Barsel uten baby

Av: Stacey Haukeland-Parker  Foto: Privat

Juni 2020 skjedde det utenkelige. I slutten av svangerskapsuke 37 døde Victor i magen, helt uventet. En allerede høyt elsket lillebror, som skulle gjøre familien komplett. 

Sånn ble det dessverre ikke. 

Mens livet gikk i tusen knas og jeg var i barsel uten baby, tenkte jeg mye på den fysiske belastningen kroppen min sto i. Jeg hadde akkurat vært gjennom mitt tredje fullgåtte svangerskap, etterfulgt av en intens fødsel. Men uten premien til slutt.

Jeg hadde ingen bevis for alt kroppen min hadde vært gjennom. Samtidig var jeg barselkvinne med alt det innebærer av hormoner, blødning, sting, melkespreng, vondter, ekstra kilo og en berg- og dalbane med følelser. 

Og ikke minst den største sorgen jeg noensinne har kjent på. 

Tross alt følte jeg meg heldig som hadde det relativt bra fysisk sett etter fødselen. Tankene mine gikk til dem som ikke har vært like “heldige”. Det må være enda tyngre for dem som er plaget av store smerter, lekkasje, fødselsskader, keisersnittsår og andre store plager.

Som fysioterapeut begynte jeg å lure på om disse kvinnene får noe form for hjelp og oppfølging for sine plager, som også må være vonde påminnelser om alt som ikke ble.  

Det finnes foreløpig ingen forskning på hvor mange kvinner som sliter med fysiske plager etter dødfødsel eller hva slags oppfølging de eventuelt mottar. Prosedyrene for oppfølging etter dødfødsel tar hensyn til foreldrenes psykiske helse og sorgprosess, men inkluderer lite om mors fysiske helse. En studie fant at 91 prosent av kvinnene mottar en form for oppfølging etter dødfødsel, men det gjelder kun de psykososiale utfordringene(1). 

25-40 prosent av den kvinnelige populasjonen er plaget av urininkontinens der svangerskap og fødsel er den største risikofaktoren. I tillegg får cirka 1,5 prosent av alle fødende i Norge alvorlige fødselsskader med behov for oppfølging. Disse plagene påvirke kvinnene negativt psykisk, sosialt og økonomisk.

Det er sannsynlig at like mange kvinner som gjennomgår dødfødsel har lignende plager, hvis ikke flere på grunn av den ekstra fysiske belastningen en dødfødsel innebærer når barnet ikke kan “hjelpe til” på veien ned fødselskanalen. Eller når mor mangler evnen til å samarbeide under fødselen på grunn av traumet hun står i.

Det hadde vært interessant å undersøke hvor mange kvinner som opplever plager etter dødfødsel og – enda viktigere – hvor mange av disse kvinnene som mottar hjelp. 

For tiden er det mye fokus i media på barselomsorgen i Norge. Selv om vi bor i et land med et velfungerende helsevesen, er det alltid rom for forbedring. Kvinnehelse og barselomsorg er et av områdene som ofte er nedprioritert. Muligens fordi vi ikke har vært flinke nok til å rope høyt og kreve mer, siden kvinner ofte aksepterer mye som “vanlige” bivirkninger etter å ha født et barn. Sånn skal det ikke være.

Barselopprøret vil forhåpentligvis føre til at det blir bedre i fremtiden. Det kan være tilfeldig hvilke barselkvinner som får oppfølging for plager etter svangerskap og fødsel når barnet lever. Jeg mistenker at de fysiske plagene blir litt glemt for barselkvinner uten baby. 

Etter at vi mistet Victor tenkte jeg mye på hvor tungt det var å være en barselkvinne med en annerledes kropp, men uten baby. Det gjorde noe med hvordan jeg forholdt meg til kroppen min. Det var vanskelig å prøve å like kroppen min igjen når den hadde “sviktet” meg.

Lysten til å prøve å få barn igjen meldte seg fort, men hvordan skulle jeg klare å stole på kroppen igjen ved et eventuelt nytt svangerskap? Samtidig hadde kroppen akkurat fått til noe fantastisk, den hadde skapt et helt perfekt barn, til tross for at han ikke levde. 

I tillegg til å ha få fysiske plager etter fødselen var jeg også utrolig heldig som hadde fantastisk oppfølging i barseltiden og månedene etter Victor døde, av jordmoren i kommunen som hadde fulgt meg gjennom alle svangerskapene. Jeg var heldig, men kvaliteten på oppfølging etter dødfødsel bør ikke være avhengig av hvilken kommune du bor i eller hvilken jordmor du treffer.

I likhet med mange som har mistet barn, hadde jeg ikke fokus på egen kropp og behov i tiden etter fødselen. Fokuset var på vår psykiske helse og sorgen, og på barna våre som hadde mistet en lillebror.

Vi måtte finne en måte å overleve på og komme oss gjennom dagene og alle de umenneskelige praktiske oppgavene, som å planlegge en begravelse, velge gravplass og vente på obduksjonsrapporten. Det var lite rom for kropp og egenomsorg.

Selv brukte jeg trening som terapi etter hvert – på godt og vondt. Jeg befant meg i et slags limbo med lite annet å tenke på enn sorgen. På dagen seks uker etter fødselen tok jeg min første joggetur til tross for at jeg visste at det var tidligere enn anbefalt. Sorgen gjorde det nesten litt manisk, jeg ville trene for å komme meg unna de vonde tankene og følelsene.

Heldigvis gikk det greit med meg, jeg fikk ingen varig mén. Jeg hadde kunnskap om trening og kropp slik at jeg kunne tilpasse treningen. I ettertid ser jeg at det likevel var en stor belastning for kroppen, som prøvde å komme seg etter ni slitsomme måneder. Hadde jeg hatt større fysiske plager etter fødselen, kunne treningen påvirket disse negativt.

Jeg hadde ingen å diskutere dette med. Tenk om sykehuset kunne henvist meg til en fysioterapeut eller personlig trener med ekstra kompetanse og forståelse for min situasjon? Når man opplever en så dyp sorg, er det ikke lett å oppsøke hjelp selv. Det er fort gjort at disse plagene blir akseptert og oversett.

Mange som opplever dødfødsel, prøver å bli gravid igjen, ofte kort tid etter fødselen. Det vil si at mange er gravide igjen før kroppen har hatt tid til å nullstille seg, tette svangerskap blir en stor belastning for kroppen.

Dersom kvinnen har store plager som smerter eller inkontinens, blir disse sannsynligvis verre ved et nytt svangerskap på grunn av ny belastning på bekkenet og bekkenbunnen. 

Å bli mor er en stor belastning for kroppen og det er ikke uvanlig med fysiske komplikasjoner etter et svangerskap og fødsel. Disse plagene er ikke mindre for de kvinnene som reiser tomhendte hjem fra sykehuset, kanskje tvert imot.

Jeg har et ønske om mer åpenhet rundt temaet og at oppfølging skal bli standardisert også etter en dødfødsel - slik at disse kvinnene får den omsorgen og hjelpen de fortjener! 

Referanser:

1. Gravensteen IK, Helgadottir LB, Jacobsen EM, Rådestad I, Sandset PM and Ekeberg Ø. Women’s experiences in relation to stillbirth and risk factors for long-term post-traumatic stress symptoms: a retrospective study. BMJ Open. 2013; 3(10)

Kronikken er opprinnelig publisert i LUB-magasinet 1.22