Å kjenne livet i magen

Tekst: Line Schrader, opprinnelig publisert i Oss foreldre imellom 1.16

– Det man kan se i denne studien er at barna beveger seg med kraft og trykk i slutten av graviditeten. At barnas bevegelser er individuelle vet vi fra tidligere, og dette er viktig å merke seg. Men det er viktig å følge med på sitt barns bevegelsesmønster, å lære sitt barn å kjenne, sier Mari-Christin Malm som nylig har disputert for en doktorgrad i fosterbevegelser, til SVT.

Hun har gjennomført omfattende forskning om betydningen av barnets bevegelser i slutten av svangerskapet og hvordan gravide selv kan følge med på livet i magen.

Fra før vet vi at opplevd lite liv i magen kan være tegn på at barnet ikke har det bra, det er forbundet med økt risiko for sykelighet og dødelighet. Men det er i dag ingen vitenskapelig enighet om hva som er normale fosterbevegelser og når en kvinne bør kontakte svangerskapsomsorgen på grunn av unormal fosteraktivitet, verken når det gjelder hyppigheten eller kvaliteten på bevegelsene.

Utgangspunktet for Malms forskningsstudie var at det er behov for å utvikle metoder kvinnen kan bruke for å følge med på livet i magen, slik at gravide og helsepersonell kan få hjelp til å oppdage når bevegelsene avviker fra sitt vanlige mønster. En slik metode kan gjøre det lettere for helsepersonell å kommunisere med gravide som er bekymret for lite liv.

Kjente mindre liv før dødfødsel

Studien viser at mange kvinner som har mistet barn i dødfødsel sent i svangerskapet (etter svangerskapsuke 28), har hatt en forutanelse om at noe har vært galt. De har merket en endring i fosterbevegelsene før barnet døde. De opplevde at de mistet kontakt med babyen, og mistenkte at noe var galt. Likevel tok det i de fleste tilfellene minst to eller flere dager før kvinnene forsto at situasjonen var alvorlig. Både kvinnene og mennesker rundt dem normaliserte bekymringen. For de fleste var det utenkelig at babyen kunne dø før fødselen.

Ny metode for gravide

Malm har utviklet en ny metode for å få informasjon om fosterbevegelser. Denne metoden er utviklet etter analyse og kategorisering av nær 400 gravides egne beskriver av barnets bevegelser i magen. Bevegelsene kan deles inn i de to hovedgruppene "kraftfulle" og "ikke kraftfulle", mens sju undergrupper fungerer som hjelpemiddel for å kategorisere bevegelsene ytterligere. De aller fleste kvinnene (96%) beskrev kraftfulle bevegelser. Under denne gruppen var det undergrupper som blant annet  "faste", "sakte", "strekkende", "store" og "sidelengs" bevegelser. Kun fire prosent av kvinnene beskrev bevegelser som ikke var "kraftfulle", som f.eks. "lette".

Sparketelling versus sparkekvalitet

I Malms arbeid ble to ulike metoder for å følge med på fosterbevegelser testet ut av 40 gravide kvinner med ukompliserte svangerskap. Den ene metoden fokuserte på sparketelling: kvinnen tar tiden det tar å kjenne ti bevegelser på en tid på døgnet barnet er aktivt (tell-til-ti). Denne kvantitative metoden er den mest brukte metoden for å følge med på livet i magen per i dag.

Den andre metoden fokuserer på kvaliteten på bevegelsene ("mindfetalness" et engelsk begrep som spiller på ordene "fetal" (= foster) og "mindfulness"). Her skulle de gravide beskrive hvordan de opplevde barnets bevegelser, uten å telle, i 15 minutter mens barnet var aktivt. Alle kvinnene prøvde ut begge metodene på to ulike tidspunkt. De fleste opplevde at begge metodene var egnet til selv å kunne følge med på barnets bevegelser. Blant de få kvinnene som hadde en preferanse, valgte de fleste "sparkekvalitetsmetoden". Generelt var kvinnene komfortable med begge metoder.

Viktig årvåkenhet om livet i magen

Resultatene i studien viser hvor viktig det er at jordmødre og andre i svangerskapsomsorgen støtter kvinnenes årvåkenhet om livet i magen. Å oppmuntre gravide til å følge med på fosterbevegelser kan forebygge at de venter for lenge med å ta kontakt med sykehuset når det er fare for babyen. Mens man tidligere har vært mest opptatt av fosterbevegelsenes frekvens, viser studien at det også er viktig å følge med på bevegelsenes kvalitet. Intensitet, varighet og type bevegelse gir verdifull tilleggsinformasjon.

Både tell-til-ti og "sparkekvalitetsmetoden" (mindfetalness) er metoder kvinnen kan bruke for å følge med på livet i magen. Malm påpeker at det imidlertid mangler vitenskapelige bevis på effekten.

Hvordan bruke forskningsresultatene?

I dag gir LUB råd om hvordan følge med på livet i magen på vår nettside lub.no, se Lite liv i magen. Bør disse rådene nå endres for å inkludere noe av den nye kunnskapen fra Mams forskning? Dagens råd baseres på forskning, i hovedsak utført i Norge. Vi oppfordrer gravide til å bli kjent med sitt barns aktivitetsmønster som en hjelp til å oppdage lite liv imagen gjennom eksempelvis sparketelling. Dette er fordi sparketelling bidrar til økt årvåkenhet omkring livet i magen. Bør vi også gi klarere råd om å følge med på bevegelsenes kvalitet?

Dette er spørsmål som ble diskutert i LUBs fagråd i mai. Nå arbeider vi med nye informasjonstiltak.

– Vi vet at det er behov for økt bevissthet og kunnskap både i svangerskapsomsorgen og blant gravide om betydningen av å bli kjent med og følge med på livet i magen. Vi frykter at det fortsatt er en forholdsvis utbredt oppfatning at det er normalt å kjenne mindre liv nær termin, sier fagsjef Trine Giving Kalstad.

Det er viktig at helsepersonell vet hvordan de skal snakke med gravide om daglig liv i magen, og at de oppmuntrer kvinnene til å bli kjent med babyens bevegelsesmønster og følge med på livet i magen hver dag. Selv om det er behov for mer forskning før de nye metodene kan implementeres i svangerskapsomsorgen, er dette redskap gravide kan ta i bruk. Her tror vi det er potensial for å redde flere liv i framtiden!

Se også:

Lite liv i magen

Sparketelling reddet Amindas liv