Mor-LUB

Tekst: Linda Skjærvik

Den varme omsorgsfulle latteren triller like lett og boblende som såpebobler. Hun prater på inn og utpust om sorggrupper, sorgreaksjoner, forlenget sorg og åpenhet.

Etter at Toril Kristoffersen meldte seg inn i LUB har hun ikledd seg nesten alle vervene i organisasjonen. Hun har sittet i fylkeslagstyret i Nordland i ti år, vært kontaktperson i 29 år, sittet i landsstyret i fem år - tre av dem som nestleder - og vært foreldrerepresentant i LUBs fagråd. I 2016 ble hun høyst fortjent hedret med LUBs frivillighets pris «Et hjerte av gull».

Engasjement for LUBs kjernevirksomhet er stort, selv om det er 33 år siden hun opplevde sitt største mareritt – første gang.

Døde i vogna

Det er torsdag 9. november i 1989. Toril har vært på besøk til en venninne og kjører hjem med en sovende Sølve i baksetet. Liggende i vognbagen, trygg og varm i vognposen. Slik det var vanlig å gjøre på 80-tallet. Når Toril kjører inn på tunet hjemme på gården i Steigen og åpner bildøra, så skjønner hun umiddelbart at det har skjedd noe.

– Jeg kjente det i hele kroppen at det var noe galt.

Toril åpner vognposen, og finner en livløs baby. Sølve dør i krybbedød bare 4,5 måned gammel. To uker etter at han ble båret til dåpen, måtte Toril og mannen planlegge sønnens begravelse.

I1989 var var det 145 barn som døde i krybbedød. Det høyeste registrerte tallet gjennom tidene.

Det var fremdeles ti år til internett ble allemannseie i Norge. Google ble lansert først i 1998. Toril bodde i Steigen, en liten kommune 23 mil nord for Bodø som da hadde drøye 3.200 innbyggere. Hvordan fant hun LUB og informasjon om sorg og det å miste barn?

En svamp på informasjon

– Skjebnen ville ha det slik at fetteren min mistet barn på akkurat samme måte i mai samme året. Så vi snakket mye med hverandre, både med Terje og kona hans Berit. Vi fikk god kontakt, forteller Toril.

Åpenhet rundt barnedød og sorg var fremdeles ganske fremmed i 1989. Bare uker etter at Sølve døde, fikk Toril fikk høre at hun måtte da være ferdig med «dette» og komme seg tilbake på jobb.

Toril deltok i sorggruppe på hjemplassen. I tillegg fikk hun god støtte av LUB, som den gang het Landsforeningen til støtte ved krybbedød. Hun ble en svamp på alt av litteratur som handlet om sorg, sorgreaksjoner og barnedød. Hun meldte seg på alle kursene hun kunne ta.

– Jeg stengte ute mine egne behov. Jeg var så opptatt av å hjelpe ungene mine, som var fire og 13 år da Sølve døde. Alt gikk på deres premisser og hvordan jeg kunne ta vare på dem best mulig, forteller Toril.

– Jeg tenkte at dette grusomme kan ikke bare være negativt og tøft. Jeg må finne noe positivt i det. Det har vært min motivasjon og utgangspunkt for engasjementet mitt i alle disse årene.

Det er først nå i godt voksen alder at hun har senket guarden litt, og kjent skikkelig på egne følelser og reaksjoner.

Døde i traktorulykke

Skjebnen fører Toril og Berit, fetterens kone, sammen igjen to år senere. De blir begge gravide på nytt samtidig. Barna blir født med bare fire dagers mellomrom. Gleden over de to nye verdensborgerne er stor. Ingen kunne forstå sorgen deres bedre, enn de to. Ingen kunne heller forstå takknemligheten bedre over de to nye barna, enn de to.

– Det var så godt da Rikke og Sondre ble født.

Men seks år senere slår lynet ned for andre gang på gården i Steigen. Rikke dør i en traktorulykke.

– Det er det verste man kan oppleve. Jeg har mistet både søsken, foreldre og barn. Men for meg var det vondest å miste egne barn. Det er helt for jævlig.

De to eldste gjenlevende barna hadde da mistet både en lillebror og en lillesøster. Da Rikke døde hadde de blitt 12 og 21 år.

