Håpets betydning i en sorgprosess

- Hvor viktig er håpsdimensjonen i en sorgprosess?

- Dette er en vanskelig balansegang. Alle trenger å få vite at tiden er en venn, at situasjonen gradvis vil forbedre seg og at de fleste vil få et liv som kan fylles med ny mening og glede. Samtidig tar dette for mange lang tid. Derfor er det godt å ha forståelse for at dette tar tid og det er mye smerte underveis. Det som gjør det ekstra vanskelig, er at sjokket i begynnelsen beskytter og at mange kjenner etter en tid at det blir verre ikke bedre. Om dette ikke er kjent, så kan en virkelig gå i kjelleren. Å møte mennesker som har kommet videre, kan være oppmuntrende, spesielt om de samtidig rommer sorgen og formidler at barnet de har mistet bærer de med seg.

- Vi erfarer at en kvalitet ved likemannsstøtten er at møtet med andre som har levd igjennom et tap, gir håp og tro på at det er mulig å gå videre. Hvor tydelig bør ressurspersoner være omkring dette?

- Jeg tror det er viktig å være tydelig og bekrefte at det er lov å gjøre hyggelige ting. Vi som er fagfolk bør formidle at positive opplevelser har en enestående evne til å nedregulere negative følelser og dempe uro i kroppen. Gode rollemodeller som har gått veien før dem, gir foreldre håp. Men de som skal støtte må vite at mange ulike veier kan føre til dette målet. Smerten skal ikke skyves under teppet.

- Dersom man ikke opplever å få håp, kan dette bli kompliserende i en sorgprosess?

- Jeg tror at det er fullt mulig for andre å forverre situasjonen for foreldre om en bare betoner problemer og alt det negative som ligger foran dem. Noen bestemmer seg veldig tidlig for at dette skal de komme igjennom og de maner frem håp og optimisme. Det skal vi på alle måter respektere. Vi skal gi næring til håp og snakke om at ting kan bli bedre, samtidig som vi anerkjenner at dette kan være vanskelig for mange å tenke på når savn og lengsel er til stede hele tiden.

Intervjuet av Trine Giving Kalstad