En pappas historie - 10 år etter

Tekst: Torbjørn Koch  Bilder: Privat

Det var ingen å klandre. Hun hadde trisomi 18 og det medførte store misdannelser. Vi kunne vært sinte for at de ikke oppdaget det på ultralyden i uke 18, men da slapp vi i hvert fall å få spørsmål om abort. Jeg vet ikke hvordan vi hadde taklet å si ja til å avslutte vår lille datters liv. Heldigvis slapp vi det. For hjertet til My stoppet helt av seg selv.

De vonde årene

Det å være med på en fødsel av et barn man vet er dødt er en absurd opplevelse. Godt eller vondt? Lykke over et barn, eller sorg over et dødsfall? Ville hun våknet om vi bare holdt henne hardt nok? Om vi bare gråt nok? For man tar seg selv i å tenke at det kanskje er et ørlite håp om at alt er feil og at hun lever likevel… Pustet hun litt nå? Var det en liten bevegelse? Nei. Vi fikk aldri høre henne gråte. Fikk aldri sett øynene hennes. Fikk aldri kjenne varmen hennes. Den varmen hun hadde i seg da hun ble født, kjølnet sakte og hun ble kald.

Planen raknet. Vi hadde allerede to tidlige aborter bak oss. Og etter vi mistet My hadde vi enda en tidlig abort. Det var så tungt. Jeg husker at jeg tenkte mange ganger: Nå gir vi opp. Dette orker jeg ikke mer. Men selv om man ønsker å gi opp, så må man jo videre. Og det kan være krevende. For oss ble båndet mellom oss bare sterkere og sterkere. Vi følte at det kun var vi to i hele verden som visste akkurat hvordan vi hadde det og det styrket samlivet vårt. Limet ble sterkere.

Sorg

Jeg har god forståelse for at denne typen situasjoner kan få parforhold til å knirke. Vår fasit var å snakke om det. Med andre, men mest bare oss to. Og respektere hverandre for at vi var triste på hver vår måte.

Jeg hørte en mor si en gang at faren sørget feil. Hun syntes ikke han var trist nok. For han klarte å dra på jobb og han klarte å smile og le. Og da var han ikke trist nok. Heldigvis respekterte min Ingvild meg for min måte å sørge på. Hun mente heller ikke at hun hadde monopol på å sørge fordi det var hun som hadde gått gravid.

Jeg vet at enkelte menn har følt på det. Min tanke i disse vonde årene er at du som mann faktisk må takle to sorger. Du må takle din egen sorg og du må takle at du har en kone som sørger fordi hun ikke fikk til å lage et levende barn. Og da trenger hun deg mer enn noen gang. Jeg tror jeg fikk til det. Og jeg hadde heldigvis en kone som også tenkte akkurat slik motsatt vei.

For min del har det vært naturlig å alltid være åpen om dette dersom det passer seg sånn. Hvorfor skulle jeg ikke det? Jeg har erfart at mange av de jeg har snakket med har opplevd lignende, eller kjenner noen som har opplevd det. Og er det bare kvinnene som har "lov" til å prate om dette? Bare de som har lov til å sørge? Nei! Jeg var trist jeg også. Faen så trist! Du har da vel ikke mindre rett til å sørge som far?

Vi brukte masse tid sammen bare vi to. Snakket mye. Om det som hadde vært og det som vi håpet ville komme. Og vi kunne ikke feie My under teppet. Vi lagde fotoalbum. Vi kunne ikke glemme My. Vi måtte gjemme på henne.

Å bli tatt på alvor

En barselavdeling er full av lykkelige folk. Ferske mødre og fedre. Forventningsfulle besteforeldre, storesøsken, tanter og onkler. Alle var så jævla glade. Men vi var bare triste. Og oppi det hele var vi paradoksalt nok heldige. Ja, vi følte oss faktisk heldige oppe i alt det triste. My ble født på Gjøvik sykehus. Og både jordmødre, barnepleiere, leger og prest viste oss en enestående omsorg.

En dødfødsel er ikke hverdags for de som jobber på sykehus en gang. Men vi følte hele tiden at vi ble respektert og hørt. Vi hadde fått et barn. Vi fikk ha My hos oss den første natten. Vi fikk stelle henne. De klippet hårlokken hennes og tok hånd- og fotavtrykk. De tente lys for henne, pyntet henne og la henne i kapellet. De tok oss på største alvor og viste en oppriktig og naturlig omsorg i alle ledd. Dette var av stor betydning for hvordan vi kom oss gjennom og videre! Tusen takk!

