Det aller mest sårbare

Tekst: Anders Kjellevold, Stiftelsen Dam, opprinnelig publisert på dam.no
Foto: André Clemetsen

At barn kan dø er et vanskelig og tabubelagt tema, som mange vegrer seg for å snakke om. Foreldre som mister et barn, kan oppleve stillhet fra omgivelsene. Med fotoutstillingen «Sorg i farger» håper Landsforeningen uventet barnedød (LUB) å bryte berøringsangsten rundt sorg. 

–  På Ullevål sykehus ble vi forberedt på at på at noen venner ville blir borte for en stund, eller for alltid. Det hjalp oss å takle dette når det faktisk skjedde. Noen mennesker tør ikke å ta kontakt og møte en person i krise eller sorg, sier Stig Hovdenak.

Han og kona Monica er to av foreldrene som er portrettert i utstillingen. Selv mistet de sønnen Gabriel, fire år gammel, i 2010.

I etterkant opplevde de at flere i omgivelsene unngikk å snakke om tapet og barnet de hadde mistet. Noen venner og bekjente trakk seg unna.

Monica forteller om et møte med en kollega som vedgikk å vegre seg for å snakke om sønnen av frykt for å rive opp i tapet.

– Da svarte jeg at det ikke er noe å rive opp i, for det er noe som er med oss hele tiden.

Hun forstår at dette er vanskelig for mange å forholde seg til, men understreker at foreldre som har mistet barn blir glade når noen spør.

– De fleste som har mistet et barn er opptatt av at barnet ikke skal bli glemt. Særlig de første årene er barna alltid usynlig til stede. De synes bare ikke for alle andre. Jeg er fortsatt mammaen til Gabriel. Vi hadde vi like mye behov for å snakke om han som andre foreldre har om sine barn, sier Monica Hovdenak.

Glad for at noen er interessert

I utstillingen «Sorg i farger» portretteres foreldre som har mistet et barn, i tekst og bilder. I noen tilfeller døde barnet for mange år siden, i andre tilfeller er tapet relativt ferskt. Personene vi møter viser variasjonen i det å sørge over et barn, men også det menneskelige og allmenngyldige ved å oppleve sorg. 

– Sorg er noe sentralt ved det å leve. Å bli rammet av et tap gjennom livet er helt menneskelig. Denne utstillingen kan bidra til å sette ord på hva sorg og savn er, og at det er universelt, sier Monica.

Hun og mannen Stig synes det var en positiv opplevelse å bli delta i prosjektet og fortelle sin historie.

– Når noen er nysgjerrig blir vi glade. Det gir liv til det korte livet han hadde. «Oi, det er noen som er interessert i at Gabriel har levd, interessert i historien, interessert i oss og vår erfaring rundt det» tenker jeg da, sier Monica.

Ved å delta i utstillingen håper de å bidra til å ufarliggjøre det å snakke om tap av barn.

– Selv om det gjorde vondt, så var det virkeligheten vår. Vi har ikke hatt noe behov for å flykte fra det, sier Stig.

Tap og forsoning

Monica og Stig snakker åpent om hvordan det er å miste et barn.

– I begynnelsen er alt svart/hvitt og livet går i sakte film. Man er i en merkelig tilstand. Samtidig må man leve videre og ta seg av de andre barna. Da Gabriel døde var det første vi møtte fødselsdagen hans. Det var sterkt og kontrastfylt, forteller Stig, og fortsetter:

– Nå er det såpass lenge siden at vi kan snakke om det uten at det skaper veldig sterke følelser. I begynnelsen var det mer ukontrollert, da kunne tårene plutselig komme.

Monica mener det at de tidlig forsonte seg med tapet, og takknemlighet over tiden de fikk sammen, har bidratt til at de har klart leve med tapet i etterkant.

– Vi har hele tiden også hatt med oss et håp og en visshet om at vi sees igjen. Smerten over at han ikke er her forblir like reell, men det er likevel en slags trøst, sier hun tilføyer:

– I minnesamværet var det godt å kunne si at om vi hadde visst på forhånd at Gabriel kom til å dø, hadde vi ikke ønsket å gjøre noe annerledes. Det var et godt liv.

Både Monica og Stig forteller at de har lært mye av opplevelsen.

– Jeg har opplevd det verste i livet. Det har gjort meg veldig uredd i andre ting, sier Monica

– Jeg jobber med avrusing av narkomane, og merker at erfaringene mine gjør at jeg kan prate og lytte til mennesker i vanskelige livssituasjoner, sier Stig.

