Hedret sønnen gjennom klippemaraton
Gjennom en unik saueklippemaraton og innsamlingsaksjon viste Ørjan og Elisabeth hvilken kraft som ligger i kjærligheten og sorgen over barnet de mistet.
Tekst: Elisabeth Hovland og LUB
Bonde og saueklipper Ørjan Østebøvik (35) og kona Elisabeth Innvær (34) møter oss på gården sin, Vågabøen, i Tysvær i Rogaland. Her er de to eldste døtrene May Elin (11) og Rannveig Marie (9) i gang med ettermiddagens lekser, og Jenny Synnøve på halvannet år løper lykkelig rundt. Det mangler en gutt her; søstrene fikk aldri bli kjent med broren, aldri kile han på magen for å få fram et smil.
Da datter nummer to var fem år, ble Elisabeth gravid på ny, men spontanaborterte etter 13 uker. Gleden var stor da hun ble gravid igjen ett år senere, men Elisabeth var urolig helt fra starten.
– Jeg var sikker på at noe ikke var som det skulle og var redd hele tiden, forteller Elisabeth. Selv om alt så fint ut både på rutineultralyden og på ekstra kontroll i uke 21, var hun fortsatt veldig urolig. I uke 27 bestilte hun igjen en legetime.
Hjertelyden som forsvant
Elisabeth ba legen om å sjekke hjertelyden. «Helt fint», fikk hun beskjed om fra turnuslegen, som virket usikker og uerfaren. Fastlegen var på ferie. Elisabeth mente selv at hjertelyden gikk for sent til å være barnets, det måtte være hennes puls, så hun ba om en ultralyd.
En annen lege ble tilkalt. Av han fikk hun den brutale meldingen: «Nei, her er det ikke liv!»
Elisabeth reagerte med sinne, hun hadde ingen tro på at legen visste hva han snakket om.
Ørjan møtte henne på vei til sykehuset og prøvde å berolige henne. Legen hadde ikke peiling, sa han til seg selv.
Beviset fra navlestrengen
Ventetiden på sykehuset var ulidelig lang mens legen studerte ultralydskjermen. Det kom enda en lege. Så kom beskjeden: Hjertelyden manglet, det var ikke noe liv.
– Det føltes som jeg datt ned i et svart hull, hva skulle jeg gjøre nå? Hva hadde jeg gjort galt? sier Elisabeth.
Legen snudde skjermen og viste blodgjennomstrømmingen fra navlestrengen; blodet sirkulerte ikke videre i barnet. Dette var beviset som gjorde at også Ørjan begynte å forstå.
– Det var bare helt tomt, du vet ikke helt hva du føler når du står oppi det, du forstår, men forstår ikke likevel, sier Ørjan.
De bestemte seg for å dra hjem for å gi den vonde beskjeden til storesøstrene.
– Jeg var i sjokk, tanker om at det var min feil eksploderte i hodet mitt, sier Elisabeth.
Da ble Ørjan litt streng og sa «jeg vil aldri igjen høre deg si at det er din feil». Dette var godt å høre for Elisabeth. De var på samme lag og skulle komme igjennom dette sammen.
Hjemme var det vanskelig å forklare det uforklarlige til døtrene: de skulle aldri få ha med lillebror hjem.
En stille fødsel
Etter en tung natt hjemme, kom de tilbake til sykehuset for å sette i gang fødselen.
– Min første tanke var at jeg måtte få keisersnitt, å finne styrken til å føde et dødt barn var umenneskelig. Men keisersnitt var ikke noe alternativ. I ettertid ser jeg at fødselen var det som skulle til for at det faktisk gikk opp for meg hva som hadde skjedd. Nå ble Johan født på samme vis som de andre barna, sier Elisabeth.
Lille Johan kom til verden 13. juli kl. 12.50.
Johan var så stille og skjør, Elisabeth var redd han skulle gå i stykker. Johan ble lagt i pappas armer. De vasket og kledde på han. Tanker om det første smilet, den første jula, de første skrittene var knust, de skulle aldri få slike minner sammen med gutten sin.
I farmors fang
Foreldrene var ikke komfortable med noen av alternativene som kom opp for hvordan Johan skulle begraves.
– En liten baby klarer jo ikke seg selv, så vi tenkte at i en egen grav ville han bli veldig alene. Fellesgraver følte vi ble upersonlig.
Ørjans tante kom med et alternativ: Johan kunne legges i farmor sin grav. Ørjans mor døde i en tragisk ulykke da Ørjan var 12 år og ble bare 35 år gammel.
– Tanken på at Johan skulle få være sammen med farmora, ga oss sjelefred.
På en liten stein står Johans navn og påskriften «Sover trygt i farmors fang».
Inspirasjon fra Wales
Ett år senere: Ørjan kjenner på en sterk sorg over tapet av sin eneste sønn og har behov for å kanalisere energien sin inn i noe meningsfullt. Inspirasjonen får han fra en kompis i Wales som hadde klipt 1204 sauer til støtte for den walisiske luftambulansen.
