Det støttende fellesskapet

Tekst: Trine Giving Kalstad, opprinnelig trykket i Oss foreldre imellom 2.14

Det er en mørk ettermiddag i september. Vi sitter i leiligheten til familien Amber og Amir Chaudhary på Lindeberg i Oslo. Amber er født og oppvokst i Oslo, mens Amir kom til Norge som voksen etter å ha tatt legeutdanning i Pakistan. Vi snakker om deres to gjenlevende jenter som betyr alt for dem.

– Jeg gruer meg til å reise fra barna. Jeg har ikke vært borte fra dem på fire år. Vi er blitt enda mer barnekjære etter at vi mistet barn, sier Amber, en uke før de skal gjøre sitt livs reise, pilegrimsreisen.

Avgjørende familienettverk

Amber og Amir er akkurat kommet hjem fra hverdagsmiddag hos Ambers søster.  De to søstrene, hennes to ugifte brødre og moren spiser alltid middag sammen.

– Det går på omgang hvor vi spiser. Min søster, mor og jeg lager middag hver tredje dag. Det er veldig hyggelig og praktisk, forteller Amber. Amir bekrefter betydningen av dette fellesskapet.

– Dette sterke familienettverket var helt avgjørende for oss da vi mistet barna våre. Det er uvant og fremmed for oss å tenke at offentlig hjelpeapparat skal ta vare på oss når vi har det vondt.

Amber og Amir har kjent på mye smerte. De har mistet tre barn og har nå jentene Laiba (11) og Fatima (3). Deres førstefødte jente Maida ble født død i 2002. Hun hadde ingen nyrer. Deres to gutter ble født tilsynelatende helt friske etter uproblematiske svangerskap. Abdullah som ble født i 2008, var for syk til å få reise hjem fra sykehuset. Etter fire uker døde han av Arc syndrom. Deres andre sønn Mohammed Daud led av samme sykdom. Etter to dager hjemme ble også han syk, med samme symptomer som storebror. Han døde i armene til Amber, med sin pappa og storesøster ved siden av seg i 2010.

– Det var et sjokk å skulle føde et dødt barn. Vi visste at Maida ikke kunne leve, men vi ville ikke avbryte svangerskapet. Jeg fikk se og holde barnet før det ble sendt til bønn og begravelse. Det var viktig for å kunne ta avskjed, forteller Amber.

Døde ikke forgjeves

Om en uke skal de på sin livs pilegrimsreise til Mekka. Det er store forventninger knyttet til den forestående pilegrimsreisen. Og kanskje betyr den noe helt spesielt for Amir og Amber. Troen deres har gitt dem nødvendig styrke til å gjennomleve sorgen over barna som døde.

– For oss var det avgjørende å erkjenne at vi ikke har kontroll på det som skjer med oss. Vi vet at barna våre venter på oss i himmelen, vi skal få treffe barna våre igjen. De døde ikke forgjeves, forteller Amir.

Pilegrimsreisen er en så viktig troshandling for Amir og Amber at det er mulig for dem å være borte i tre uker. 

– Familien min er blitt enda viktigere. Som lege får jeg mange tilbud om å reise bort på konferanser og møter, men jeg har alltid valgt å være i nærområdet. Men nå skal vi få oppleve støtte og styrke i troen vår, dette betyr mye for oss. Vi er klare for å reise bort nå, sier Amir.

Hun forteller at hennes mor bodde hos henne den første tiden etter at førstemann døde, og at de hadde besøk hver eneste dag de første ukene. Mat ble servert og de opplevde mye omsorg. 

– Den nære kontakten med storfamilien vår og gode venner var helt avgjørende, det ga oss trøst og styrke til å komme oss igjennom dette, sier Amir som understreker at fellesskapet i storfamilien og de rituelle handlingene i moskeen gjorde det lettere å komme seg igjennom den første tiden.

– Den første tiden må det være en god balanse mellom å oppleve anerkjennelse for smerten og sorgen, og hjelp til å la troen gi deg styrke, sier Amir.

Aksept gir mulighet for støtte

Amber sier det er vondt å snakke om tapet av barna. Hun understreker at smerten ikke er mindre selv om de har akseptert at dette måtte skje.

