En mors brev til sitt døde barn
Da jeg mistet Ingeborg fire uker før termin, hadde jeg ikke mange rundt meg. Skriveboka ble min måte å gi følelsene et uttrykk, i form av brev til Ingeborg. Det ble mange brev, og jeg skriver dem fortsatt. Kanskje gjør jeg det livet ut? Sorgen over henne har blitt forsterket av at vi ikke har fått noen barn etter henne, noe vi ønsket oss sterkt. Kanskje bærer den også preg av at hun hadde Downs syndrom. Her er noen av brevene.
Av: Sidsel Theisen
9.9.07
Kjære Ingeborg
Jeg så aldri inn i øynene dine. Men jeg så det brune fine dunet på hodet ditt, og den bittelille nesen din fikk jeg tørke. Og jeg gikk runden på gangen på føden med deg veslemor. Med storebror Åsmund. Hvorfor skulle jeg ikke det? Hvorfor skulle jeg gjemme bort deg? Du var like bra som noen annen, like verdifull som alle andre jenter her oppe på føden. Så vi gikk en runde der oppe. Forbi noen mødre med besøk. Forbi en plakat på veggen: «Jag skal takka livet». Så var det slutt. Den siste runden før vi skulle reise hjem. Åsmund ville ikke gi slipp på deg. Ikke jeg heller. Vi ville ha deg med hjem, Ingeborg. Du hører til her hjemme. Rommet er klart. Klærne ligger og venter på deg. Gleden ligger her ennå og venter i uthuset. Klarer ikke å forstå hva som har skjedd, ungen min!
Mamma
24.9.07
Kjære Ingeborg
Jeg lever to liv her nede nå, etter at du ble borte. I det ene er jeg fornuftig og driftig, tenker på alt det jeg må gjøre for at vi skal komme videre, alt jeg må gjøre for å komme gjennom sorgen.
I det andre er jeg bare liten og lei meg. Jeg kjenner meg som krokodillemannen i eventyret om Nøttesliten: «Ungen min, ungen min, uten deg blir det aldri dag igjen». Hører du det: Uten deg blir det aldri dag igjen. Og jeg gruer meg til all den natten. Jeg vil ikke være alene. Jeg vil ikke være alene!
Vi fikk ikke være sammen. Hvorfor det, egentlig? Det finnes da ingen mening i det? Det er natt her nede nå, selv om sola lyser. Og jeg som skulle vært på trilletur! Skulle kost med deg, en hel masse. Jeg skulle gitt deg det aller beste jeg hadde. Også ble det ikke sånn. Det ble bare natt.
Kjære ungen min, jeg savner deg helt forferdelig!
Klem fra mammaen din
11.10.07
Kjære Ingeborg
I dag kom snøen. Hele hagen dekket av hvit snø! Tenker du hadde syntes at det var rart. Om du var her. En snøkrystall mot nesen! Så fort den smelter og blir borte! Myse mot alt det hvite. Vi skulle hatt en fredelig formiddagsstund her i stua, med fyr i ovnen og et ekstra ullpledd. Åsmund skulle være i barnehagen, kanskje sovner du. Jeg drømmer litt om å få et piano i stua. Du vet, slik livet skulle vært, med deg. Livet som ikke ble. Livet som tok slutt. Jeg savner deg, Ingeborg! Jeg savner hendene dine, de vakre hendene dine. Håret ditt, det brune. Kroppen din, som jeg knapt fikk se. Lukten av deg. Varmen i kroppen din.
Det er tomt her. Huset er liksom forlatt. Ensomheten er her nå, den vonde ensomheten. En hvit stille ensomhet som har fått snekappe i dag. Lurer på om du finnes noe sted. I så fall ville jeg være der. I dag ville jeg bare være der.
Klem fra mamma
12.12.07
Kjære Ingeborg
Sorggruppedag i dag. Endelig. Jeg kan snakke om deg! Var på graven din i dag. Det var en hard snøskorpe der. En hard snøskorpe mellom deg og meg. En skorpe jeg skrubber meg opp på når jeg plager meg selv med vonde tanker. Ensomheten Ingeborg, er en like hard skorpe og skrubbe seg på. Godt at søster ringer meg ofte nå. Men jeg tenker ofte at folk ikke vil ha meg som venn nå. At jeg er en krevende jente som har store behov og lite å gi. Jeg skremmer folk. Jeg prøver å huske på at det er situasjonen som er vanskelig, ikke jeg. Den varer ikke evig. Eller gjør den det, Ingeborg?
Angsten for å miste de vennene jeg har, er intens.
Ja ja, Ingeborg. Innimellom er mammaen din en liten jente. Dere skulle levd sammen dere to. Det tror jeg dere hadde likt godt! Kanskje jeg får en ny baby i magen også. Men jeg er ikke noe mindre glad i deg for det. Du var og er mitt jordbær.
Din mamma
Jula 2007
Kjære Ingeborg!
