Jeg ble fortalt at venner kunne forsvinne, men jeg var overbevist om at dette ikke gjaldt meg. Mannen min og jeg ble møtt med en enorm forståelse og støtte, både av familie, venner, naboer og kolleger etter at vi mistet vårt første barn. Jeg kan fremdeles bli rørt til tårer når jeg tenker på hvor fantastiske folk var og hvor mye empati jeg ble møtt med.

Joda, det var noen utfordringer også i starten med mine to beste venninner. Da Therese avslørte at hun var gravid bare en måned etter at datteren vår døde, skrek det sønderknuste hjertet mitt at graviditeten hennes var et svik mot all verdens rettferdighet, selv om jeg rasjonelt forsto at hun ikke hadde gjort noe galt. Det tok to måneder hvor jeg ikke orket å ha kontakt med henne i det hele tatt, før jeg helt uforberedt dumpet borti henne – og overrasket meg selv med å bli glad for å se henne.

Med Mona var det også problemer. Hun trodde at hun rippet opp i sorgen min ved å snakke og spørre om det som hadde skjedd, og jeg tolket unnvikelsen hennes som at hun prioriterte helt andre ting enn å hjelpe meg når jeg trengte henne mest. Dette holdt på å ødelegge vennskapet vårt, og det tok nesten et halvt år før vi fikk oppklart den forferdelige misforståelsen.

Alt var i orden. Trodde jeg. Bomben falt ikke før nesten to år etter at vi mistet datteren vår.

«Vennskapet vårt er ikke det samme som før,» erklærte Therese. Det kom som lyn fra klar himmel. Visstnok hadde jeg levd mye inni min egen boble, med prøverørsforsøk, ny graviditet og et perfekt barn nummer to, men jeg hadde opplevd vennskapet vårt som like sterkt som før. Therese var ikke enig i dette. Vi brukte mye tid på å snakke om de to månedene vi ikke hadde kontakt i begynnelsen av graviditeten hennes. Hun hadde tatt dette svært tungt og aldri klart å glemme det. Allerede samme dag som vi fikk kontakt igjen den gangen, hadde jeg sagt til henne at jeg aldri hadde klandret henne for at hun ble gravid, og at den eneste grunnen til at jeg hadde holdt meg unna henne var min egen sorg. Jeg trodde vi hadde fått snakket ut da, men gjentok gjerne ordene mine. Jeg sa jeg var veldig lei meg for at mine sorgreaksjoner hadde gått utover henne. Jeg prøvde å forstå henne, og jeg prøvde å forklare at det er vanlig å slite med å forholde seg til gravide etter selv å ha mistet barn. Hver gang vi snakket om dette, sa Therese at hun forsto og at hun hadde lagt det bak seg. Likevel opplevde jeg at hun fortsatte å bringe det på bane gang på gang ved å fortelle hvor såret hun hadde blitt, og at hun ikke kunne forstå at det kunne være så vanskelig for meg.

Therese reagerte også på at jeg ikke oppførte meg helt normalt overfor hennes lille gutt. Hun hadde selvfølgelig rett i det. Det var hardt å møte andre barn, særlig de som var født samtidig med og etter min lille engel. Men jeg prøvde… Jeg dro blant annet på barselbesøk på sykehuset da Therese fødte sønnen sin – mens jeg selv fremdeles strevde med å bli gravid igjen, og jeg lånte henne babyklær. Jeg sa jeg var lei meg for at mine vanskeligheter med barn var synlige for henne, men at problemet lå hos meg, og at jeg måtte jobbe med min egen sorg. Men Therese savnet initiativ og interesse for hennes gutt. Hun fikk meg til å føle meg så utilstrekkelig, for anklagene traff meg der jeg så altfor godt selv visste at jeg ikke klarte å gjøre og føle det jeg burde…