– Jeg har fortsatt vondt i hjertet mitt, men jeg har sluppet å lete etter skyld hos meg selv eller hos andre, sier Amber og Amir fortsetter:

– Det hjelper ikke å skylde på noen andre. Vi ble oppfordret til å sende inn en klage til Norsk Pasientskadeerstatning. Jeg gjorde det, men valgte å trekke den igjen. Det at våre barn døde var bestemt på forhånd, hva hjelper det å klage da? Jeg vil ikke krangle med meg selv. Å akseptere det livet gir deg, gjør det mulig å ta imot trøst og få et godt liv igjen.

Holde litt avstand

Amber var stort sett på sykehuset med guttene som døde av misdannelser i 2008 og 2010. Her opplevde de fantastisk støtte fra helsepersonell. De tok bilder av barna, og hjalp dem med å lage noen minner.

– Jeg har et album med disse bildene. Det ligger sammen med en liten boks med minner som for eksempel den lille babydressen. Det er viktig for meg å ha disse bildene, men fordi dette bare er bilder av dem etter at de er døde, gjør det fortsatt for vondt å se disse bildene. For meg er det best å holde litt avstand.

Amber valgte å ikke delta i selve begravelsene til guttene. I den rituelle bønnen for den døde som holdes i moskeen og ved nedsenking av kisten i jorda (begravelsen) deltar som oftest bare mennene. Amber deltok på vaskeseremonien i forkant, og så tok hun i mot kisten med den første gutten hjemme.

– Det var veldig vondt å se Abdullah i kisten. Laiba fikk også se han. Det var viktig at hun fikk være med å ta avskjed. Men jeg ønsket ikke dette med Mohammed Daud. Han døde i armene mine, og det var dette minnet jeg vil ta med meg, forklarer Amber.

Amber og Amir sier at de ikke tenker så mye på de døde barna lenger. Derfor snakker de sjelden om det.

– Jeg har nesten glemt det, dette er vondere for en mor enn for en far, sier Amir og blir raskt avbrutt av Amber:

– Det å miste barn er ikke noe man glemmer, men nå er det er ikke så vondt lenger.

– Laiba, som kom året etter, nevner dem sjelden. Det vondeste hun ser er at vi gråter. Da blir hun utrygg. Jeg tror hun forbinder gråt med brødrene hun aldri fikk. Hun fikk ta del i avskjeden med begge guttene. Da hun så mormor gråte noen dager etter at siste gutten vår døde, sa hun ”Du har jo meg, da”. Hun vil heller ikke sove borte enda. Jeg tror hun trenger tryggheten ved å være sammen med oss og se at vi har det bra. Det vil vi gi henne ved å holde det litt på avstand, sier Amber.  

Sammen om smerten

Amber og Amir vet hva smerte er. De har delt det vondeste noen foreldre kan oppleve.

– Vår smerte var intens, men den varte ikke så lenge. Vi gråt mye om natten etter at alle var gått hjem. Men vi var sammen om opplevelsene, vi deler den samme troen, vi har et godt nettverk rundt oss og bestemte oss for å legge ansvaret over på Gud. Ikke minst gleder vi oss over at vi bor i et land med mye velstand, sier Amber takknemmelig.

– Det gjør ikke familier i Syria som har mistet barn. Å se tv-reportasjer fra Syria er vondt. Jeg kan føle smerten deres. Derfor klarer jeg ikke å se på nyheter med bilder av døde barn og voksne, sier Amir ettertenksomt.

Amber og Amir har et godt liv i dag. De valgte å stille opp til dette intervjuet i håp om å kunne hjelpe andre.

– Hvis vår historie kan hjelpe andre til å få et bedre liv, er vi glade for det, sier Amir, og Amber legger til:

– Ikke alle har det nettverket vi har hatt. Da er det viktig at helsevesenet og organisasjoner som LUB er til stede. Alle trenger hjelp og støtte, sier Amber som vet hva som har vært det viktigste i sin sorgprosess:

– Jentene mine betyr alt for meg. Det var en velsignelse å få Fatima etter at de to guttene våre døde. Amir nikker og gjør et urdisk ordtak til sitt: ”Vi er så opptatt av å telle hva man ikke har, heller enn å telle hva vi har”:

– Dette gjør meg takknemmelig for de barna jeg har og hjelp til å legge til side det vonde.