Vi tenner et lys for deg fordi du ikke er her. Vi er en for lite denne jula. Ingen å legge til brystet, ingen å pakke inn lag på lag av ull, ingen kinn som trenger kuldekrem for å sove ute. Ingen som skriker om natten og holder oss våkne. Ingen lillesøster. Vi tenner et lys for deg og alle andre vi lengter etter. En mamma, en bestefar, en lurvete gammel hund eller andre vi har vært glad i. Vi tenner lys for alt godt som har vært.
8.3.10
Kjære Ingeborg (Snart tre år siden Ingeborg ble født)
Nå vet jeg det. Du har lært meg å elske. Enda mer. Du har gjort det, selv om du døde. Åsmund hadde lært seg å elske deg. Egil hadde lært seg å elske deg. Vi hadde det alle sammen. Kanskje stor-familien også, hvem vet? Du var og er vår læremester og prøvesten. Ønsker sånn at du var her vennen. Men du ligger i jorda nå. Du er jord. Et lite skjelett i en kiste. Men sjelen din, den har vært hos oss! Hvor du er nå vet jeg ikke. Vet ikke helt hvor veien går videre for familien vår heller. Hvor går man egentlig uten barnet sitt? Finnes det noe sted å gå? Blir ikke sjelen igjen der du var, den gang du var hos meg? I sykehusets hudfargede korridorer, da jeg viste deg fram. I ditt lyserøde teppe. I sykehussenga, den natten du kom. På badet, der Åsmund sang for deg? Går det an å gå derifra? Nei, jeg tror ikke vennen. Må bare bli. Kjenne deg i hjertet. Sånn må det bli.
Hilsen mammaen din
11.4.11
Kjære Ingeborg
Du er sorgens vesle venn. Nesten fire år hadde du vært nå. Kunne du gå og smile? Tror det. Men du kunne jo vært død også. Om hun hadde levet lenger først altså. Jeg vet ingenting annet enn at jeg savner deg. Og jeg lurer fremdeles på hvordan livet med deg hadde blitt. Det gode. Det vanskelige. Gledene og sorgene. Det føles litt som om livet går fordi meg, uten meg. Kroppen blir gammel, et trist drag om munnen. Jeg ville så gjerne hatt en større familie. Så vi også hadde hatt nok med oss selv, sånn innimellom. Det var kanskje ikke det Skaperen ville. Jeg har ikke nok med meg selv. Jeg må bry meg om andre som faller utenom. Men aller helst skulle jeg gjort det med deg på fanget, Ingeborg.
Hilsen Mamma
3.5.11
Kjære Ingeborg
Savner deg. I dag igjen. Slik er det hver dag, selv om jeg ikke alltid tenker på det. Men det gjør jeg i dag. Tenker på deg, og lurer på hvordan du hadde sett ut i dag, fire år gammel. Det fine brune håret ditt. Hadde det vært langt? Smilet ditt, hvordan det hadde møtt mitt?
Jeg ser deg på trappa en morgen. Du banker på – har fått lov å besøke oss en dag. Vind i håret, blomster i hånda, rød i klærne. Du blir med oss en dag. Baker brød med meg. Kikker på blåmeisen i luka på uthuset. Spiser med oss. Skulle laget pannekaker til deg. Sett på deg i smug, pustet dypt og kjent at du var der, at jeg var der og at vi var sammen. Grått også. Jeg har lengtet slik. Jeg har vært sint. På Gud, på hele livet! Jeg savner deg sånn, skjønner du. Jeg kommer alltid til å lure på hvordan livet med deg hadde blitt. Hadde du åpnet hjertet mitt slik du gjorde da jeg så deg? Jeg tror det. Jeg tror jeg hadde blitt enda mer mamma. Mamma for Åsmund og Ingeborg. Det var slik det skulle vært. Mamma for Åsmund og Ingeborg. Det gjør vondt nå, isteden. Noen har skjært i meg. Såret gror, men du vet det rører seg inni meg. For du vokser med meg. Vil alltid gjøre det. Sånn er det bare, vennen.
Klem fra mamma
10.2.12
Snart er det gått fem år siden vi var sammen. Siden du levde. Siden du døde. Den gangen det gikk så forferdelig galt. Og jeg må bare si det som det er. Tapet sitter i veggene. En ensomhet i rommene hjemme. Hver gang Åsmund sitter alene og ser på TV kjenner jeg den. Hver lørdagskveld vi skal kose oss sammen, og jeg dekker på bare til tre. Sårheten i hjertet.
Jeg vet ikke kjære, hvorfor det ble som det ble. Det vet vel ingen. Men jeg vet at du ga meg en ny retning. Et støt som slynget meg ut i en ny bane. Et nytt senter å sirkle rundt. Alt kan måles i avstanden til deg nå. I likheten til deg, nærheten til deg. Du er som en stjerne jeg kretser rundt i sakte bane. Ensomheten. Stillheten. Skjønnheten. Jeg vet at vi ble formet av samme hånd. Laget av det samme materialet. Og at vi kan skinne på hverandre. Om det noen gang tar slutt, vet jeg ikke. Vet ikke, vennen min.
Opprinnelig trykket i Oss foreldre imellom 3.12