Hedda var Anne-Lise og Erlends første barn. Anne-Lise har kommet et godt stykke på vei i sorgen, livet er for det meste godt igjen, hun har lært å leve med tapet av lille Hedda nå. Dagene er travle med to små gutter, Viljar på 4,5 år og Henry på 1 år, og gårdsdrift med ammekuproduksjon i Vestfold. Hedda er en naturlig del av familien, en storesøster de snakker åpent med småguttene om.

Sorgen over det som ikke ble

– Jeg ble overrasket over at jeg reagerte så sterkt på at Hedda skulle begynt på skolen nå. Jeg er jo vant til å se bilder av andres barn. Og jeg er forberedt på at noen dager blir ekstra vanskelige, som bursdager og jul. Men jeg var ikke forberedt på dette, forteller Anne-Lise, som undrer seg rundt hvorfor.

– Vi har nok mye av de samme følelsene selv om barnet ikke er her lenger. Det som ville vært sterkt om barnet hadde levd, blir også ekstra sterkt når barnet ikke er her. Det som ikke ble, det du ikke får opplevd med barnet, kommer ekstra sterkt, sier hun.
Anne-Lise er ikke er alene om å oppleve første skoledag sterkt. Å få en ekstra sorgreaksjon rundt store livshendelser som første skoledag, konfirmasjon og russetid, er vanlig blant foreldre som har mistet barn. All bildedelingen i sosiale medier forsterker følelsene. Bilder er triggere, de gjør det som ikke ble, veldig synlig og konkret.

– Det handler ikke om at jeg ikke unner andre å ha barn som begynner på skolen, for det gjør jeg virkelig. Og jeg forstår godt at de deler bilder. Jeg vil nok gjøre det samme når guttene begynner på skolen, sier Anne-Lise.

Har lært å stå i det nå

Selv om Anne-Lise opplever at dagene går mer av seg selv nå, synes hun det er overraskende hvor sterk sorgen over Hedda kan være fortsatt.

– Den enorme smerten er der ikke så ofte og så lenge lenger, men den kommer innimellom. Det kommer like rått og hardt, men jeg har lært å stå i det nå. Før hendte det jeg måtte gå fra handlevogna, eller dra midt i et selskap, fordi det brått kom kastende over meg. Det kommer fortsatt like overraskende, men nå klarer jeg å samle meg selv igjen, forteller Anne-Lise. Samtidig er hun klar på at at hun må tillate seg å kjenne på smerten innimellom.

– Om jeg aldri lar det komme ut, så går det ikke. Det er stor forskjell på hvor mye jeg trenger å lufte hodet. Spesielt rundt merkedager som fødselsdag/dødsdag topper det seg. Det samme gjelder jula som er en høytid som betyr mye for meg. Første skoledag ble litt det samme. Jeg trodde jeg hadde fått det mer på avstand, men følelser er ikke så lett å kontrollere, sier Anne-Lise, som har funnet sin måte å takle sorgen på.

– Hestene er mine terapeuter. Jeg rir meg en tur, eller kjører en tur med dem. Da får jeg luftet hodet. Jeg kan grine på tur. Det er min ventilasjonskanal. Som en psykolog sa til meg en gang, det viktigste er å finne det som fungerer for deg.

Tekst: Line Schrader