Helgeseminar for etterlatte foreldre: – En trøst og trygghet at vi ikke er alene

Tekst og foto: Line Schrader, Vilde von Krogh og Trine G. Kalstad, opprinnelig trykket i "Oss foreldre imellom 12.18

– Vi følte oss litt ensomme, særlig i starten. Derfor så vi fram til dette seminaret, sier Christian og Hanna som deltok på seminarhelgen «Å lære å leve med sorgen» et halvt år etter at deres første barn, Helena, døde.

Ensomhet er en vanlig følelse etter å ha mistet et barn, de fleste foreldre kjenner ikke andre som har opplevd noe lignende. Siste helgen i oktober 2018 møttes over 60 foreldre som hadde opplevd lignende, på Soria Moria hotell i Oslo. Alle var der fordi de har mistet et eller flere barn. De fleste hadde mistet barn de siste to årene, mens 14 var erfarne likepersoner, kontaktpersoner, som var der for å støtte de nye og lede gruppesamtaler.
 

Kjenner meg mer normal nå

Hanna og Christian fra Oslo stiller villig opp til intervju rett etter at helgens program er over, slitne, men fornøyde.

– Det var godt å møte andre foreldre. Jeg kjenner meg på en måte mer normal nå. Jeg er ikke den eneste som har mistet barn, slik som i vennegjengen og på jobben, sier Hanna.
– Det er godt å vite at vi er mange, selv om jeg skulle ønske det ikke var sånn. 

Lille Helena ble født med hastekeisersnitt i uke 28 på grunn av alvorlig svangerskapsforgiftning. Hanna hadde allerede vært innlagt på sykehus i flere uker, en tid preget av angst og frykt. Helena var liten, men sterk. Legene sa at det kom til å gå bra og foreldrene følte de endelig kunne slappe av. Men tidlig om morgenen tredje dag døde Helena brått, til stort sjokk og sorg for både foreldrene og helsepersonellet. Årsaken viste seg å være den medisinske behandlingen. Hanna og Christian bærer ikke nag til sykehuset, de har forsonet seg med at det er en risiko ved all medisinsk behandling.

I den tøffe tiden etterpå har ønsket om å møte andre som virkelig kan forstå hvordan de har det, vokst seg sterkt hos begge foreldrene.

– Jeg var litt desperat etter å møte andre mødre som har mistet barn, sier Hanna, som gjennom LUB kom i kontakt med andre mødre i sommer. Christian møtte andre fedre da de da de i høst begynte i en sorggruppe hos LUB.

– Det har vært fint med sorggruppen, som er to timer i måneden. Og nå så vi fram til å kunne jobbe skikkelig og gå inn i materien, sier Christian om forventningene til helgen.
 

Tøft, men godt

Helgens program besto av en blanding av foredrag, gruppesamtaler rundt bordene og godt med tid til pauser, måltider og rekreasjon.

– Foredragene har vært bra, mens møtet med andre foreldre har vært viktigst. Det blir et spesielt bånd, man speiler hverandre. Det er en trøst og trygghet i å møte andre som også har mistet barn, sier Christian.

– Fredagen klarte jeg ikke å ta helt innover meg alt sammen, forteller Hanna. Åpningen på seminaret fredag kveld er gjerne den tøffeste delen for deltakerne, som da får kort presentere seg selv og sin historie og høre hvorfor alle er der. Det er mye å ta inn, likevel er erfaringen at det er godt og trygt for deltakerne å få dette plassert tidlig.

Lørdag kveld var det minnestund, noe som også ble sterkt for Hanna og Christian.

– På minnestunden var alle barrierer nede, da gråt jeg veldig mye, sier Hanna. Her ble det tent lys for barna vi savner, lest dikt og spilt musikk. Det er en seremoni som mange opplever som god og sterk, vi kommer tett på grunnen til at man er der, og alle som ønsker det får satt fram et bilde eller minne fra sitt barn.

Selv om det har vært tøft innimellom, synes Hanna det har vært godt å delta på seminarhelgen. Hun trekker fram tiden som var satt av til rekreasjon og fysisk aktivitet.

– Det var fint at det var lagt opp til yoga og tur med mer. Det ga mulighet til å komme i kontakt med andre på en annen måte enn i gruppesamtale og ved måltidene.

Godt om det å skulle få barn igjen

Christian framhever det siste foredraget, av forsker og LUB-medlem Line Christoffersen, om å få barn igjen etter å ha mistet.

– Det var deilig at det var så ryddig og vi fikk konkrete knagger, sier han.

– Det handlet nok om temaet også, legger Hanna til, og utdyper: – Det var noe alle kunne kjenne seg igjen i der, foredragsholderen tok for seg både de som vil, ikke vil, tør, ikke tør, kan og ikke kan få barn igjen. Jeg kjente meg igjen, særlig i katastrofetenkningen. Jeg forbereder meg ofte på at det verste vil skje.

Intervjuet på scenen om parforholdet

Hanna og Christian bidro selv til seminaret da de sporty stilte opp til intervju på scenen med parterapeut Bjørk Matheasdatter under foredraget om parforhold og sorg. Her delte de åpenhjertig fra sine erfaringer etter at Helena døde. De fortalte blant annet om hvordan de var bevisste på å være rause med hverandre i sorgen, noe de erfarer er svært viktig fordi de har ulike reaksjoner og behov.

– Jeg var veldig spent. Jeg visste ikke om jeg kom til å gråte eller om jeg ville klare å si noe. Men det var en veldig trygg arena å snakke i. Folk kom bort til meg etterpå og sa at det det var bra jeg fortalte om vanskelige og «forbudte» tanker, forteller Hanna.

– De forbudte tankene er noe vi har snakket mye om sammen. Jeg regner med at mange føler det samme, supplerer Christian. Matheasdatter bekreftet at det var viktig å snakke høyt om vanskelige tanker, da blir de ikke så farlige lenger og det hjelper en til ikke å bli bitter.

Vil bidra til åpnere samtale om døde barn

På seminarhelgen har det vært det naturligste i verden å snakke om barna som er døde. Her forstår alle at det ikke er farlig å snakke om, og ingen frykter at de skal «rippe opp i» sorgen ved å spørre.

– Det var en trygg måte å møte folk på. Jeg har slappet av på en helt annen måte sosialt, sier Christian. De synes det har vært godt å være omgitt av andre som klarer å forholde seg naturlig til Helena, noe de ikke alltid opplever i omgangskretsen sin ellers.

– Jeg har lett for å snakke om Helena og hva som har skjedd. Men av og til når jeg forteller om henne til andre, rykker de til og trekker seg unna. Jeg opplever det som et tabu å snakke om døde barn. Jeg vil gjerne bidra til en åpnere samtale. Jeg er mor til en som er død, det er en stor del av hvem jeg er, avslutter Hanna.