Roman om å bære frem et liv for så å miste det

Dette er myk og hudaktig science fiction.

Hvorfor roper ikke alle gravide ut på gaten.

DET ER ET MENNESKE SOM VOKSER INNI MEG,

ET MENNESKE FOR HELVETE, HALLO?!!

Navnet Eira er en avledning fra Eir, som betyr beskyttelse, vern og hjelp. I «Eira» møter vi en jeg-person på 42 år, som sammen med sin kjæreste får en positiv graviditetstest den 30.09.16 og triumfen er et faktum.

Geriatriske mødre. Det er det kvinner som får barn i min alder blir kalt.

Det er sjeldent å lese en roman som også tematiserer det å være godt voksen når skjebnen inntreffer i form av den store lykken og den største ulykken. Det i seg selv er en forfriskende avveksling og gir et nytt perspektiv gjennom en moden kvinnes tanker og språk.

Hovedpersonen har lenge hatt en lengsel etter å bli mamma og hun jobber som oversetter av blant annet dansk poesi. Eira blir unnfanget på en IVF-klinikk i Oslo og den magiske og krevende reisen fra unnfangelse til fødsel har startet.

Som karakteren sier i starten av romanen: Jeg som hadde slått meg til ro med at det ikke ble noe barn. Fant mening i alt det andre. Og nå er alt det andre bare en vits. Alt er snudd på hodet.

Å miste et barn gir en dobbel erfaring til dette sitatet, og denne romanen tematiserer sorgen, sinnet og sjokktilstanden på en autentisk og troverdig måte.  

Vaskeseddelen på baksiden bekrefter at denne romanen handler om å bære frem et liv for så å miste det. Det er små frampek i romanen som leder frem til tapet.

Jeg fant en blå post-it lapp der jeg har skrevet «Lyset ender i duften av jord.» Slik veves leseren inn i tragedien, som venter oss lengre ut i boka.

Romanen er skrevet kronologisk og dette skaper oversikt og intensitet i lesningen. Vi følger familien fra unnfangelsen til den dagen paret får beskjed om at Eira ikke får livets rett grunnet alvorlig sykdom. Eira fødes, dør og den vonde reisen mot å finne ny mening i det meningsløse starter. I mellomtiden røyker, roper og sørger foreldrene hardt mens Babyverden kommer med sine ubønnhørlige nyhetsbrev på e-post om fosterets utvikling. For så grusomt og så enkelt er dette livet. Verden utenfor drar av sted, mens de sønderknuste foreldrene famler rundt i sin nye mørke og konturløse tilværelse.

«Eira» burde leses av de som har mistet og de som ønsker å sette seg nærmere inn i denne problemstillingen. Språket er tilnærmet fritt for floskler og kunstige tilnærminger til den fysiske og råe sorgen, slik det ofte kan bli når døden skal ordlegges. Å miste et barn i svangerskapet er ikke et ukomplisert skrubbsår som forsvinner av seg selv. Det er ikke bare å prøve igjen når biologien jobber imot deg. Det er ikke bare å glemme barnet som var og fremtiden som skulle bli. Dette får Groth frem på en nær og forståelig måte.

Det er du som våker over meg nå. (…) jeg bærer deg i øynene, i håret og neglene, jeg bærer deg i alt jeg sier og gjør.

Groth har selv mistet barn og det er nok derfor denne romanen rommer hele prosessen i et inderlig og troverdig språk.

Å løfte barn som dør av kromosomfeil opp i skjønnlitteraturen er også et bidrag i debatten rundt fosterdiagnostikk, selv om denne romanen ikke eksplisitt tar politisk stilling i den saken.  Måtte det komme flere bøker som normaliserer og løfter opp alle våre tause og tabubelagte erfaringer på denne måten!

Boken er utgitt av Cappelen Damm i 2019
Anmeldt av Mari-Ann Nergård Johansen