– De spurte meg: mamma hvorfor får ikke vi også lov til å gå i sorggruppe? Jeg synes det var så riktig at de stilte det spørsmålet. De var i ulik alder og ulikt kjønn. De reagerte så forskjellig, både seg imellom, og på de to dødsfallene. Å miste et søsken når du er ungdom er den verste alderen å miste i. Du gjør alt for å ikke være annerledes. Men så har du mista et søsken og føler deg virkelig annerledes. Du har helt andre følelser enn alle andre. Det gjorde at jeg ble så interessert i å lære mer om fagfeltet.

Utviklet samtalekasse

Toril jobbet som frisør da barna var små. Hun engasjerte seg raskt som frivillig i LUB, tok kurs og ble kontaktperson. Men hun kjenner at dette ikke er nok. Etter at hun mistet to av barna sine, tar hun opp fag på videregående, slik at hun kan studere til sykepleier. Etter hvert tar hun også videreutdanning i psykiatrisk sykepleie. I dag jobber 66-åringen på akuttpsykiatrisk avdeling ved Nordlandssykehuset i Bodø. Bacheloroppgaven hennes bar tittelen «Søsken i sorg, begrenset til barn mellom 12-18 år».

Toril var tidlig ute med å sette søsken og sorg på dagsordenen, og beskrives som pioner i organisering av sorggrupper for barn. Hun samarbeidet med helsesøster for å etablere og drifte et sorggruppetilbud i kommunen. Hun har reist mange mil for å besøke familier i Nordland med LUBs leke- og samtalekasse for barn, og hun har kledd seg ut som Sofus og for lettere å snakke med barn om sorg og følelser.

Det er - og var - langt mellom hjelpetilbudene i Nordland. Da er det viktig å ha frivillige kontaktpersoner flere steder i fylket.

– I dag er ventetiden ett til halvannet år på å få hjelp i det offentlige systemet. Jeg er sikker på at likepersonstøtten har hjulpet mange opp fra sin dypeste sorg når det offentlige ikke har vært til stede.

Føl på eget engasjement

Toril sitter ikke lenger i fylkeslagstyret. Hun vil slippe de yngre til og fryder seg over engasjementet flere steder i Nordland nå. Men hun hjelper fremdeles gjerne til med praktiske gjøremål. Hva gjør at hun etter 30 år fortsatt vil være aktiv?

– Det er viktig å vise dem som kommer etter at det kan bli bedre. Men samtidig kan sorgen plutselig komme tilbake. Som ei bøtte med kaldt vann over hodet. Det blir aldri helt borte. Vi må lære oss å leve med to barn for lite, sier Toril.

– Jeg har fått tilbakemeldinger fra foreldre som sier de fryktet at livet aldri vil bli bra igjen. Men etter at de hadde snakket med meg, fikk de et nytt håp. Det varmer.

Toril presiserer at ikke alle frivillige må være like engasjerte, like lenge eller være like åpne som henne.

– Alle må ikke bli kontaktperson. Vi trenger de som er gode på regnskap og organisering også. Vi har bruk for alle og enhver i LUB. Men du må ha lyst til det selv, og kjenne på eget engasjement. Jeg tenker også at kontaktpersonene må være flinke til å bruke hverandre. De kan trenge å debrife med hverandre etter tøffe samtaler.

Gi noe tilbake

Toril beskriver sin egen sorgprosess som å vandre i ukjent landskap. Plutselig snubler du i en stubbe. Plutselig dukker det opp en ny stubbe som du kan hvile deg på. Da ser du kanskje en lysning litt lenger inn i skogen.

Hun husker godt en episode fra gården på Steigen.

– Jeg så utover marka som vi slo. Der stod det et tre som var knekt i to. Det huka seg sammen. Jeg husker jeg kjente meg sånn igjen i det treet. Men da jeg så det igjen litt senere, hadde det vokst ut nye greiner og nye skudd. Da tenkte jeg: ja, ja, det blir kanskje bedre etter hvert med meg også da.

I stua henger det barnebilder av alle de fire barna hennes – sammen. Barna som har formet livet hennes så mye. Den støtten hun fikk fra LUB i 1989 har vært så viktig, at det gav henne lyst til å gi noe tilbake, samtidig som hun har kunnet bruke sine dårlige erfaringer på en positiv måte.

– Jeg har lært noe nytt av alle jeg har møtt. Livet mitt har blitt rikere etter å ha møtt alle disse menneskene gjennom LUB. Det er ærefullt at de tør å dele sine historier med meg.