Bearbeidet sorgen på digitalt skrivekurs

Tekst: Trine Giving Kalstad - Publisert i LUB-magasinet 2.2020

Oda og Aleksanders datter Kristine kom stille til verden 21. februar i år, to dager før termin. Plutselig ble livet snudd på hodet og fremtidsdrømmen knust. Oda er blant de mange som har savnet sorgstøttetilbud under koronapandemien. Hun var derfor rask med å melde seg på det digitale skrivekurset LUB med støtte fra Stiftelsen Dam har tilbudt foreldre som har mistet barn i 2020.

– Ting ble tydeligere for meg

Hver mandag kveld i til sammen 14 uker har 12 kvinner møttes til online terapeutisk skrivekurs.

– Målet med skrivekurset er å bearbeide vanskelige følelser gjennom ulike skriveøvelser og gjennom dette lære å leve best mulig med tapet sitt, sier Olga Lehmann. Hun er psykolog og forsker ph.d., og jobber ved Institutt for psykologisk Rådgivning i Bergen. Sammen med fagsjef i LUB Trine Giving Kalstad har hun utviklet et terapeutisk skrivekurs under kyndig veiledning av professor Robert Neimeyer fra Portland, USA og Dr. Reinekke Lengelle fra Canada. Han har i flere studier vist at det å skrive har en terapeutisk effekt, også for foreldre som mister barn.

 – Når vi skriver, er vi i dialog med oss selv eller den vi savner på en annen måte, her får vi mulighet til å revidere det vi tenker og det vi føler. Å skrive kan være mer lekent eller utforskende. Særlig ser vi effekt når vi bruker et mer poetisk språk, det tillater oss å berøre de vakre og de tragiske sidene av livet vårt på nye måter. Det å skrive kan være en sterk opplevelse. Å oppdage at du kan være regissør for din egen livsfortelling, gir styrke til å leve livet slik det er blitt, understreker Lehmann.

Oda valgte å skrive for hånd.

 – Det passet så fint til tempoet for tankene mine. Det var godt å formulere seg skriftlig, ting ble tydeligere for meg.  

Dette bekrefter Lehmann, skriving hjelper oss å skape mening og bearbeide følelsene våre. Og det hjelper oss til å bruke den kreative kraften som vi alle har inni oss.

 – Kanskje kan vi si at sorg er kjærlighet som må finne en ny vei? Kreativitet og skriving kan være denne veien, sier Lehmann og understreker at viktige tema for skrivekurset har vært kjærlighet, medfølelse, selvmedfølelse og håp.

– Det at kursleder fokuserte på å bygge oss opp snarere enn å skulle grave oss ned og synes synd på oss selv, var til stor hjelp, sier Oda som i begynnelsene kjente mye på sinne og urettferdighet, for henne vanskelige og krevende følelser.

 – Så oppdager jeg etter hvert at jeg i tekstene mine søker etter å finne det som er fint, og at jeg har blikket rettet fremover. Jeg tror at det at Lehmann hadde fokus på temaer som kjærlighet, håp og identitet hjalp meg til å endre perspektivet mitt, det er jeg så takknemlig for!

Avgjørende for sorgprosessen

Som både psykolog og forsker, er Lehmann opptatt av at det å bearbeide sorg handler mye om å bearbeide identitet.

 – Siden det bare var kvinner på kurset, snakket vi mye om identitet som kvinner. Om hvordan sorgen over å miste sitt barn utfordrer en av de største drømmene og forventningene vi har, det å bli mamma.

Oda kjente på at hun var i ferd med å miste seg selv eller ikke kjenne seg selv igjen. Tanken «hvem er jeg egentlig» kvernet mye i hodet hennes.

– Jeg var veldig opptatt av at det at jeg hadde mistet Kristine, ikke skulle bli en stor del av min identitet, men så er det jo det like fullt. Men hvem vil jeg være i fremtiden? Gjennom skriveoppgavene fikk jeg hjelp til å bli klar over hva jeg tenkte og jeg opparbeidet meg evnen til å gi meg selv litt medfølelse. Å lese høyt det jeg selv hadde skrevet forsterket effekten, det var veldig godt å høre. Det hjalp meg med å bygge meg selv opp igjen.  

En av oppgavene var å skrive et brev til barnet som døde; hva ønsker dere at barnet deres skal vite om sin mamma, hva trenger dere å fortelle han eller henne? Dette ble en sterk øvelse for Oda.

 – Her fikk jeg anledning til å formidle hvem jeg egentlig var og ville være for henne, det ble en sterk og bekreftende øvelse for meg. Dette ga meg håp og åpnet opp muligheten til å fokusere på takknemlighet over det jeg faktisk har i livet og at jeg skal ta vare på dette, også for Kristines skyld.

Et skrivende fellesskap styrker og motiverer

– Å være kursleder på disse terapeutiske skrivekursene har vært veldig lærerikt for meg, både som person og som psykolog. Det å se hvordan kursdeltakerne begynte å involvere seg i livene sine gjennom å få bearbeide vanskelige sorgfølelser, er en sterk motivasjon for meg til å videreutvikle tilbudet.

Dette er Lehmann i god gang med. Allerede på nyåret starter vi opp nytt skrivekurs, igjen med støtte fra Stiftelsen Dam.

 – Jeg beundrer kursdeltagerne for deres mot. Det å se hvordan deres fortellinger har utviklet seg, hvordan de har videreutviklet relasjonen til sitt døde barn, og hvor mye omsorg og støtte det er i et slikt fellesskap, har berørt meg veldig. Jeg gleder meg til nye kurs, sier Lehmann.

For Oda som savnet kontakt med andre etterlatte mødre, var det å få møte andre i lignende situasjon et høydepunkt.

 – Det å se at dette rammer helt normale vanlige kvinner, det å dele erfaringer, gi hverandre omsorg og faktisk kunne si jeg forstår, ga meg mye, sier Oda som oppfordrer andre til å melde seg på neste kurs.

 – Mandagskveldene ble viktig egentid for meg og en tid der jeg fikk ta litt hånd om min Kristine. Jeg kjente at det var litt utfordrende at kursleder snakket om håp og takknemlighet i begynnelsen av kurset, men når jeg leser det jeg har skrevet, ser jeg hvor støttende det har vært og fortsatt er for meg. Dette har vært helt avgjørende for min sorgprosess.