Gravid igjen: – Godt å treffe andre som takler alle følelsene
Fellesskapet er sterkt mellom mammaene i Facebookgruppa "Små skatter 2016". Å treffe andre som var gravide igjen etter å ha mistet barn, har vært uvurderlig.
Åtte stolte mammaer kommer trillende med hver sin barnevogn gjennom Slottsparken en kald dag i februar. Skravla går lett og smilene sitter løst, innimellom sender de ømme blikk ned i vognene. Nok en stor barselgruppe på vei til å invadere Oslos kafeer tenker kanskje de forbipasserende mens de haster videre.
Men dette er ingen vanlig barselgruppe fra den lokale helsestasjonen, disse mammaene er knyttet sammen av langt sterkere bånd. Babyene deres er ingen helt vanlige babyer, de er alle etterlengtede småsøsken, de kaller dem "hjerteplaster". Og mammaene er ikke normalt bekymrede nybakte mødre som strever med amming og nattevåk. De har alle erfart at det utenkelige faktisk kan skje.
Å treffe andre som forstår
Mamma Hanne Stenshorne har invitert LUB til å møte denne uvanlige barselgruppa. Noen av dem møtes jevnlig til trilletur og kafé i Oslo, andre henger seg med når de får det til. For de er mange og fra hele landet de som har kontakt på Facebookgruppa "Små skatter 2016", 34 mammaer totalt.
Laila Lovise Johansen og lille Nore kommer helt fra Bodø. Dette er første gang Laila møter de andre mammaene ansikt til ansikt, men hun føler likevel hun kjenner dem godt.
– Det blir ganske personlig på Facebookgruppa. Det er veldig godt å ha andre som har forståelse og som takler alle følelser der, sier hun.
Mange av medlemmene i gruppa møttes gjennom nettforumet Englesiden våren 2015 - like etter at de mistet barnet sitt. De har ulike tapshistorier: dødfødsel, død under fødsel, krybbedød etc. Ingrid Folvik og Alexandra Martinsen, som begge har møtt opp denne dagen, startet opp den hemmelige Facebookgruppa høsten 2015 da de begge ble gravide. Snart meldte flere seg inn, de fleste så fort de testet positivt.
– Det var viktig at ikke alle kan se hvem som er med for man forteller jo ikke til alle at man er gravid i 4. uke! sier Ingrid.
Nå har de fulgt hverandre gjennom svangerskap, fødsel og videre gjennom barseltiden. Mange har blitt gode venner. Hanne og Marielle Øverby kan fortelle om et nært vennskap som er tuftet på et spesielt skjebnefellesskap: de mistet barn med bare 6 dagers mellomrom i mars 2015 og året etter fødte de barn igjen på samme dag, 4. mai: Malene og Tilda. Begge bor i Oslo og tilhører den harde kjernen som henger sammen jevnlig.
På United Bakeries i Paleet finner vi plass nok til at hele den store gruppa kan sitte samlet. Snart er de små skattene hentet opp på fanget til amming og mating.
Tøft å være gravid igjen
Å skulle ha barn igjen etter å ha mistet, kan være en tøff og slitsom prosess. For mange kommer tanken om å få barn igjen raskt, og ventetiden fram til de lykkes igjen kan være vond.
– Jeg trodde aldri det skulle gå å bli gravid igjen! forteller Hanne, som mistet sitt første barn, Ida, brått og uventet rett etter fødselen. De 6 månedene det tok før hun ble gravid igjen, kjentes som en evighet, noe som illustrerer godt hvor sterk besettelsen om å få barn igjen kan være.
Og når man endelig lykkes med å bli gravid igjen, kommer angsten for alt som kan gå galt. I tillegg er det frykten for at omgivelsene nå skal tro at "alt er bra igjen" og glemme barnet som døde. Mammaene forteller at de ventet i det lengste med å fortelle omverdenen om det nye svangerskapet.
– Det var mange jeg ikke sa noe til før Malene var født, sier Hanne og ser kjærlig på den lille tulla med gode runde kinn og masse mørkt hår. Endelig opplever hun morslykken.
– Flere visste verken at jeg hadde fått første barn eller at jeg var gravid igjen før Elias var født, forteller Ingrid. Hennes Nora døde plutselig av en uoppdaget infeksjon bare 1 dag gammel i mai 2015.
Det har betydd mye å snakke sammen med de andre i gruppa gjennom svangerskapet. Samtidig har det vært nervepirrende å følge hverandre.
– Hver gang noen postet et nytt innlegg var det skummelt å åpne, sier Ingrid.
De var livredde for at noe galt skulle ha skjedd noen av de andre, i tillegg til å frykte for eget svangerskap.
– Jeg tenkte at nå har det gått bra med så mange, så nå går det nok galt med meg, forteller Hanne.
Heldigvis har det gått bra med alle i gruppa, det har vært bare én spontanabort, og mammaen ble raskt gravid igjen og fikk et levende barn i 2016.
For Laila var det nære på:
– Nore ble født i uke 33, samme uke som jeg mistet Viljar. Det var så vidt det gikk bra denne gangen, jeg måtte krangle meg til keisersnitt da jeg opplevde akkurat det samme som sist: det begynte å bli roligere i magen! forteller hun.
Kan være ærlige om alle følelser
– Hvorfor har det vært så viktig for dere å møtes?
– Vi har felles forståelse. Det er vanskelig for andre å sette seg inn i hvordan vi har det. Vi har mange følelser som mange ikke har og ikke forstår, sier Hanne.
– Vi slipper kommentarer som "det går bra, bare slapp av", sier Inger Opsal med lille Jonas på fanget.
– Vi kan snakke om frykt uten å bli avfeid med at det er bare tull, sier Ingrid.
Til tross for hva utenforstående kan se ut til å tro, blir man ikke mer redd av at frykten blir tatt på alvor. Det er normalt å være redd i svangerskapet etter å ha mistet et barn. Man trenger å bli møtt med forståelse og heller få hjelp til å håndtere redselen og bli tryggere.
– Jeg var med i en vanlig gravidgruppe først, men måtte ut. Jeg følte meg måtte skåne de andre. I "Små skatter" er det godt å slippe å skåne. Her kan vi være ærlige, sier Laila. De andre nikker, dette er noe alle kjenner seg igjen i.
– Det er mange ting man kan lufte der som andre ikke forstår. Som at jeg må sjekke hvert femte minutt at babyen min puster, forteller Tine Sand som holder Mathilde i armene.
– Blir dere ikke mer redde av å høre om hverandres tapshistorier?
– Første gang jeg hører historien, så blir jeg litt redd. Jeg er blitt litt redd for alt som kan skje. Det er en her som mistet et 2 måneder gammelt barn i krybbedød, forteller Hanne.
– Vi møter mennesker som forstår, men faren er at vi også får vite om alt som kan gå galt. Det er lett å bli mer redd. Vi tenker at det kan skje igjen til tross for at det er så sjeldent, sier Ingrid, som understreker at de jo forstår med fornuften at det ikke er stor sannsynlighet for at de skal rammes av alt de får vite om.
– Du får skrekkhistoriene, men også støtten, sier Inger.
Disse åtte mammaene er i hvert fall ikke i tvil: Selv om de kanskje har blitt litt mer redde av å høre om hverandres historier, så er det verdt det. Fellesskapet og forståelsen trumfer frykten.
Tekst og foto: Line Schrader
Se også: