Tekst og foto: Kristjàn Kjartansson

For halvannet år siden mistet jeg og min familie vårt ufødte barn på grunn av en feil som hender svært sjelden. Dette skjedde ved termin, rett før termindatoen og det skjedde uten forvarsel. Det var et såkalt «freak-accident». Den typen ulykke som ikke skjer deg og meg. Men det skjedde oss. Følelsen av å miste et barn er brutal. Den er fysisk smerte. Den irrasjonelle-meg fortalte at dette kom jeg ikke til å klare å leve med og samtidig leve et godt liv. Den rasjonelle delen slapp ikke mye til i begynnelsen. Jeg hadde det vondt og det ble mye spill for galleriet foran andre mennesker.

«…jeg beklager, men det er ikke noe liv her…»

Når legen sa dette hadde jeg allerede skjønt det. Samtidig, mens jeg hadde Katrine utrøstelig i fanget, gikk det opp for meg at nå skulle det bli verre. Vi skulle i tillegg gjennomføre «den stille fødsel». Det er mørke saker. Jeg er trent i å takle kriser, men denne krisen hadde jeg ikke forberedt meg på. Dette var noe annet. Det sies at livet kun kan forstås bakover, men at det må leves fremover. Slike utsagn er en mager trøst når man står midt opp i en slik krise vi hadde fått slengt i ansiktet - som en bøtte isvann.

Nå har det snart gått tre år siden Leane døde. Jeg tenker fortsatt på henne hver dag. Forskjellen fra da til nå er at jeg ikke blir like gjennomtrengende trist som jeg ble før. Jeg og Katrine takler sorgen forskjellig og aksepterte det tidlig. Noe annet ville drevet oss fra hverandre.

Sorgen og livet, to sider av samme sak

Sorgen er litt som kjærligheten. Du kan ikke velge den. Den skjer bare med deg. Men i motsetning til kjærligheten som blir borte når du ikke forholder deg til den, blir sorgen bare verre. Det å skrive om sorgen noen år senere er som å skrive om livet sitt. Jeg vet ikke hvor sorgen slutter og hvor livet begynner. Eneste måten jeg kan forstå dette på er å akseptere at de er to sider av samme sak. Sorgen blir med på turen videre gjennom livet. Slik må det være for meg. Dette gjør at jeg gradvis blir kvitt de destruktive delene av sorgen. De tingene som gjør meg vondt. De som kan gjøre meg selv til min egen fiende. Det jeg håper å stå igjen med er det eneste jeg har igjen av Leane, det eneste som binder oss sammen, og det skal jeg ikke bli kvitt. De delene av sorgen blir med meg videre.

«Nå må du ha kontroll. Du har ikke noe valg»

Trolig har andre en annen tilnærming til sorg, men jeg tenker slik. Til tross for vonde erfaringer, har jeg ikke er blitt fredet for nye kriser. Jeg er like utsatt som alle andre og takler man ikke det som ligger for hånden er det som å legge seg frivillig på gapestokken. Jeg er engstelig for å bli utsatt for nye kriser, men jeg har forpliktelser til familie, arbeidsgiver og ikke minst til meg selv. Nå må jeg ta kontroll over det som er mulig å ta kontroll over, jeg har ikke noe valg. Jeg fortjener å leve et godt liv og det, i likhet med alt annet, kommer kun med hardt arbeid. Jeg må derfor stille krav og jobbe med meg selv. Med meg og sorgen. Hånd i hånd. Alternativet er mye verre.

Opprinnelig trykket i Oss foreldre imellom 1.17.

Publisert 14.07.2017