Andres reaksjoner, feil eller riktige?

Hva med familien rundt? Besteforeldre som venter på et barnebarn. Kusiner som venter på en baby i familien. Jeg vet at det ikke var lett for dem som sto rundt oss. Hvordan skal man oppføre seg? Hva bør man si? Og hva bør man ikke si? Må vi gråte? Eller bør vi ikke gråte? Kan vi le? Hva var feil og hva var riktig?

Selv om mange i familien vår var veldig usikre på hvordan de skulle takle situasjonen, så vit dette: familien vår stilte opp ved å være seg selv og vise sin sorg og støtte på hver sin måte. For det finnes ingen rett og feil måte å takle sorg på!

Jeg husker fortsatt reaksjonen til en bestemt kollega. En godt voksen mann. Stakkars, han ante ikke hvordan han skulle møte meg da jeg kom tilbake på jobb. Han bare så meg rett i øynene og dunket meg på skulderen med knyttet neve. Sa ingenting. En kvinnelig kollega sa til meg senere at hun hadde blitt provosert over hans dårlige måte å kondolere på. Men jeg tenkte ikke sånn. Nå etterpå er faktisk hans reaksjon den eneste jeg husker. Blikket hans sa mer enn tusen ord. Han var oppriktig lei seg på mine vegne.

Vi reagerer ulikt og det må vi respektere! Det eneste riktige er å ikke prøve å glemme det. For det går ikke. Det vil dukke opp igjen en eller annen gang, og da er det enda vondere. Jeg vet det var vanlig før, men håper aldri, aldri, aldri at det igjen blir vanlig å feie vonde opplevelser som dette under teppet.

Informasjon, åpenhet og håp

Hvor søker man informasjon og trøst når man er midt oppe i noe sånt? Internett? Og hva finner man der? Vi har ikke deltatt mye i erfaringsutvekslinger etter at vi mistet My. Og jeg vet vi kanskje burde ha gjort det. For i tiden etterpå - da vi lette på nett etter alle mulige slags erfaringer om aborter og dødfødsler - hva var det vi fant? Jo, vi fant nesten bare de sørgelige historiene.

Jeg var så frustrert den gangen over hvorfor de som fikk barn etter en dødfødsel eller spontanabort ikke kunne dele sine gode historier. Det var så mye, mye mer å finne av de sørgelige historiene. Eller var det bare jeg som ubevisst ble dratt mot de triste historiene?

Nå 10 år etter kan jeg ikke annet enn å innrømme at heller ikke jeg har delt min GODE historie etter våre vonde år. Derfor gjør jeg det nå. For hvordan ble vår historie? Jo, i dag sitter jeg her som trebarnsfar. Trebarnsfar! Mine dyrebare, nydelige unger er nå 7, 6 og 2 år. Og livet smiler stadig bredere. Vi fikk hjelp, og det løsnet. Så det er kontrastfylt dette livet. Jeg vet hvordan det er å gå fra den totale, bunnløse sorg, håpløshet og fortvilelse til den aller største lykke.

Så til alle dere der ute som har et barn for lite og som kanskje strever med å få deres etterlengtede barn: Det hjelper dere kanskje ikke, men jeg heier på dere! Ikke gi opp! Det kan vente så mye glede foran dere et sted.

Til My

Og til deg kjære lille engelen min: Du er med oss alltid! Du var starten på et fantastisk eventyr og det er jeg så takknemlig for. Takket være deg vet mamma og pappa at det ikke er en selvfølge å få barn. Vi vet at livet er skjørt og at man ikke skal ta lykken for gitt. Kanskje nyter vi familielivet mer enn vi ville gjort om ikke du hadde minnet oss på hvor dyrebart det er.

Takket være deg følte vi at vi ikke kunne stoppe etter å ha fått Tobias og Karoline. For vi følte at vi hadde en for lite. Vi vil alltid føle at vi har en for lite. Derfor valgte vi å få Anna. Lille herlige Anna som smiler hele tiden. Kanskje vi ikke hadde hatt henne her hvis det ikke var for deg. Så du har satt dine spor My. Vi er utrolig takknemlige for å ha fått oppleve deg. Og du skal vite at vi har det godt.

Du har tre fantastiske søsken som du burde fått oppleve. Du hadde elsket dem! Vi har dem med på kirkegården for å besøke deg av og til. Tobias og Karoline vet at de har en storesøster der oppe et sted. Og de tenker nok mye på hvordan det hadde vært med deg her. Du er med dem.

Det er kontrastfylt dette livet.