Takknemlig for støtte

Ekteparet er takknemlig for støtten de har fått fra LUB, og forteller at det er en viktig årsak til at de valgte å være med i prosjektet.

– Å møte personer som også har mistet er et pusterom, fordi alle du snakker med vet og forstår hvordan det er, forteller Stig.

– I begynnelsen har du begrenset med krefter. Da er det viktig å være sammen med mennesker som håndterer det og man kan snakke om livet på en ekte og sann måte.

Personlig og universelt

– Sorg angår oss alle. Det kan være kjærlighetssorg, det kan være å miste jobben, miste en onkel, en bestefar. Alt dette her opplever vi på en eller annen måte. Det er universelle følelser.

Ordene tilhører fotograf André Clemetsen, som har tatt portrettene i «Sorg i farger». André har møtt berørte familier i hele landet, og kom tett på personene han fotograferte.

– Jeg tar en rolle hvor jeg blir en del av familien. Jeg går inn i en intim sfære og forsøker å få frem hva som forteller deres historie, og å få vist spennet i menneskene.

Han brukte mye tid på å ta bildene og samle historiene til utstillingen, og opplevde at foreldrene var glade for å få fortelle sin historie.

– Du møter foreldrene mange ganger, og du gråter med dem som er flinke til å fortelle. I etterkant blir det mange samtaler på telefon, for endelig har de fått et nytt menneske å prate med som lytter og forstår.

Clemetsen har lang fartstid som fotograf, og har blant annet jobbet for Barnekreftforeningen. Han mener erfaringene derfra har hjulpet han i arbeidet med utstillingen.

– Det er en fordel at jeg har jobbet med tunge tema før.

Ønsker reaksjon

Clemetsen håper utstillingen skal utløse en reaksjon i publikum.

– Utstillingen står utenfor Vulkan, kanskje det beste stedet i Oslo om flest mulig skal se det. Det er mange som går forbi, og det er tydelig at det treffer folk og rører opp i noen følelser. Kanskje kan det røske opp i de som ser utstillingen, og for eksempel utløse et vennlig blikk neste gang de ser noen som er triste, sier han og legger til:

– Det er viktig å formidle at vi ikke kan ta ting for gitt, vi må godta at livet er brutalt. I vårt samfunn, hvor vi er født med «lottogevinsten» vår, glemmer vi det litt. Målet er å nå ut med noe av det som er aller vanskeligst å snakke om, det mest sårbare.

Clemetsen ønsker også å gjøre organisasjoner som LUB, og arbeidet de gjør, bedre kjent.

– LUB har jobbet med sorg i 35 år, og det blir fort til at de og tema de jobber med havner i en boble, som få utenfor hører om. Å få dem ut på gaten og vise samfunnet arbeidet de gjør er viktig.

Han håper å kunne ta utstillingen ut på turné.

– Jeg har veldig lyst til å reise rundt og fortelle om utstillingen, holde et foredrag og vise bildene. Det kan være nyttig for skoler, sykehusgrupper, psykologistudenter og sykepleierstudenter som kommer til å oppleve å måtte stå i en slik situasjon.

Vil senke terskelen for kontakt

LUB ønsker å bidra til å fjerne sperren mange har for å snakke om sorg og tap av barn, forteller prosjektleder for fotoprosjektet og fagkonsulent i LUB Line Schrader.

– Mange av våre medlemmer, som alle har mistet barn, savner at det er rom for å snakke om barnet. En del folk er kjempeflinke de første månedene, men etter hvert blir mange kanskje redde for å rive opp i tapet og det blir taust, sier hun og legger til:

– Når man har mistet et barn er det noe man lever med hele livet. Du glemmer ikke barnet ditt. Jeg tror de aller fleste setter pris på at noen nevner barnets navn og snakker om det. Det er et av de sterkeste savnene over tid.

Hun håper utstillingen kan bidra til å senke terskelen for å ta kontakt med mennesker som opplever sorg.

– Kanskje vi kan stoppe opp litt mer, tørre å spørre og vise omsorg for hverandre? Jeg håper utstillingen kan bidra til det, og kanskje også fjerne et tabu, sier Schrader.

LUB har flere prosjekter hvor formidling og deling av historier står sentralt. Blant annet driver foreningen podkasten Sorgpodden. Å høre andre med lignende opplevelser fortelle sine historier er viktig for mange foreldre som har mistet barn.

– Det er mye støtte i å dele historier. Mange føler seg fryktelig ensomme i sorgen. Å se at man ikke er alene er utrolig verdifullt, sier Schrader.

Se utstillingen «Sorg i farger» her.