Sandvik er her intervjuet i forbindelse med temaartikkel om pappas sorg (Tanker fra en englepappa) i Oss foreldre imellom 1.16.

– Det er veldig fint å se at menn deltar mer aktivt i sorgaktiviteter etter å ha mistet barnet sitt. Jeg hører det fra organisasjoner som arbeider med sorgstøtte og jeg opplever det i mitt arbeid som psykolog. Gjennom 25 år har jeg fulgt denne utviklingen og sett hvordan fedrene stadig sterkere har funnet sin plass som etterlatte og utviklet sine måter å sørge på, sier Oddbjørn Sandvik, som har samarbeidet med LUB om sorgstøtte i mange år, ikke minst som leder av kurs i frivillig sorgstøttearbeid.

I møte med etterlatte fedre har han ofte hørt at "kona er sorgsjefen". Fortsatt dominerer kvinnene blant dem som engasjerer seg i foreninger som LUB. Vi har et stykke igjen fram til full likestilling, men utvikling er positiv.

– Fedre tar sin egen sorg mer på alvor. De legger mer vekt på rollen som sørgende, mens før var de mer støttende. Målet må være at man veksler mellom å være fokusert på "min sorg", "din sorg" og "vår sorg", mener Sandvik.

Krev plass for din sorg

– Selv om fedrene har gått en lang vei og på mange måter funnet sine veier i sørgelandskapet, står det mye igjen før andre mennesker klarer å møte dem på gode nok måter; måter som viser mot og villighet til å romme og tåle opplevelsene og reaksjonene, sier Sandvik, og fortsetter:

– I organisasjonene som arbeider med støtte til mennesker som sørger, har det blitt arbeidet mye med å støtte menn i å være hovedperson i sin egen sørging. Spørsmål som "Hvordan går det med din kone?" henvender seg til mannen som konas støtte og hjelper. Det er han også, men spørsmålet bommer på det viktigste der og da, nemlig mannen som sørgende far. Gjør som Torbjørn (se artikkelen Tanker fra en englepappa), protester på tilsidesettelsen og krev plass og legitimitet for din sorg, sier Sandvik.

Han møter fortsatt sørgende som blir møtt med unnvikelse eller unngåelse. Dette er ofte uttrykk for hjelpeløshet og usikkerhet i møte med smerte og fortvilelse, men oppleves som svik. Du blir sittende igjen ensom med dine mest smertefulle opplevelser.

– Vi som naboer, kolleger, venner og medmennesker som møter sørgende trenger å utvikle oss slik mange etterlatte fedre har gjort det. Vi må utvikle mot til å tørre å ta imot og makte å forholde oss til de taps- og sorgfortellingene de etterlatte trenger å dele med oss. 

Se også:

Tanker fra en englepappa

Parforhold etter tap av barn