Forholdet ble vanskeligere, jeg opplevde at vi ikke klarte å forstå hverandre. Det neste halvåret kom det stadig opp nye ting. Therese syntes sorgen min tok for lang tid. Hun var lei av at alt skulle gå på mine premisser. Da jeg lyktes med å bli gravid for tredje gang og hun ønsket meg lykke til med mitt barn nummer to, takket jeg, men nevnte forsiktig at jeg så på dette som mitt barn nummer tre – da reagerte hun og mente jeg kritiserte henne for alt mulig. Ifølge henne hadde jeg bestemt meg tidlig for at vennskapet med henne ikke skulle klare seg gjennom sorgen. Hun mente det nå hadde gått så lang tid at det var på tide at jeg sluttet å bruke tap av barn som en unnskyldning for oppførselen min.

Hadde hun enda kritisert meg for én eller to ting, og så gjort seg ferdig med det etter en god prat. Utfordringen var at jeg opplevde at hun vekslet mellom å insistere på at hun var ferdig med det, og så likevel gjenta gamle anklager i tillegg til å komme med nye. Hun avsluttet alt med å utbryte: «da får vi slutte å være venninner da, og bare være kolleger i stedet!»

Og hadde vi ikke arbeidet sammen, kunne historien ha endt her. Jeg kunne ha droppet all kontakt. I stedet måtte jeg tåle belastningen med daglig å møte et menneske som hadde sterkt kritisert min måte å sørge på og dermed rippet opp i sorgen på verst tenkelige måte. Min naturlige sorgprosess ble dyttet til side fordi jeg i stedet måtte kjempe mot Therese og hennes sårende holdninger. Dette sendte meg ut i flere sykmeldinger. Jeg fikk velmente råd fra venner og familie om å «heve meg over det» og å «svelge en kamel og utelukkende ha profesjonell kontakt». Ingen kan vel være uenig i at dette hadde vært den mest fornuftige og sunne reaksjonen. Det fortvilende var at jeg ikke var i stand til dette. Selv om det hadde gått over to år, var tapet fortsatt som et åpent sår. Hvis jeg bare fikk sørge i fred, hadde jeg det greit nok. Men ordene til Therese hadde truffet meg som spydspisser rett i såret. Det føltes som å måtte møte min egen overgriper på jobb. Jeg fryktet å måtte møte henne til lunsj, i møter, ved kopimaskina og kaffemaskina, og krympet meg når det skjedde.

Er det meningen at man skal kunne takle en slik massiv kritikk for måten man sørger på etter å ha mistet sitt kjære barn? Jeg er en tøffing på mange områder, og har også presset meg mye i sorgprosessen min. Jeg begynte å jobbe igjen etter to-tre uker. Jeg møtte andre barn før det var gått to måneder. Jeg har i stor grad konfrontert meg med det smertefulle og vanskelige, fordi jeg vet at jeg uansett MÅ – før eller senere. Det har ført til talløse tårer, og jeg har hylt høyt i offentlige rom. Det har vært tøft, men for meg har det vært riktig.

Men de gangene jeg kjenner at nå, nå klarer jeg ikke mer, noe kommer til å knuse inni meg hvis jeg fortsetter å presse meg, da har jeg tatt en pause for å beskytte meg selv. Derfor holdt jeg avstand fra Therese en begrenset periode i begynnelsen av graviditeten hennes. Det å reise meg igjen etter at vår første datter døde, har vært det hardeste jeg har gjort i hele mitt liv. Da er det fryktelig vanskelig å måtte forsvare mine tidlige sorgreaksjoner og følelser i lang tid etterpå.

Er noen vennskap rett og slett for vanskelige å beholde fordi det gjør for vondt?  Situasjonen på jobben er fremdeles belastende. Er det slik at jeg bør skifte jobb?

Forfatteren er anonym - navnene er endret for anonymitetens skyld (LUB kjenner forfatterens identitet). Opprinnelig trykket i Oss foreldre imellom 1.15 som del av temaet "Når relasjoner blir vanskelig".