Hun er nemlig ikke som andre barn. Hennes navn er ikke forbundet med glede og det blir aldri god stemning når mor eller far begynner å snakke om henne i familieselskap. Hun bringer ikke med seg gode minner, bortsett fra for sine foreldre. Hun ikke er like velkommen som andre barn, fordi hun ikke lengre lever blant oss.

Familieselskap gir meg egentlig gode assosiasjoner, selv om familie ikke alltid er like enkelt. Og det å miste et barn gjør ikke denne relasjonen noe enklere. I mitt tilfelle var jeg den første av både mine søstre og søskenbarn til å vente barn. Min søster blei gravid bare noen måneder etter meg, og plutselig ventet vi to store gleder i samme familie. Men min glede gikk over til å bli en stor sorg. Vi mistet jenta vår i den 23. uken og livet blei plutselig snudd på hodet for både oss og de rundt.

"Livet går videre" – i alle fall for de rundt oss. Min søsters datter blei født et halvt år etter min datters død og mine foreldre ble fortsatt besteforeldre og mine søstre fremdeles tanter. Men min rolle var plutselig borte og jeg satt tilbake som en tante for min niese og mor til mitt døde barn.

Det er ofte slik i vårt samfunn at en glede overskygger en sorg. Bilder av min niese henger i hvert andre rom i mine foreldres hus, og mor har begynt å strikke igjen, kun barneklær vel og merke, som aller helst skal vises fram til alle, inkludert meg. Hjemme gleder alle hjerter seg, for vi kan vel ikke fremdeles sørge over jenta vår som døde, når min søster har fått barn?

Det skal påpekes at mitt forhold til min far er fantastisk, men selv dette strekker ikke alltid til. Tapet av en mor som forstår og støtter er av og til litt for stort i forhold til hva en pappa kan tilby - selv verdens beste. Jeg føler på mange måter at jeg har vokst fra min mor. Det er vanskelig å ha et voksent forhold til noen som ikke lengre er på samme følelsesmessige nivå eller forstår hvorfor man kan bli såret av spesifikke temaer.

I min svigerfamilie er det heller ingen av søskenbarna som har fått barn, men tapet av datteren vår er ikke noe lettere der - det var jo ingen av de som hadde noe "forhold" til henne. Utenom at hun var det første barnebarnet. Det første oldebarnet. Men hvilken roller spiller det når de ikke rakk å bli kjent med henne? Er det rett at hun bare skal bety noe så lenge hun blir båret fram til termin? Det er ikke hennes feil at hun ikke var levedyktig eller at ingen andre enn mor og far fikk bli kjent med henne, så hvorfor skal hun ikke holdes utenfor når hun ikke fortjener bedre?

Det var store diskusjoner i svigerfamilien mot mitt ønske om å gravlegge datteren vår. Dette er en diskusjon som aldri ville kommet opp om hun døde ved termin eller senere. Det sårer at hun ikke får samme verdigheten som andre barn, bare fordi hun ikke var levedyktig. Om det er debatten om å gravlegge henne eller om det er den rungende stillheten som kommer hver gang hun nevnes, som ødelegger forholdet mest, er vanskelig å vite. Under debattene om graven hennes, var hun i alle fall en del av samtalen. Den tid er over.

Tapet av et "ufødt" barn kan vel ikke henge i så lenge? Det er jo tross alt ikke noe problem for oss som er så unge å få flere barn. Man kan vel si at det er urettferdig å forvente at andre skal sørge over jenta vår, men er det urimelig å forvente litt forståelse og medfølelse?

Anonym forfatter (LUB kjenner identiteten). Opprinnelig trykket i Oss foreldre imellom 1.15, som del av temaet "Når relasjoner blir vanskelig".