Ørjan vil utfordre seg selv, kan han klare noe lignende? Ingen hadde gjort dette i Norge før. Han bestemmer seg for å gjennomføre en klippemaraton. Elisabeth og Ørjan ønsker at dette skal gjøres i Johan sitt navn, og at inntekten skal gå til LUB.
– Det var godt å gjøre noe for Johan. Vi kan ikke følge ham på fotballtrening eller å gå og bade, som vi kan gjøre med jentene, men dette kunne vi gjøre, sier Ørjan.
Ville støtte forskning og sorgarbeid
Elisabeth og Ørjan vil gjennom klippemaratonen støtte LUB sitt arbeid med forskning og sorgstøtte. Kanskje kan de på denne måten bidra til at andre slipper å oppleve det samme som dem?
De fikk selv aldri svar på hvorfor Johan døde. Hvordan er det å ikke vite?
– Jeg ville egentlig bare vite at jeg ikke hadde gjort noe galt. Eller at dødsfallet ikke skyldtes noe genetisk, sier Elisabeth.
– Vi tenker ikke at vi må vite hvorfor han døde. Jeg tror også, for min del, at hvis vi hadde fått et svar og det var et svar vi ikke var helt komfortable med, så hadde det kanskje vært verre å få flere unger etterpå, sier Ørjan.
Vel så viktig var det å støtte LUBs sorgarbeid. Elisabeth kom tidlig med i en sorggruppe på sykehuset i Haugesund, og sier hun aldri hadde vært der hun er i dag uten den.
– Det blir som en stor familie. De heier når ting går bra og støtter opp når det kommer tunge dager. De sier aldri at vi har tre barn slik som andre kan gjøre, de tar alltid med Johan.
Elisabeth og Ørjan håpet også at prosjektet kunne bidra til litt mer åpenhet.
– Jeg har alltid synes det har vært forferdelig vanskelig å vite hva man skal si når man møter folk som har mistet noen. Men da jeg selv møtte folk som ikke sa noe om det som hadde skjedd med oss, så følte jeg meg ganske glemt, sier Elisabeth.
Store planer – og koronapandemi
Ørjan startet treningen i november i fjor. Saueklipping er svært tungt fysisk arbeid.
Å klippe 400 sauer krever samme energibruk som å løpe ett maraton, målet var å klippe over 1000.
De første han måtte få med seg på laget var arbeidsgiveren Fatland Ølen der Ørjan jobber fast som saueklipper i sesongen. Sjefen var overbegeistret og la planer om en åpen dag på slakteriet med stands og tivoli.
Så kom koronapandemien i mars. De vurderte å avlyse. Men Ørjan hadde trent lenge og forstod at hvis dette ble utsatt, ville han ikke orke å sette i gang på ny. Løsningen ble å flytte prosjektet og innsamlingsaksjonen til Facebook.
Elisabeth tok ansvaret for sosiale medier og måtte lære seg alt fra bunnen av. Én ting de ikke var helt forberedt på, var hvor stort prosjektet ble på Facebook, nesten over natta. De fikk også raskt nærkontakt med sosiale mediers sjel: En lik og del-aksjon ga kjemperespons, men plutselig var det taust.
– Folk trenger påfyll, ellers blir de lei. Det er hardt og brutalt, forteller Ørjan.
Da kom ideen om en konsert som skulle sendes som underholdning når Ørjan hadde pause fra klippingen. Ørjans brødre som selv spiller i band, hjalp til med å rekruttere musikere til veldedighetskonsert. Det var ja med en gang fra samtlige sju band.
Rørende oppslutning
Fra lørdag 6. til søndag 7. september gjennomførte Ørjan klippemaratonen med gode støttespillere rundt seg.
Konserten med klipping ble sendt live på Facebook for et stort og begeistret publikum på lørdagen. Den har til nå 19000 visninger!
Rørende oppslutning
Fra lørdag 6. til søndag 7. september gjennomførte Ørjan klippemaratonen med gode støttespillere rundt seg.
Konserten med klipping ble sendt live på Facebook for et stort og begeistret publikum på lørdagen. Den har til nå 19000 visninger!
Rørende oppslutning
Fra lørdag 6. til søndag 7. september gjennomførte Ørjan klippemaratonen med gode støttespillere rundt seg.
Konserten med klipping ble sendt live på Facebook for et stort og begeistret publikum på lørdagen. Den har til nå 19000 visninger!
LeVang var ett av sju band som spilte på konserten.
Gjennom hele helgen kom det en jevn strøm med bønder, venner og familie som ville heie Ørjan fram.
Han knuste sin egen målsetning: 1243 sauer ble klippet på ett døgn, og 265.000 kroner samlet inn!
Johans foreldre er overveldet og rørt over all støtten.
Da Ørjan pakket bort saksa, hadde han en innsats tilsvarende tre maratonløp i kroppen.
– Dette er ingenting mot den påkjenningen det er å miste barnet sitt, sier Ørjan.
Opprinnelig trykket i LUB-magasinet 2.2020