noen få uker gammel, fant de ut at hun hadde en alvorlig hjernesykdom. Hun døde bare 9 måneder gammel etter å ha blitt gradvis sykere.

– Jeg hadde som prest hatt mange begravelser og møtt mange mennesker i sorg. Jeg visste mye om sorg, men da jeg selv ble rammet ble det noe helt annet, sier Odd. Samtidig ble troen viktig i sorgarbeidet.

– Jeg opplevde at det jeg hadde preket om for andre, hjalp meg selv. Troen ga meg trøst og jeg følte at jeg ikke var alene i sorgen, Gud var der. Det finnes ingen snarvei gjennom sorgen, men troen ga meg kraft og styrke. Jeg oppdaget også andre sider ved Gud. Han bodde ikke bare i himmelen som den allmektige Gud, men han var her nede ved siden av meg, forteller Odd. Dette var det gode med det han i dag kaller for Ruth Eli-sorgen, at Gud var der.

En dobbel sorg

Det ble helt annerledes da Odd seks år senere mistet enda et barn, Bjørn Olav. I mellomtiden hadde Odd og Kari fått et friskt barn, Hanna Marie, en stor opplevelse for foreldrene som kun hadde erfart et sykt og funksjonshemmet barn.

– Det gikk en stund før vi skjønte at Bjørn Olav også var syk. Selv om vi så at han lignet Ruth Eli, håpet vi han var frisk, forteller Odd. Da det ble tatt CT av hjernen til tre måneder gamle Bjørn Olav, kom sjokkbeskjeden: Han hadde samme sykdom som Ruth Eli, og den var genetisk. De fikk vite at både Odd og Kari er bærere av samme recessive gen som ga 25 prosent sjanse for at de fikk et barn med denne sjeldne hjernesykdommen(1). Bjørn Olav levde bare en måned til før han også forlot dem.

– Da måtte jeg gå inn i sorgens rom igjen. Jeg protesterte, jeg ville ikke gå inn dit, men jeg måtte. Jeg hadde jo vært der før og tenkte at jeg skulle overleve denne gangen også, sier Odd. Men han forsto snart at sorg kan være svært forskjellig.

– Denne gangen ble Gud borte. Det ble en dobbel sorg, jeg mistet både Bjørn Olav og Gud. At Gud blir borte er dramatisk for en prest. Jeg trodde jeg hadde valgt en trygg karriere, men jeg oppdaget nå hvor risikabelt det var å ha livssynet som profesjon. Som prest er spørsmålet om Guds eksistens ikke bare personlig. Jeg så for meg at jeg måtte finne noe annet å gjøre, forteller Odd.

 – Skulle ønske jeg var ateist

– Jeg skulle ønske jeg var ateist. Da ville jeg ikke forventet meg noe godt fra den kanten. I Bjørn Olav-sorgen opplevde jeg et skrikende tomrom etter Gud, forteller Odd.

– Jeg tenkte at jeg kunne sikkert få et bra liv uten Gud, men hver gang jeg var i kirken, kjente jeg et sinne. Jeg har møtt mange som blir sinte i møte med kirken. Nå forstår jeg dette, sier Odd, som likevel ikke klarte å bli ferdig med Gud.

Odd begynte å gå i terapi hos en psykiater. Sorgen hadde gått over i depresjon.

– Et kjennetegn ved depresjon kan være opplevelsen av at Gud blir borte. Det var en forklaring jeg kunne godta, forteller Odd, men det gjorde det ikke lettere å tro igjen.

– Hvis Gud var allmektig, hvordan kunne han bli borte i depresjonen? Hva slags Gud er det som forlater meg i min verste livskrise? Jeg ble sint. Mange retter sinnet mot hjelpeapparatet og andre mennesker som har sviktet, men i mitt tilfelle hadde ikke noen gjort noe feil. Mitt sinne ble rettet mot han på toppen. Det var en genetisk skade, en feilkonstruksjon. Det var en medisinsk forklaring, men den teologiske forklaringen var verre. Hvordan kunne en allmektig og kjærlig Gud tillate dette?, undret Odd.

Samtidig som Odd stridde med disse spørsmålene, hadde han flere opplevelser som etter hvert gjorde det mulig å tro igjen. En av de første store opplevelsene var på en tur til en lokal fjelltopp, Keiservarden. Tåka lå tykk da han ga seg i vei mot høyden. Plutselig kom han over skodda og så at byen lå badet i sol. Tåka lå bare over hjemstedet hans.

– Jeg så at det var en annen virkelighet utenfor vår lille verden. Jeg tenkte at i den skodda har jeg gått nå, dette var hele livet mitt, jeg hadde vært i skodda, i sorgens rom. Vi ser ikke det som er utenfor. Det var en mektig opplevelse. Etter hvert ble det flere slike opplevelser. Jeg måtte ta en dag og ett skritt av gangen.

En avmektig Gud

I dag tror Odd igjen på Gud, men det er en annerledes tro og en annerledes Gud.

– På en måte har Gud blitt mindre. Jeg kan ikke lenger tro på en allmektig Gud. Hvor var Gud 22. juli? Jeg vil heller tro på en kjærlig Gud som vil hjelpe, men ikke kan, enn en allmektig Gud som ikke vil hjelpe. Jeg vil tro på en avmektig Gud. Samtidig har Gud på en måte også blitt større for meg. Jeg kan ikke lenger begripe Gud. Det er som i salmen til Dass(2), Gud trenger ikke oss, men vi trenger Gud. Det er noe av dette jeg har erkjent. Gud var del i en større virkelighet enn jeg kunne se i skodda. Jeg har fått flere spørsmål enn svar, forteller Odd.

Det tok seks år fra Bjørn Olav døde til Odd igjen klarte å jobbe som prest.

– Jeg tenkte etter en stund at jeg ikke måtte vente med å ta på meg prestekjolen til jeg hadde svar på alle spørsmål.

Hjelper andre i sorg

For Odd er det blitt en viktig livsoppgave å hjelpe andre mennesker i sorg, både som prest og privatperson. Blant annet leder han sorggrupper gjennom frivillighetssentralen i Bodø og sitter i styret i lokallaget for LEVE – Landsforeningen for etterlatte etter selvmord. Han er også en engasjert foredragsholder, skribent og forfatter innen sorgfeltet.

– Når livet ikke har blitt som vi har tenkt, hva gjør vi da? Vi kan forbli i sorgen eller vi kan bruke det til noe meningsfylt. Jeg skulle ønske jeg hadde sluppet erfaringen, men når jeg først har den, er det fint å bruke den til å hjelpe andre sørgende. Det gir livet mitt mening.
 

Fotnoter:

1. Galloway-Mowat syndrom er en svært sjelden genetisk betinget hjernesykdom som også er kombinert med nyreskade. Det var registrert kun 19 tilfeller i verden før Ruth Eli og Bjørn Olav.
2. Petter Dass’ salme «Herre Gud ditt dyre navn og ære», med bl.a. strofen: «Gud er Gud om alle land lå øde, Gud er Gud om alle mann var døde.»

Se også

Gravferdstaler - et medmenneske for sørgende - om en humanetikers møte med sorgen (2012)

Troen er ingen enkel løsning på sorgen - intervju med forfatter Alf Kjetil Walgermo og domkirkeprest Elisabeth Thorsen (2018)